Dermatologiens historie

Mens den skolastiske akademiske medisin på universitetene fulgte den middelalderske tradisjon basert på nedarvet kunnskap fra sumerere, grekere, egyptere og romersk medisin, førte naturvitenskapelige erkjennelser fra 1500-tallet og de neste århundrer til en flom av nye medisinske oppdagelser utenfor universitetene -ved de nyopprettede akademier. På 1600-/1700-tallet begynte man ved universitetet i Leyden å foreta sykdomsobservasjoner ved sykesengen. Derved flyttet det medisinske senter for utdanning seg nordover, hvor Franz de la Boe (Franciscus Sylvius) (1614-1672) i 1636 forlot Galens system med de fire kroppsvæsker og innførte hva vi i dag kaller "bedside teaching", etterfulgt av den karismatiske Hermann Boerhaave (1668-1738). Deres elever tok med seg den nye tids impulser rundt i Europa og grunnla nye læresentra for den moderne tids medisinske tradisjon. Sammen med erkjennelsen av sykdommenes tredje dimensjon gjennom studiet av patologisk anatomi ved Giovanni Battista Morgagni (1682-1771) i Bologna og Xavier Bichat (1771-1802) i Paris førte dette til grunnlaget for dagens klassifikasjon av de forskjellige sykdommer i form av den moderne sykdomsklassifikasjon (nosologi).

Huden som eget organ

Allerede antikkens grekere oppfattet huden som grensen mellom makro- og mikrokosmos. Forstyrrelser i dette forholdet resulterte i hudforandringer. Det ble imidlertidig den svenske botaniker Carl v. Linné (1707-1778) som i 1763 laget et system for botanisk klassifikasjon, og som forsøkte seg med mindre hell også innenfor medisinske sykdommer. 1 1768 ble en klassifikasjon av sykdommer i huden foreslått av Francois de Sauvages (1706-1767) - etterfulgt av Joseph Plenck (1735-1807) fra Ungarn/ Wien med boken "Doctrina de Morbis Cutaneis" som i 1776 beskrev hudens spesifikke sykdomstegn, den såkalte efflorescenslærens morfologi - det dermatologiske alfabet som former hudens patologiske språk, og derved viste veien til sykdommenes systematikk. I og med at Anneus-Charles Lorry (1726 1783) i 1777 definerte huden som et eget organ var grunnlaget etablert. Stadig bedre forslag til dermatologiske sykdomsklassifikasjoner fulgte, både ved Robert Willan (1757-1812) i London i 1798 og ved grunnleggeren av den franske dermatologiske skole, Jean-Louis Alibert (1768-1837), som ble professor i botanikk i Paris.

Det er denne utvikling som er forutsetningen for dermatologien som fag, og med dette begynte hudlegene å "botanisere" i den dermatologiske verden - slik det er typisk for 1800-tallets `oppdagelse` av sykdommene. Verdens første professor i dermatologi og psykiatri i 1802 var Vincenzo Chiarugi (1759-1820) i Firenze. Den franske dermatologi dominerte forholdene i Europa i den første halvdel av 1800-tallet, etterfulgt av Wien hvor Karl Ferdinand Hebra (1816-1880) ble overlege på en nyåpnet dermatologisk avdeling i 1841.

Norsk dermatologi

Norge var en fattig utpost i Europa frem til vårt århundre. Dermatologiske sykdommer var hyppige. I middelalderen dominerte infeksjons- og infestasjonssykdommene med lepra i spissen. På begynnelsen av 1500-tallet spredte syfilis seg i landet, men det var først på begynnelsen av 1700-tallet at endemisk syfilis ble et stort problem i form av den fryktede "radesyken".

I middelalderen ble de hudsyke tatt hånd om av den katolske kirkes klostre, med en rekke spesielle "infirmatorier" for spedalske. I det gamle Oslo i Viken ble leprapesienter pleiet ved St. Lavranskirken på 1100-tallet og deretter overflyttet til fransiskanerklostret under Eikaberg. Etter reformasjonen måtte hver og en stort sett greie seg selv. Norge var i denne tiden (1380-1814) i union med Danmark, med universitetet og sentraladministrasjon samlet i København. Inntil 1800-tallet var det få universitetsutdannede leger i landet, spesielt på landsbygden.

 På 1700-tallet spredte en ondartet form av syfilis seg over hele Norge, spesielt på landsbygden, den såkalte "radesyken". Sammen med en oppbluss av lepra, særlig på Vestlandet - ble de dermatologiske sykdommer ansett å være de vanligste i landet. Ved grunnleggelsen av Norges første universitet i Christiania i 1811, ble det fra 1817 gitt medisinsk undervisning i dermatologi - først ved Agers Amtssygehus (et tidligere radesykehus) på Galgeberg under Eikaberg, senere som del av Rikshospitalet (RH) etter overflyttingen til Christiania Sivile Hospital i 1826, fra 1844 i Militærsygehuset. Fra 1841 var det blitt en egen hudavdeling ved RH, den første spesialavdeling innen medisin i Norge. Brigadelegen Jens Johan Hjort (1798-1873) hadde hatt ansvaret for hudseksjonen fra 1822, og ble den egentlige hudavdelingens første overlege i 1841. 1 1850 ble Carl Wilhelm Boeck (1808-1875) professor i dermatologi, kirurgi og patologi. Lepra og syfilis sto sentralt, og en rekke vitenskapelige publikasjoner ble utgitt. C.W. Boeck samarbeidet med Daniel Cornelius Danielsen (1815 -1894), som var lepraoverlege i Bergen, om en vitenskapelig avhandling om lepra. Denne ble trykket i Bergen i 1847 på norsk og fransk og belønnet med Prix Monthyon av Det franske akademi.

I 1889 overtok Caesar Boeck (1845-1917) som sjef og senere som professor på hudavdelingen inntil 1915.  Han er en av norsk medisinsk mest kjente internasjonale størrelser, blant annet som førstebeskriver av sykdomsbildet sarkoidose i 1899. Edvin Bruusgaard (1869-1934) overtok ledelsen av avdelingen fra 1915 og ledet den til 1934, og er mest kjent for sitt arbeide over syfilissykdommens naturlige forløp - et arbeide som bygger på hvordan det gikk med Caesar Boecks syfilispasienter som bare fikk roborerende behandling av sykdommen. Dette arbeidet ble etterkontrollert ved Trygve Gjestland 1952 som "The Oslo Study of Untreated Syphilis" under daværende sjef Niels Danbolt (1901-1984), som ledet Hudavdelingen fra 1934 til 1970, etterfulgt av Georg Rajka (f. 1925), en internasjonal kapasitet på atopisk eksem. Han var avdelingens leder fra 1970-1993, etterfulgt av Ole Fyrand (f. 1937) i 1994.

Andre hudavdelinger

I tillegg til hudavdelingen på RH ble det senere opprettet hudavdeling i Oslo på Ullevål Sykehus i 1903, Haukeland Sykehus i Bergen i 1952, Regionsykehuset i Tromsø og Regionsykehuset i Trondheim, begge opprettet i 1968. Alle disse hudavdelinger har universitetsfunksjoner.

Oslo april 1999, Professor Ole Fyrand

Rajka-forelesningene

Litt historikk fra Jon langeland