1. Beskrivelse av faget

Psykiatri er en medisinsk spesialitet som befatter seg med psykiske lidelser hos voksne. Faget bygger på forståelse av årsakssammenhenger og utvikling, og omfatter forebyggelse, diagnostikk, behandling og rehabilitering.
Psykiatri har som mål å forebygge, diagnostisere og behandle psykiske lidelser, samt å spre kunnskap om faktorer som er av betydning for psykisk helse. Den medisinske utdanningsbakgrunnen gir psykiateren en særlig forutsetning for å integrere den biologiske synsvinkel med de sosiale, psykologiske og kulturelle synsvinkler på de psykiske lidelsene, det vil si en biopsykososial modell for profylakse, diagnostikk og behandling. I behandlingsøyemed har psykiatrien utviklet metoder til å bearbeide og påvirke menneskers identitet, verdier, følelser, opplevelser og adferd. Bruken av så inngripende metoder på mennesker krever etisk kunnskap, høy etisk bevissthet og åpenhet omkring metodenes virkning og bivirkning.

1.1 Sikring av nasjonal standard
Spesialistutdanningen i psykiatri skal utvikle legens forståelse, kunnskaper og ferdigheter basert på kunnskaper om biologi og kognitiv nevrovitenskap; psykodynamiske, sosialpsykiatriske og kliniske implikasjoner av læringsteori så vel som sosialantropologi og kulturelle forhold i sin alminnelighet. Psykiatriens faglige standard må sikres gjennom forskning, videreutdanning og etterutdanning. En selvkritisk holdning bør prege utøverne av faget, og det må utvikles metoder og standarder for kvalitetssikring.
Spesialisten skal selvstendig kunne gjennomføre og lede utredning og behandling av psykiske lidelser ved alle typer psykiatriske avdelinger innenfor alle ledd i offentlig helsetjeneste og i selvstendig praksis. Han/hun skal ha tilstrekkelig kunnskap til å yte konsulenttjenester til leger i andre spesialiteter og til andre yrkesgrupper.
En spesialist i psykiatri skal være kompetent til å gå bakvakt ved psykiatrisk avdeling med akuttfunksjon. Spesialisten må selvstendig kunne vurdere alle former for øyeblikkelig-hjelp-situasjoner, fatte vedtak i henhold til Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern og kunne iverksette behandling og andre tiltak for å trygge både pasienten og omgivelsene.

1.2 Spesialitetens funksjon og virkeområder
Det er et overordnet mål at psykiateren er bredt skolert innen alle felter av faget. Det er stor grad av differensiering i forskjellige arbeidsområder, og mange fordyper seg innen disse uten at det er noen formell grenspesialisering.
Den dominerende delen av det psykiatriske arbeidet bygger på individets ansvar for egen situasjon. Psykiateren må også kunne gi behandling uten pasientens samtykke. Slik behandling må utøves med høy grad av etisk bevissthet og ut fra hensyn til pasientens beste.
Fagfeltet arbeider med følgende diagnostiske hovedgrupper:
Organiske psykiske lidelser, psykiske lidelser som skyldes bruk av psykoaktive stoffer, schizofreni og andre ikke-affektive psykoser; stemningslidelser, angstlidelser, stressrelaterte lidelser, dissosiative og somatoforme lidelser, adferdssyndromer forbundet med fysiologiske forstyrrelser og faktorer, personlighetsforstyrrelser og adferdsforstyrrelser, psykiske lidelser kombinert med utviklingshemming og utviklingsforstyrrelser. I noen grad vil også arbeid med adferds- og følelsesmessige forstyrrelser som vanligvis oppstår i barne- og ungdomsår kunne inngå.
Det er mange faktorer som er av betydning for at psykiske lidelser oppstår og utvikler seg. Faktorene knytter seg til andre medisinske spesialiteter, psykologi og samfunnsvitenskapelige fag. Det psykiatriske arbeidsfeltet krever derfor kunnskaper fra mange fagområder, og arbeidsmetodene vil dermed preges av tverrfaglig samarbeid og tverrvitenskapelig tenkning. Økt migrasjon og kulturelt mangfold samt forståelsen av kulturens betydning for de psykiske lidelsenes ytringsformer gjør det nødvendig å hente forståelsesrammer fra antropologi og andre fag innen humaniora.

