1. Beskrivelse av faget
1.1 Definisjon
Psykiatri er en medisinsk spesialitet som befatter seg med psykiske lidelser hos voksne. Faget bygger på forståelse av årsakssammenhenger og utvikling, og omfatter forebygging, helsefremmende arbeid, diagnostikk, behandling og ehabilitering. Psykiatri har som mål å forebygge, diagnostisere og behandle psykiske lidelser, samt å spre kunnskap om faktorer som er av betydning for psykisk helse. Den medisinske utdanningsbakgrunnen gir psykiateren en særlig forutsetning for å integrere den biologiske synsvinkel med de sosiale, psykologiske og kulturelle synsvinkler på de psykiske lidelsene, det vil si en biopsykososial modell for profylakse, diagnostikk og behandling. I behandlingsøyemed har psykiatrien utviklet metoder til å bearbeide og påvirke menneskers forhold til seg selv og andre, tenkesett, følelser, opplevelser og adferd. Bruken av så inngripende metoder på mennesker krever etisk kunnskap, høy etisk bevissthet og åpenhet omkring metodenes virkning og bivirkning. Etter endt utdanning forventes psykiateren å kunne forvalte dette.
1.2 Spesialitetensfunksjon og virkeområder
Det er et overordnet mål at psykiateren er bredt skolert innen alle felt av faget. Det er stor grad av differensiering i forskjellige arbeidsområder, og mange fordyper seg innen disse uten at det er noen formell grenspesialisering. Den dominerende delen av det psykiatriske arbeidet bygger på individets ansvar for egen situasjon. Psykiateren må likevel kunne gi behandling uten pasientens samtykke og samarbeid når det er nødvendig. Slik behandling må utøves med høy grad av etisk bevissthet og ut fra hensyn til pasientens beste.
Fagfeltet arbeider med følgende diagnostiske hovedgrupper:
Organiske psykiske lidelser, psykiske lidelser som skyldes bruk av psykoaktive stoffer, schizofreni og andre ikke-affektive psykoser; stemningslidelser, angstlidelser, stressrelaterte lidelser, dissosiative og somatoforme lidelser, adferdssyndromer forbundet med fysiologiske forstyrrelser og faktorer, personlighetsforstyrrelser og adferdsforstyrrelser, psykiske lidelser kombinert med utviklingshemming og utviklingsforstyrrelser. I noen grad vil også arbeid med adferds- og følelsesmessige forstyrrelser som vanligvis oppstår i barne- og ungdomsår kunne inngå. Det er mange faktorer som er av betydning for at psykiske lidelser oppstår og utvikler seg. Faktorene knytter seg til andre medisinske spesialiteter, nevrovitenskap psykologi og samfunnsvitenskapelige fag. Det psykiatriske arbeidsfeltet krever derfor kunnskaper fra mange fagområder, og arbeidsmetodene vil dermed preges av tverrfaglig samarbeid og tverrvitenskapelig tenkning. Økt migrasjon og kulturelt mangfold samt forståelsen av kulturens betydning for de psykiske lidelsenes ytringsformer gjør det nødvendig å hente forståelsesrammer fra antropologi og andre fag innen humaniora.
1.3 Kvalitetssikring av medisinsk virksomhet i faget
Forskning
Kunnskapsbasert psykiatri setter store krav til psykiaterens evne til å kunne innhente oppdatert informasjon om psykiske lidelsers etiologi, patogenese, utredning og behandling. For å kunne beherske kunnskapsutviklingen må psykiateren forventes å ha løpende tilgang til og kunnskaper om bruken av elektroniske kunnskapsbaser. Psykiateren må ha tilstrekkelig kunnskap til å benytte seg av disse for å belyse fortløpende kliniske problemstillinger.
