For å sikre dette må det lages en nasjonal sykehusplan.

Regjeringens mantra om at «ingen lokalsykehus skal legges ned» skaper forvirring. Folk opplever at sykehus legges ned. I iveren etter å vise at lokalsykehus ikke legges ned, går derfor regjeringen i en retorisk spagat. Men det finnes en løsning: Lag en gjennomarbeidet nasjonal sykehusplan som beskriver minimumskrav til innholdet i lokalsykehus og hvor de skal ligge.  Dette må gjøres på nasjonalt nivå. Ulike regionale avgjørelser skaper bare uhensiktsmessige geografiske forskjeller.  

Sykehusenes har en tøff oppgave som innebærer at faglige og befolkningsmessige utviklingstrekk og økonomi skal ivaretas. Et hovedgrep som nå gjøres av de regionale helseforetakene, er å sentralisere akuttfunksjoner. Dette betyr at sykehus som mister akuttfunksjoner, i fremtiden ikke vil kunne ta imot alle vanlige akuttpasienter. Vil disse institusjonene likevel kunne kalles lokalsykehus?

Den hjelpen du kan få på lokalsykehuset skal være forutsigbar. Det skaper trygghet. Lokalsykehus med definerte medisinsk faglige oppgaver gjør også at kommunehelsetjenesten, inkludert fastlegene, vet hva de kan forvente av kompetanse på lokalsykehuset. Det må være mest mulig likt over hele landet. En viktig grunn til det, er at dersom vi skal ha nasjonale mål for tilbud og kvalitet i kommunehelsetjenesten, må hovedsamarbeidspartneren i spesialisthelsetjenesten, lokalsykehuset, ha et forutsigbart innhold - nasjonalt.

Hvilken rolle skal lokalsykehusene ha når de mister oppgaver? Dette gir politikerne uklare og varierende svar på. Problemet er at svaret ikke må utfordre mantraet om at «ingen lokalsykehus skal legges ned». Noen sykehus foreslås å få «begrensede akuttfunksjoner» innenfor indremedisin. Andre steder tenkes det etablert Lokalmedisinske sentra, men det er uklart hva de skal inneholde og innholdet kan variere i forskjellige deler av landet.

Befolkningen forventer at regjeringen kan beskrive det medisinsk faglige innholdet i et lokalsykehus. Legeforeningen foreslår at regjeringen imøtekommer forventningene, og vi har et gjennomarbeidet forslag. Vaktteamet på et lokalsykehus må ha breddekompetanse. Minstekravene til lokalsykehus må være vaktkompetanse innen indremedisin, generell kirurgi og anestesi samt tilgang til klinisk-kjemiske og radiologiske støttetjenester. Mange pasienter har ingen sikker diagnose når de kommer til mottakelsen på sykehuset. Vondt i magen hos en gammel kvinne kan være forstoppelse, blodpropp eller tarmslyng. Geografiske utfordringer kan medføre behov for enkelte mindre lokale justeringer, men hovedmodellen må stå fast. Det skaper stabilitet i sykehussektoren.

Innen psykiatrien må lokalsykehusfunksjonen ivaretas av Distriktspsykiatriske sentra. De må rustes opp slik at akutt syke kan tas i mot hele døgnet av kvalifisert personell. Og det forventes at pasienten møter en spesialist når man er henvist til spesialisthelsetjenesten.

Så hvordan skal planen se ut? Medisinskfaglig og teknologisk utvikling skjer raskt, sykdomsbildet endres og vi blir flere eldre. Det skaper muligheter og behov både for å sentralisere og desentralisere ulike behandlingstilbud. Samtidig står sykehusene i en vanskelig økonomisk situasjon. Det vil være økonomisk og kompetansemessig vanskelig å opprettholde et godt akuttilbud ved alle lokalsykehus. Flere lokalsykehus har i dag små og sårbare fagmiljøer og opplever betydelige rekrutteringsvansker. Legeforeningen mener antall lokalsykehus trolig må reduseres. For å imøtekomme befolkningens behov for tilgang til akutt medisinsk hjelp, kan det etableres gode interkommunale legevakter med høy faglig standard. Et slikt tilbud vil kunne gi større trygghet enn et lokalsykehus med avgrensede eller ingen akuttfunksjoner.

For å sikre en hensiktsmessig utvikling av sykehusene også på lang sikt, må de økonomiske rammevilkårene være forutsigbare. Noen lokalsykehus må også rustes opp. Det bør derfor innføres mulighet for mer langsiktig planlegging gjennom flerårige budsjettperioder og stykkprisandelen må holdes stabil. Det kan bli behov for flere sykehussenger enn det som planlegges idag, både på grunn av eldrebølgen og den medisinske utviklingen. Det bør vurderes når man planlegger morgendagens sykehus.

Den desentraliserte spesialisthelsetjenesten bør styrkes gjennom etablering av flere hjemler for private legespesialister. Oppgaver kan flyttes fra sykehus til avtalepraksis. En viktig forutsetning er at muligheten for å ta noe av spesialistutdanningen i en avtalepraksis, kommer på plass. Organiseringen er klar, men finansieringen har ligget uavklart i Helse og omsorgsdepartementet i ett og et halvt år.

Parallelt med arbeidet med en nasjonal sykehusplan, må kommunehelsetjenesten styrkes slik at den kan ta et større klart definert ansvar. Legeforeningen ønsker ikke etablering av nye institusjoner der kommune- og spesialisthelsetjenesten er samlokalisert. En generell innføring av dette vil kunne skape uklar ansvar- og oppgavedeling, flere samhandlingsutfordringer og fare for overforbruk av spesialisthelsetjenester. Eksisterende lokale velfungerende løsninger, er det selvsagt ingen grunn til å røre. Men økt utbygging og faglig styrking av eksisterende kommunale institusjoner, som sykehjem, vil mange steder være en bedre løsning.  

En nasjonal sykehusplan som beskrevet vil skape faglige forutsetninger for å yte gode helsetjenester på lokalsykehus over hele landet. Den må bygge på klare nasjonale mål, et solid faglig fundament, langsiktig planlegging og innenfor forutsigbare økonomiske rammer. Ansvar og oppgavefordeling må være tydelig definert mellom kommunehelsetjeneste/fastleger og spesialisthelsetjenesten. Vi trenger en nasjonal sykehusplan - nå!

Torunn Janbu, president i Legeforeningen

Kronikken sto på trykk i Dagsavisen torsdag 17. juni 2010.