1.3 Psykiatriens plass i helsetjenesten
Store deler av den voksne befolkningen får psykiske lidelser i løpet av livet. De fleste bør få adekvat behandling i primærhelsetjenesten. Ved behov for spesialistbistand kan pasienten henvises til distriktspsykiatriske sentre (DPS) med psykiatrisk poliklinikk eller privatpraktiserende spesialister som vil vurdere, behandle og ev. gi konsulentbistand. Psykiatriske avdelinger og DPSer tar imot pasienter for behandling på dag- eller døgnbasis. Samarbeidet mellom nivåene i helsetjenesten tar sikte på å gi best mulig behandling på laveste omsorgsnivå. Den psykiatriske behandlingskjeden består av primærhelsetjenesten, DPS/privatpraktiserende spesialister, og psykiatriske sykehusavdelinger. Psykiatrien vil i stadig større grad utveksle kunnskaper og samarbeide med de andre medisinske fagområder og andre yrkesgrupper. Psykiateren må være kvalifisert til konsultativt arbeid og til å integrere kunnskaper fra flere fagfelt.

1.4 Psykiatriens plass i samfunnet
Kunnskaper i forebyggende psykiatri bør inngå som nødvendig kompetanse i planlegging av bomiljøer, arbeidsplasser og sosiale strukturer. Psykiatrien må utvikle bedre metoder for å kartlegge befolkningens psykiske helse og risikofaktorer. Psykiatriens forståelse av sammenhengen mellom disse og helsefremmende faktorer må reflekteres tilbake til lokalsamfunn og befolkning. Personell i skole- og arbeidsliv vil representere naturlige innsatsområder for påvirkning og informasjon. Psykiatrien, pasientene og pårørende må i større grad arbeide for større grad av åpenhet, fordomsfrihet og ikke-fordømmende holdninger til personer med psykisk lidelse.
Psykiatrien må aktivt søke å oppnå innflytelse innen fora der det fattes beslutninger om økonomiske rammer og prioriteringer. Pasientforeninger og organisasjoner som springer ut av de pårørendes behov for ivaretakelse og informasjon blir viktige samarbeidspartnere. Under de økonomiske rammevilkårene som begrenser psykiatriens mulighet til å nå alle som trenger behandling, kan slike organisasjoner både synliggjøre behov, formulere krav og aktivt påvirke beslutningstakerne.


2. Læringsmål for spesialistutdanningen i psykiatri

Spesialiteten psykiatri krever høy etisk bevissthet hos utøveren. Det kreves innsikt i egen psykologi som instrument i diagnostikk og behandling, og det må stilles krav til at psykiateren har evne til selvinnsikt og selvkritikk. Faget er i stadig forandring, og psykiateren må selv ha evne til forandring for på en tilfredsstillende måte å kunne utøve faget. For at samarbeidet innenfor psykiatrien som helhet skal fungere godt, kreves det at den enkelte psykiater har en god yrkesidentitet og dermed evne til å arbeide selvstendig og avgrenset, men samtidig med åpenhet og samarbeidsvilje.
 
Det er nødvendig med solid forankrede teoretiske kunnskaper og generelle ferdigheter innenfor følgende hovedområder:
1.    Psykiatriens vitenskapelige fundament
2.    Forebyggende psykiatrisk virksomhet
3.    Diagnostikk, evaluering og behandling
4.    Rammevilkår for psykiatrisk virksomhet
5.    Evaluering og forskning

2.1 Psykiatriens vitenskapelige fundament
Psykiateren må forventes å ha kunnskaper om:
Generell medisin med tilhørende basalfag med særlige kunnskaper om nevrobiologi, kognitiv nevrovitenskap og medisinske adferdsfag. Psykiatriens posisjon som både humanvitenskap, naturvitenskap og samfunnsvitenskap krever også kunnskaper om de viktigste forståelsesformene og forklaringsmodellene innenfor disse vitenskapsområdene, samt grunn-leggende vitenskapsteori, anvendt vitenskapsfilosofi og psykiatriens historie.