For å kunne forstå og anvende metoder for egenkontroll, evaluering og kvalitetssikring kreves grunnleggende kunnskaper i biomedisinske og psykiatriske evaluerings- og forskningsmetoder. Psykiateren må ha tilstrekkelig kunnskap til å forstå begreper og metoder som brukes i vitenskapelige artikler. Dette er en forutsetning for å kunne lese disse kritisk og vurdere litteraturkilder. Psykiateren må kjenne til prinsipper for vitenskapelig publisering og ha en arbeidssituasjon som tillater regelmessig oppdatering i status for kliniske relevant forskningsfront.
Undervisnings- og veiledningsaktiviteter
Den psykiatriske spesialistutdanningen krever en bred kunnskapstilegning som også gir rom for fordypelse og refleksjon over fagets egenart. De psykiatriske institusjoner som skal utdanne spesialister i psykiatri må ha strukturert internundervisning for leger i spesialisering. I tillegg kommer litteraturmøter og andre faglige møter. Det er viktig i utvikling av undervisnings- og forskningsaktiviteter å samarbeide med pasient og brukerorganisasjoner. Utdanningen omfatter også en omfattende obligatorisk kursrekke. Det obligatoriske internatbaserte psykiatrikurset sikrer sammen med emnekursene en felles teoretisk bredde på landsbasis. Grunnkurset skal sikre en prosesslæring som ivaretar økt forståelse for egenutvikling, relasjoner og rolletilpasning. De obligatoriske emnekursene skal sikre at LIS tilegner seg nødvendige fakta- og ferdighetsbaserte kunnskaper. I tillegg skal LIS gjennomføre minst 50 timer godkjente elektive kurs som kan velges ut fra egne interesseområder.
Psykiatri er et modningsfag hvor systematisk veiledning er en sentral del av utdanningen.
Veiledningen i den psykiatriske spesialistutdanning omfatter ukentlig klinisk veiledning gjennom hele utdanningen, løpende ad-hoc veiledning i det kliniske arbeidet i avdelingen og systematisk psykoterapiveiledning (minimum 105 timer). Disse er viktige elementer i læringsprosessen og i kvalitetssikringen av arbeidet. LIS må også selv få erfaring og utvikle ferdigheter i veiledning i løpet av spesialistutdanningen, da veiledning av andre profesjonsgrupper i psykiatrien og i primærhelsetjenesten vil være en viktig del av arbeidet som spesialist.
Indikatorer på god utførelse av faget
I tråd med spesialistreglene i psykiatri er det utarbeidet en attestasjonsliste som beskriver minstekrav av erfaring og ferdigheter på en rekke områder i løpet av en spesialistutdanning. For gjennomføringen av flere av punktene er det lagt vekt på gjennomgang av erfaring og skriftlig dokumentasjon med veileder. Listen innbefatter også tre obligatiske skriflige arbeider av noe omfang hvor det er lagt opp til at lokale krefter med forskningskompetanse trekkes inn for å sikre at oppgavene bidrar til å kunne gjøre bruk av god forskningsmetodikk og –tenkemåte.
1.4 Sikring av nasjonal standard
Spesialistutdanningen i psykiatri skal utvikle legens forståelse, kunnskaper og ferdigheter basert på kunnskaper om biologi og kognitiv nevrovitenskap; psykodynamiske, sosialpsykiatriske og kliniske implikasjoner av læringsteori, så vel som sosialantropologi og kulturelle forhold i sin alminnelighet. Psykiatriens faglige standard må sikres gjennom forskning, videreutdanning og etterutdanning. En selvkritisk holdning bør prege utøverne av faget, og det må utvikles metoder og standarder for kvalitetssikring. Spesialisten skal selvstendig kunne gjennomføre og lede utredning og behandling av psykiske lidelser ved alle typer psykiatriske enheter innenfor alle ledd i offentlig helsetjeneste og i selvstendig praksis. Han/hun skal ha tilstrekkelig kunnskap til å yte konsulenttjenester til leger i andre spesialiteter og til andre yrkesgrupper.
