Formålet med prisen er å vekke interesse for forebyggende medisin ved å årlig belønne den mest verdifulle artikkelen om temaet i Tidsskrift for Den Norske Legeforening. I år gikk prisen til Mette Lyberg Rasmussen og Gudrun Dieserud for artikkelen «Etterlattes erfaringer ved selvmord hos unge menn», publisert i Tidsskriftet nr. 3/2018.
Til tross for at myndighetene de siste tiårene har lagt ned et betydelig arbeid i å forebygge selvmord, tar hvert år over 110 menn under 35 år livet sitt i Norge. Få av dem søker helsehjelp forut for selvmordet. Forfatterne av årets prisartikkel har gjennomført en kvalitativ studie med dybdeintervjuer av 61 nære etterlatte etter selvmord hos unge menn. De fleste etterlatte som ble intervjuet, hadde ikke sett tegn til psykisk sykdom før selvmordet. Funnene utfordrer dermed en forebyggingsmodell basert på tidlig påvisning av psykisk sykdom og selvmordsrisiko. Psykisk sykdom er verken en tilstrekkelig eller nødvendig faktor for selvmord.
Vi har en kort samtale med prisvinner for å høre mer om arbeidet.
Gratulerer med prisen!
Tusen takk!
Hvordan føltes det å motta Legeforeningens pris for forebyggende arbeid for 2019?
Det var utrolig hyggelig og ikke minst ærefult å delta på Legeforeningens Landsmøte i Kristiansand for å motta selve prisen. Og nettopp fordi prisen var fra Legeforeningen, og i kategori forebyggende arbeid, opplevdes den også som en annerkjennelse på vårt forskningsfokus som frem til nå har vært omtrent fraværende i dagens selvmordsforskning.
Kan du fortelle om dette feltet?
Selvmordfeltet preges av stadige gjentagelser, både i faglitteraturen og i media, om at psykiske lidelser spiller en sentral rolle ved ni av ti selvmord, og så ofte at dette nærmes har blitt etablert som en «sannhet». Men går en til evidensbasen for denne «90 %-sannheten», så består den hovedsakelig av en lang rekke psykologiske autopsistudier, hvor en basert på intervjuer med etterlatte har stilt psykiatriske diagnoser på avdøde, ofte mange år etter selvmordet. Disse studiene har imidlertid store metodiske svakheter. Særlig er dette knyttet til den diagnostiske prosessen, og med det sikter jeg til at en i disse studiene diagnostiserer personer som har tatt livet sitt basert på intervjuer med etterlatte. I disse studiene hevdes det at hvis en bare bruker standardiserte diagnostiske instrumenter, så er funnene både reliable og valide. Utfordringen er bare at ser en nærmere på de spørsmål som inngår i disse standardiserte diagnostiske intervjuer, finner en raskt at mange av dem ikke kan besvares reliabelt av andre enn den som skal diagnostiseres. Og som igjen betyr at da kan heller ikke diagnosene som stilles bli valide. I praksis vil dette si at den sterke sammenhengen mellom psykiske lidelser og selvmord som dominerer i feltet og som en på mange måter kan si at har fått status som faktum, kun er basert på et stort antall studier av samme type og som egentlig ikke er egnet til å besvare forskningsspørsmålet. I tillegg er feltet dominert av tusenvis av studier på risikofaktorer for selvmord og selvmordsforsøk, ofte i kliniske populasjoner, og med fokus på risikofaktorer innen forskjellig diagnosegrupper. Vi vet nå masse om risikofaktorer. Og bare for å ha sagt det, kjennskap til risikofaktorene er viktig, men spørsmålet er hva denne repeterende forskningen på risikofaktorer egentlig kan fortelle oss?
Hvordan startet interessen din for dette temaet?
Jeg har jobbet hele mitt psykologliv primært med selvmordsproblematikk. Først i mange år som leder og kliniker i Bærumsmodellen, hvor vi ga tilbud til mennesker etter selvmordsforsøk og til etterlatte ved selvmord, og deretter i mange år som forsker ved Folkehelseinstituttet, og nå de siste årene som kliniker i spesialisthelsetjenesten. Og egentlig helt fra psykologistudiet har jeg vært opptatt av å forstå hva det er som får et menneske til å gjøre noe så dramatisk og endelig som å ta livet sitt, fordi jeg tenker at hvis vi skal klare å hjelpe mennesker i en selvmordskrise, og ikke minst etterlatte som har opplevd å miste en av sine nærmeste i selvmord – med å forstå hvorfor selvmordet skjedde, så trenger vi kunnskap om fenomenet vi står ovenfor.