2.2 Forebyggende psykiatrisk virksomhet
Psykiateren må forventes å ha kunnskaper om:

  • Sammenhengen mellom fysiske, psykologiske og sosiale miljøfaktorer og psykisk helse
  • Miljørettede forebyggende tiltak
  • Lover og avtaler som gjelder arbeidsmiljøet
  • Nettverksarbeid
  • Krisepsykiatri
  • Nødvendigheten av tverrfaglig samarbeid
  • Transkulturell psykiatri
  • Ulike brukergrupper og brukerorganisasjoner
  • Helseopplysningsarbeidets pedagogikk og organisasjon
  • Betydningen av individuell livsførsel og samlivsproblemer for psykisk helse
  • Genetiske risikofaktorer
  • Utviklingspsykologi og risikofaktorer under oppveksten
  • Gerontologiske risikofaktorer
  • Betydningen av tidlig diagnostikk og intervensjon innen primær- og spesialisthelsetjenesten
  • Sekundær og tertiær forebyggende psykofarmakologisk behandling
  • Sosialpsykiatriske forebyggende metoder
  • Nettverksarbeid innen familie, skole, arbeidsplass og lokalsamfunn
  • Samarbeid med helse- og sosialtjenesten i kommunene og frivillige organisasjoner
  • Individuell primær- og sekundærprofylakse

2.3 Diagnostikk, evaluering og behandling
Psykiateren må forventes å ha kunnskaper om:

  • Psykiske lidelsers etiologi og analyse av biologiske, psykologiske og sosiale faktorers betydning
  • Diagnostikk, evaluering, behandling og rehabilitering av psykiske lidelser
  • Kulturelle og språklige forhold i relasjon til psykiske lidelser
  • Relasjonen mellom psykiske lidelser og rusmisbruk, kriminalitet og psykisk utviklingshemming
  • Aktuelle biologiske og psykologiske behandlingsmetoder, samt behandlingsopplegg som har dokumentert effekt
  • Individuell psykoterapi samt gruppe-, miljø- og familieterapi
  • Psykiatriske vurderinger i forbindelse med rettsvesen og trygdesystemet.

Psykiateren må kunne bruke det til enhver tid gjeldende diagnosesystemet og de vanligste vurderingsskalaene basert på intervju. Han/hun må også kunne anvende nevrobiologiske så vel som psykologiske diagnostiske metoder, i tillegg til å kunne bruke disse prinsippene for å tilrettelegge og evaluere effekten av adekvat behandling. Psykiateren må kunne planlegge, samordne og utføre somatiske, psykologiske, og sosiale behandlingstiltak, i tillegg til å vurdere suicidalfare og voldsrisiko. Psykiateren må kunne delta i rehabiliteringsarbeid og vurdering av omsorgsbehov. Han/hun må kunne yte bistand til kommunale helse- og sosialtjenester, habiliteringsteam for psykisk utviklingshemmede og psykososiale team. Psykiateren må også kunne vurdere psykiske følger av fysiske, psykiske og seksuelle overgrep.

2.4 Rammevilkår for psykiatrisk virksomhet
Psykiateren må forventes å ha kunnskaper om:
Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern med forskrifter. Sentralt er forhold som gjelder tvangsundersøkelse, tvangsinnleggelse, tvangsbehandling og bruk av tvangsmidler.
Dessuten må psykiateren kjenne til Lov om pasientrettigheter, Lov om spesialisthelsetjenesten og Lov om helsepersonell. Psykiateren må også ha kunnskaper om lovbestemmelser og regelverk som gjelder lovovertredere med psykiske lidelser, Lov om vergmål for umyndige og annet relevant norsk lovverk innenfor helse- og sosiallovgivningen, trygderett og rettsvesenet, samt internasjonale deklarasjoner og konvensjoner.

Psykiateren må også ha kunnskaper om økonomisk planlegging og budsjettering, samt forholdet mellom ansvar og myndighet innen økonomisk og administrativ ledelse så vel som forholdet mellom økonomisk effektivisering og driftsmessige konsekvenser.
Psykiateren må forventes å ha ferdigheter i:

  • Utferdigelse av skriftlige vedtak etter Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern
  • Utforming av uttalelser til rettsvesen og myndigheter
  • Planlegging av helsetjenestens omfang, kostnader, budsjettering og finansiering

2.5 Evaluering og forskning
Kunnskapsbasert psykiatri setter store krav til psykiaterens evne til å kunne innhente oppdatert informasjon om psykiske lidelsers etiologi, patogenese, utredning og behandling. For å kunne beherske kunnskapsutviklingen må psykiateren forventes å ha løpende tilgang til og kunnskaper om bruken av elektroniske kunnskapsbaser. Psykiateren må ha tilstrekkelig kunnskap til å benytte seg av disse for å belyse fortløpende kliniske problemstillinger.
For å kunne forstå og anvende metoder for internkontroll, evaluering og kvalitetssikring kreves grunnleggende kunnskaper i biomedisinske og psykiatriske evaluerings- og forskningsmetoder. Psykiateren må ha tilstrekkelig kunnskap til å forstå begreper som brukes i vitenskapelige artikler. Dette er en forutsetning for å kunne lese disse kritisk og vurdere litteraturkilder. Psykiateren må kjenne til prinsipper for vitenskapelig publisering og ha en arbeidssituasjon som tillater regelmessig oppdatering i status for kliniske relevant forskningsfront.

