Revidering av veileder IS-1022- Helsetjenestens tilbud til asylsøkere og flyktninger

Viser til utsendte høringsbrev fra Den norske Legeforening datert 22.9.2009, med høringsfrist 30.10.2009, som omhandler at Helsedirektoratets høring om veileder IS-1022- ”Helsetjenestens tilbud til asylsøkere og flyktninger”.

Helsedirektoratet har revidert Veileder for helsetjenestetilbud til flyktninger og asylsøkere, utgitt av Sosial- og helsedirektoratet i 2003 (IS-1022), med målgruppe helsepersonell og andre som yter tjenester til personkretsen. Denne veilederen omhandler i motsetning til veilederen fra 2003 også familiegjenforente.

Leger i Samfunnsmedisinsk arbeid (LSA) ønsker denne reviderte veilederen velkommen, da gammel veileder er utdatert i forhold til flere sentrale punkter. Vi har ingen store anmerkninger til veilederen, men ønsker å kommentere arbeidet i det følgende:

LSA finner revidert veileder IS 1022 brukervennlig. Flere sentrale poenger gjentas under flere punkter, og det antas at dette gjøres fordi veilederen er ment som et oppslagsverk for helsepersonell. For LSA virker dette hensiktsmessig.

I motsetning til det som er tilfellet i veilederen fra 2003, gis det i denne reviderte utgaven en klar anbefaling til kommunene om å organisere tjenesten for asylsøkere i en egen kommunal tjeneste, der fastlege skal inngå som en del av et tverrfaglig team bestående av flere kommunale helseytere med kompetanse på asylhelse. Det legges opp til at fastlegen skal arbeide som ”asylsøkerlege” som en del av den allmennmedisinske kommunale tjenesten. Denne konklusjonen støttes av LSA, så fremt dette avgrenses til asylsøkere og flyktninger bosatt i mottak. Dersom denne veilederen skal kunne få gjennomslag for denne anbefalingen, må arbeid med asylsøkere defineres som en allmennmedisinsk offentlig oppgave på linje med sykehjemsmedisin og helsestasjonstjeneste, og allmennlegene må kunne tilbys denne type tjeneste på lik linje med de øvrige kommunale tjenestene.

Når asylsøkere og flyktninger får bosetting eller gjenforening i kommunene, mener LSA at ordinær fastlegeordning er det mest hensiktsmessige også for denne gruppen, så vel som for befolkningen generelt.

LSA er imidlertid noe kritisk til det vi oppfatter er en noe optimistisk framstilling av og forventning til kommunikasjon mellom transittmottak og mottaks-kommune.. Mange års praktisk erfaring viser at majoriteten av flyktninger og asylsøkere som kommer til mottaks-kommunen, kommer uten dokumentasjon på gjennomgått helseundersøkelser og vaksinering i transittmottak. På grunnlag av dette må man derfor anta at et betydelig antall utførte helseundersøkelser og vaksineringer blir utført dobbelt opp, helt unødvendig. Dette er ressurssløsende. LSA mener at smitteverntiltakene i transittmottak må styrkes, og at dokumentasjon på disse bør følge den enkelte asylsøker/flyktning, med kopi til kommuneoverlege i gjeldene mottaks-kommune for eventuell videre oppfølging.

LSA støtter uttalelsen i veilederen som sier at helseopplysninger skal gå mellom helsetjenester, ikke mellom mottak.

LSA mener det er beklagelig at det fremdeles er utfordrende for asylsøkere med D-nummer å få likeverdig tilbud og tilgang til fastlegeordningen. Dette mener vi har med organisering og struktur å gjøre, ikke den enkelte fastlege. D-numre møter mange barrierer i vår elektroniske hverdag, og er med på å skape et underforbruk av tjenesten hos denne gruppen med et forventet stort behov for helsetjenester.

LSA ønsker også å presisere viktigheten av at helsemyndighetene fremdeles satser på tiltak for å fremme den psykiske helsen. Psykisk helse hos flyktninger, familiegjenforente og asylsøkere er ofte et vanskelig område, der særlig språkbarrierer gjør seg gjeldene. LSA ønsker derfor at veilederen presiserer ytterligere kommunens plikt til å ivareta også denne delen av helsen til befolkningen generelt, og denne gruppen spesielt, basert på forventet store psykiske belastninger i denne gruppen. Her bør barns psykiske helse ha et spesielt fokus etter vår mening. Dette krever tverrfaglig tilnærming, og bør håndteres i kommunehelsetjenesten i første omgang, før eventuell viderehenvisning til spesialist ved behov. Her har sannsynligvis helsetjenesten et stort forbedringspotensial.

 Med vennlig hilsen
Ernst Horgen, Leder av LSA
Kirsten Toft, Styremedlem