DEL 3 - KAPITTEL 2: KRISER OG KATASTROFER

Traumatisk krise er en plutselig og avgjørende hendelse som truer liv, helse og sikkerhet hvor ens tidligere livserfaring og mestringsevne ikke strekker til for å håndtere situasjonen.

En katastrofe kan beskrives som en krisesituasjon der flere mennesker er involvert og der hjelpeapparatets størrelse forutsetter et organisert samarbeid.

Prinsipper og reaksjoner vil ved disse 2 tilstandene være de samme. Organisering av nettverk og hjelpeapparat vil være av ulik omfang. Barnepsykiaterens rolle i disse situasjonene vil i første rekke være å avdekke og behandle de ulike krisereaksjonene der disse er til hinder for barnets aktive deltagelse i sorgbearbeiding.

Enkelte barn vil etter en større ulykke føle skyld, depresjon, angst og aggresjon som over tid kan føre til problemer og dårligere mestring av dagliglivets situasjoner. Som barnepsykiatrisk konsulent i somatiske avdelinger vil det være naturlig å komme inn ved større skader/ulykker og alvorlige sykdommer som rådgiver, veileder og behandler i nært samarbeide med det somatiske hjelpeapparatet. Vår fagbakgrunn vil kunne bidra til at både barnet, søsknene og familiens reaksjoner og behov vil kunne bli forstått og bearbeidet på en god måte. Manglende grenser og overbeskyttelse vil kunne gi angst og usikkerhet som hos barn ofte uttrykkes som smerte. Samtaler med barn og de pårørende og kunnskaper om barns forsvarsmekanismer vil her kunne bedre barnets situasjon.

Dersom ikke hjelpen og støtten er god nok, vil utgangen av en krise/katastrofe kunne bli:

posttraumatisk belastningsreaksjon.

I følge ICD 10 har den følgende karakteristika:

1. 1. Tilbakevendende gjenopplevelse av traume i flashbacks, påtrengende erindringer eller mareritt.
2. Sterkt ubehag ved utsettelse for omstendigheter som minner om traumet.
3. Unngåelse av alt som minner om traumet.
4. Delvis, evt. full amnesi for den traumatiske opplevelse.
5. Vedvarende symptomer på psykisk overfølsomhet eller alarmberedskap med 2 eller flere følgende symptomer:

• innsovning, søvnproblemer
• irritabilitet eller sinneutbrudd
• konsentrasjonsbesvær eller hypervigilitet
• tilbøyelighet til sammenfaren

1. Opptreden av disse symptomer innen 6 mnd. etter den traumatiske opplevelsen.

Det kan være hensiktmessig å arbeide ut fra en faseinndeling i forbindelse med kriser selv om dette ikke må ansees som en liniær prosess i det enkelte tilfellet.

Hos barn er ofte sjokkfasen svært kort. Det er viktig å kjenne til at både foreldre og barn kan befinne seg i ulike faser på samme tidspunkt, og at de derfor trenger ulik hjelp.

• Gråt
• Depresjon
• Hjelpeløshet
• Angst - ofte uttrykt gje nnom smerter
• Regresjon ofte med bortfall av ferdigheter og klamrende atferd.
• Tilbaketrekking med avvisning av inntak av mat og medisiner, evt. trening og fysioterapi.
• Forsvar med benekting/glemsel, fortiing.
• Ulike kroppslige symptomer.

I bearbeiding og nyetableringsfasen er det viktig at man er åpne for barnas reaksjoner, samtaler, minner og at man ikke unngår ulike sider ved den traumatiske situasjonen.

Krisehjelp vil i de fleste tilfeller være å vise medmenneskelighet. Kun ved større ulykker og der sorgprosessen har gått i stå eller der det foreligger spesiell sårbarhet hos familien er barnepsykiatrisk bistand nødvendig. Ved større avdelinger er det imidlertid ikke uvanlig at 1. linjetjensten ber om konsultasjon i forhold til denne problematikk. Av den grunn taes det også med en del om organisering av krisearbeid.

Alle sykehus og kommuner bør ha en beredskapsplan for katastrofer og større ulykker. Planen må redegjøre for hvem som tar avgjørelse om iverksettelse, hvem som skal varsles og hvor man kan finne innkallingslister over aktuelt personale. Av planen bør det videre fremgå hvem som er aktuelle ledere for hjelpearbeidet.

Når planen iverksettes må der straks velges en leder og en nestleder. Der må opprettes kontakt med sentrale personer i ulike funksjoner av hjelpearbeidet. Der må opprettes en hovedsentral og hjelp til telefontjeneste og skriving er her helt vesentlig. Det må skaffes nødvendig materiell for tydelig merking både av rom og hjelpere. Der bør finnes et eget rom for pårørende med telefon.

Det er aktuelt med egne kontaktpersoner for media og pårørende. Ved større ulykker kan det være aktuelt å dele inn personell i team med hver sin leder. Dersom noen må reise ut må de kunne ha kontakt med lederteamet på hovedsentralen. (OBS tilgjengelige personsøkere og telefoner).

Det bør i arbeidet benyttes faste støttepersoner til hver familie/avdeling for å oppnå størst mulig kontinuitet for de berørte.

Bistand til innsatspersonell på ulykkesstedet og evt. til publikum kan delegeres, men må ivaretas.

På et tidlig tidspunkt må man opprette kontakt med lokalt hjelpepersonell i de berørtes hjemmekommuner/fylker/land.

Oppgaver bør så snart som råd overføres til lokale instanser utenom sykehuset som kan følge de berørte videre. Derved kan man unngå en for sterk tilknytning til sykehusets personale.

Ved større ulykker hvor det både er døde og skadede bør man dele inn de involverte i ulike grupper.

I tillegg til ovennevnte punkter må man vektlegge tidligere traumer/kriser/reaksjoner.

Risikofaktorer er:

• dårlig sosialt nettverk
• lav utdannelse
• vanskelig livssituasjon
• behandling for psykiatriske lidelser før ulykke
• nevrotisk personlighet der funksjonsevnen er påvirket
• alder og kjønn

I prinsippet vil hjelpearbeidet følge de samme retningslinjer som ved større ulykker organisert fra f.eks. sykehus. Imidlertid kan man i større grad utnytte kjennskap til hvem som kan være sentrale i hjelpearbeidet ut fra ulike hensyn. Også her må det organiseres et lederteam som alarmerer/innkaller aktuelle hjelpere ut fra sine vanlige funksjoner. Det bør også opprettes en sentral med telefonservice.

Dersom oppgavene er overveldende bør det innhentes hjelp utenfra. Aktuelle instanser kan være psykiatrisk avdeling/poliklinikk, barnepsykiatrisk avdeling/poliklinikk, regionale kontorer/sentra for katastrofepsykiatri.

Oppgaver for skole/barnehager ved kriser/katastrofer ( i samarbeid med hjelpeapparatet)

• Samle lærere og elever
• Åpne skolen for pårørende, ansatte og elever
• Informasjon
• Hjelp til bearbeiding enkeltvis/klassevis
• Minnehøytidligheter
• Lage planer og rutiner for senere anledninger