3. Plan for gjennomføring av utdanningen

A. Spesialistutdanningen i psykiatri
Hovedutdanningen i psykiatri er 5 år. Den er basert på tjeneste på DPS og på psykiatrisk sengeavdeling. Det har vært en målsetting å kunne tilby en fullverdig spesialisering regionalt, og en rekke institusjoner spredt over hele landet er godkjent som utdanningsinstitusjoner. Det eksisterer ingen gruppeføring av psykiatriske utdanningsinstitusjoner. Tjenesten skal være variert og dekke alle sentrale psykiatriske arbeidssituasjoner diagnostisk og behandlingsmessig.

Det er en krevende oppgave å etablere et egnet undervisningsmiljø for leger i psykiatrisk spesialistutdanning. Det er derfor nødvendig at helseforetakene stiller tilstrekkelige ressurser til rådighet og at institusjonenes ledelse gjør spesialisering til en viktig og integrert del av deres virksomhet. Det er viktig at det skapes gode utdanningsmiljøer gjennom et samarbeid mellom leger i spesialisering og overleger.

Det skal opprettes utdanningsutvalg ved hvert utdanningssted. Utdanningsutvalget skal ha ansvaret for å tilrettelegge gjennomføringen av spesialistutdanningen gjennom en utdanningsplan for institusjonen og individuelle utdanningsplaner for leger i spesialisering.

Uansett hvor god målsettingen er for spesialistutdanningen vil det være den praktiske gjennomføringen som avgjør spesialiseringens kvalitet.

Attester for fullført tjeneste til hovedutdanningen skal inneholde en beskrivelse av tjenestens art, samt legens kunnskaper og ferdigheter. Attesten skal beskrive om tjenesten oppfyller kravene som stilles og at tjenesten er tilfredsstillende utført.

Tjenesten skal skje under klinisk veiledning. Lege i spesialisering skal lære av erfarne leger i en arbeidssituasjon som ligger nær opp til den som den ferdige utdannede psykiater møter – såkalt mester-svennmodell. Legen skal også opplæres i en hensiktsmessig samarbeidsform overfor andre personellgrupper i institusjonen og samarbeidspartnere utenfor institusjonen.

Vedrørende godkjente utdanningsinstitusjoner og krav til sammensetning av tjenesten, se Godkjente utdanningsinstitusjoner på http://www.legeforeningen.no/id/1548.0 og Krav til utdanningsinstitusjoner i spesialistutdanningen av leger på http://www.legeforeningen.no/id/88536.0  
Spesialistreglenes generelle bestemmelser på http://www.legeforeningen.no/id/1108.0 og spesialistreglene for psykiatri på: http://www.legeforeningen.no/id/1547.0

Veiledning
Veiledningen i den psykiatriske spesialistutdanning er todelt: klinisk veiledning og psykoterapiveiledning. Disse er viktige elementer i læringsprosessen og i kvalitetssikringen av arbeidet.

Klinisk veiledning skal gis ukentlig gjennom hele spesialiseringen av spesialist i psykiatri (ikke av konsituert overlege). Denne gis fortrinnsvis av legens nærmeste overordnede og skal være formalisert 1 time per uke – også i klinisk veileders fravær. I tillegg forutsettes det at veiledning også skjer ut fra en samarbeidssituasjon med ad hoc tilgjengelighet.

Psykoterapiveiledning skal gis av spesialist i psykiatri som er godkjent psykoterapiveileder (ihht. psykoterapiutvalgets retningslinjer). Veiledningen skal vare i minimum 3 år, og minst 105 timer. Veiledningen skal bestå av to grunnleggende år (70 timer) i psykodynamisk psykoterapi og ett fordypningsår i valgfri form i psykodynamisk psykoterapi, kognitiv terapi eller gruppepsykoterapi. Veiledningen skal gis av godkjent veileder i den enkelte psykoterapiform. De to grunnleggende årene med psykoterapiveiledning tar sikte på å utdype forståelsen av lege-pasientforholdet gjennom systematisk psykoterapeutisk arbeid.