I komiteens begrunnelse sier de at kvaliteten på artikkelen er høy og at forfatterne har lagt ned et betydelig arbeid. Studien er en god kvalitativ studie som gir kunnskap om et viktig folkehelseproblem og dermed mulighetene for forebygging. Hva er det dere gjorde i denne studien som er så spesielt?
Med utgangspunkt i erfaringene fra arbeidet med etterlatte ved selvmord i Bærum Kommune, ble det etablert et forskningsprosjekt på Folkehelseinstituttet under ledelse av min medforfatter Gudrun Dieserud, der vi ønsket å studere selvmord hos mennesker som ikke tidligere hadde vært i kontakt med psykisk helsevern, og heller ikke tidligere hadde gjort selvmordsforsøk. I dette studiet lot vi de etterlatte snakke fritt om det de tenkte var sentralt for selvmordet. I artikkelen analyserte vi dybdeintervjuer med mor, far, søsken, kjærester og venner, samt avdødes avskjedsbrev, og fikk med det data i både et utvikling, kontekstuelt og relasjonelt perspektiv. Dette ga oss et mye mer nyansert og informativt bilde av hvem de unge mennene var med tanke på hva som kan ha trigget selvmordskrisen og ikke minst hva disse selvmordene kan ha handlet, enn hva vi tidligere har hatt kunnskap om.
Når vi i tillegg vet at i gjennomsnitt tar 110 unge menn under 35 år livet sitt hvert år i Norge, og at få av disse er i kontakt med helsetjenesten i forkant, er kunnskap om pårørendes behov for hjelp fra helsetjenesten, både i å avdekke selvmordsfare og motivere til å søke hjelp i livskriser av stor betydning.
Hva betyr en slik pris for deg?
Prisen betyr utrolig mye! Ikke minst fordi den oppleves som en annerkjennelse av en mangel i kunnskapssituasjonen i selvmordsfeltet, som både mange av oss som jobbe med selvmordsforskning og forebygging har kjent på lenge, og ikke minst mange etterlatte har fortalt om. Da tenker jeg særlig på funnet om at de etterlatte til de unge mennene la liten vekt på psykiske lidelser i sine fortellinger om hva som var sentralt for avdødes selvmord og/ eller uttrykte eksplisitt at avdøde ikke hadde vært alvorlig deprimert. Dette står i sterk kontrast til den etablerte oppfatningen om at selvmord primært er et symptom på psykisk lidelse, og at selvmordsforebygging primært er et anliggende for spesialisthelsetjenesten. Dette betyr selvfølgelig ikke at det ikke er viktig å behandle psykiske lidelser, også i selvmordsforebyggende hensikt, men et overdrevent fokus på «90 %-sannheten» kan ha uheldige konsekvenser. Blant annet kan det bre seg en oppfatning om at så lenge det ikke er tegn til alvorlig psykisk sykdom hos menn med høy mestringsevne, er det ingen fare på ferde selv om vedkommende er i en vanskelig livssituasjon. En annen konsekvens er at når det fokuseres på psykiske lidelser som «årsak» til selvmord, ligger det implisitt i dette at det viktigste man kan gjøre for å forebygge selvmord, er å diagnostisere og behandle psykiske lidelser. Men så enkelt er det ikke.
Hva mener du må endre seg?
Jeg tenker at i det selvmordsforebyggende arbeidet er det på høy tid å fokusere mer på kompleksiteten som ligger bak og er involvert i en selvmordskrise. Ikke minst må vi fokusere på den viktige rollen som pårørende og nære personer har i å møte kanskje særlig med menn med høye mestringsevne i deres fortvilelse og desperasjon, ettersom profesjonell hjelp ikke synes å være et alternativ for disse.
Takk for at du tok deg tid til å svare på spørsmålene våre. Legeforeningen gratulerer med prisen!