Det må arbeides målbevisst med å kvalifisere kliniske veiledere og psykoterapiveiledere, og det må fokuseres på veiledningspedagogikk og prosesslæring. De enkelte utdanningsinstitusjonene må ha gruppemøter for de kliniske veilederne minimum fire ganger årlig hvor man gjensidig kan gi råd og veiledning om innhold, rammer og gjennomføringen av den kliniske veiledningen. Det må også legges til rette for at de kliniske veiledere kan delta på aktuelle kurs i klinisk veiledning.

Psykoterapiveilederne har egne undervisningsprogram og godkjenningsordninger. Se retningslinjer: http://www.legeforeningen.no/id/58733.0 og http://www.legeforeningen.no/id/63637.0

Internundervisning
De psykiatriske institusjoner som skal utdanne spesialister i psykiatri må ha strukturert internundervisning for leger i spesialisering. I tillegg kommer litteraturmøter og andre faglige møter. Det skal foreligge program for internundervisningen. Undervisningen må være på minst 2 timer per uke og i minimum 35uker i året. Den skal være tilpasset legens behov. Legen og veileder har sammen ansvaret for at legen i sin hovedutdanning får dekket de nødvendige teorikunnskaper som er beskrevet overfor. Det må også legges vekt på et samspill mellom den kliniske erfaringen legen får og innholdet av den teoretiske undervisningen.

Lederutvikling
Legen skal allerede i spesialistutdanningen få forståelse for og kunnskaper om å lede en organisasjon. Dette innebærer bl.a. forståelse av organisasjoners oppbygging og funksjon, utvikle forståelsen av ledelsesansvar, ledelse og organisasjonsutvikling.

Progresjon i spesialiseringen
I organiseringen av arbeidet ved utdanningsavdelingen må man ta konsekvensen av at opplæring tar tid. Arbeidspresset og bemanningen må være tilpasset slik at det blir tid både for de erfarne legene til å fungere som lærere, og for de vordende psykiatere til å delta i det undervisningstilbudet som gis. Det må innenfor tjenesteplanene gis mulighet for faglig fordypning og utvikling. Psykiatri som fag stiller krav til personlig modning, kunnskapsnivå og utførelse av arbeidet. I fellesskap mellom arbeidsgiver og lege i spesialisering må arbeidet tilpasses den enkelte slik at progresjonen i utdanningen blir best mulig.

B. Annen relevant tjeneste
Inntil ett år av spesialistutdanningen kan erstattes av tjeneste i relevant spesialitet, forskningstjeneste, tjeneste i helseadministrativ/samfunnsmedisinsk legestilling eller allmennmedisin. I tillegg kan ytterligere inntil ett år erstattes av tjeneste i barne- og ungdomspsykiatri.

C. Kursutdanning
Kurskravene fremgår av spesialistreglene i psykiatri.  Det obligatoriske psykiatrikurset sikrer en felles teoretisk bredde på landsbasis. Det obligatoriske psykiatrikurset skal ivareta faktabaserte kunnskaper innenfor et bredt emneområde, men kan ikke på noen måte dekke alle områder som kreves. I tillegg sikrer rammen om kurset en prosesslæring som ivaretar økt forståelse for egenutvikling, relasjoner og rolletilpasning. En av ukene tar sikte på innføring og bruk av forskningsmetodikk og litteraturforståelse. Når det gjelder de resterende 50 kurstimene, står legen fritt til å velge innenfor godkjente kurs for videreutdanning.

D. Evaluering
Det må fortløpende foretas en evaluering av legens tjeneste og hans/hennes evne til å ta imot og nyttiggjøre seg veiledning, samt forventet progresjon. Dette ivaretas best gjennom en evaluering hvert halvår mellom legen, klinisk veileder, ev avdelingsoverlege og eventuelt psykoterapiveileder. Resultatet av halvårsevalueringen må være skriftlig og sendes til utdanningsutvalget.

Den norske legeforening
Spesialitetskomiteen i psykiatri

Mai 2010


______________________________

I elektronisk utgave av denne målbeskrivelse og gjennomføringsplan er det lenker til oppslag på www.lovdata.no og Legeforeningens nettsider www.legeforeningen.no

Herunder:
http://www.legeforeningen.no/id/56757.0
http://www.legeforeningen.no/id/56719.0