En spesialist i psykiatri skal være kompetent til å gå bakvakt ved psykiatrisk avdeling med akuttfunksjon. Spesialisten må selvstendig kunne vurdere alle former for øyeblikkelig-hjelp-situasjoner, fatte vedtak i henhold til Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern og kunne iverksette behandling og andre tiltak for å trygge både pasienten og omgivelsene. Psykiatrispesialiseringens minstestandard er sikret gjennom bruk av spesifisert attestasjonsliste.
1.5 Psykiatriens plass i helsetjenesten
Store deler av den voksne befolkningen får psykiske lidelser i løpet av livet. De fleste bør få adekvat behandling i primærhelsetjenesten. Ved behov for spesialistbistand kan pasienten henvises til distriktspsykiatriske sentre (DPS) eller avtalespesialist som vil vurdere, behandle og ev. gi konsulentbistand. Psykiatriske avdelinger og DPSer tar imot pasienter for behandling på dag- eller døgnbasis. Samarbeidet mellom nivåene i helsetjenesten tar sikte på å gi best mulig behandling på laveste omsorgsnivå. Den psykiatriske behandlingskjeden består av primærhelsetjenesten, DPS/avtalespesialist, og psykiatriske sykehusavdelinger. Samhandlingsreformen styrker denne behandlingskjeden og peker på betydningen av samarbeid mellom nivåene. Det psykiatriske fagfeltet vil i stadig større grad utveksle kunnskaper og samarbeide med de andre medisinske fagområder og andre yrkesgrupper. Psykiateren må være kvalifisert til konsultativt arbeid, tverrfaglig veiledning og teamledelse på ulike nivåer.
1.6 Psykiatriens plass i samfunnet
Kunnskaper i forebyggende psykiatri bør inngå som nødvendig kompetanse i planlegging av bomiljøer, arbeidsplasser og sosiale strukturer. Psykiatriens forståelse av sammenhengen mellom disse og helsefremmende faktorer må reflekteres tilbake til lokalsamfunn og befolkning. Personell i skole- og arbeidsliv vil representere naturlige innsatsområder for påvirkning og informasjon. Det er viktig at psykiateren arbeider for større grad av åpenhet, fordomsfrihet og ikke-fordømmende holdninger til personer med psykisk lidelser i samarbeid med pasientene og pårørende må. Psykiatrien må aktivt søke å oppnå innflytelse innen fora der det fattes beslutninger om økonomiske rammer og prioriteringer. Pasient- og brukerforeninger og -organisasjoner som springer ut av de pårørendes behov for ivaretakelse og informasjon blir viktige samarbeidspartnere. Under de økonomiske rammevilkårene som begrenser psykiatriens mulighet til å nå alle som trenger behandling, kan slike organisasjoner både synliggjøre behov, formulere krav og aktivt påvirke beslutningstakerne.
2. Læringsmål for spesialistutdanningen i psykiatri
2.1 Generelle læringsmål
De generelle læringsmålene i psykiatri er i overensstemmelse med de generelle læringsmålene for øvrige spesialiteter og de anbefalte læringsmålene fra UEMS (European union of medical specialists), hvor den medisinske spesialistens roller beskrives som; medisinsk ekspert, kommunikator, samarbeider, helsefremmer, leder, akademiker og profesjonell yrkesutøver. Psykiatriens posisjon som både humanvitenskap, naturvitenskap og samfunnsvitenskap krever også kunnskaper om de viktigste forståelsesformene og forklaringsmodellene innenfor disse vitenskapsområdene, samt grunnleggende vitenskapsteori, anvendt vitenskapsfilosofi og psykiatriens historie.
2.2 Spesifikke læringsmål
a. Krav til kunnskaper:
Psykiateren skal ha kunnskaper om:
- Psykiske lidelsers etiologi og analyse av biologiske, psykologiske og sosiale
faktorers betydning. - Diagnostikk, evaluering, behandling og rehabilitering av psykiske lidelser
- Kulturelle og språklige forhold i relasjon til psykiske lidelser
- Relasjonen mellom psykiske lidelser og rusmisbruk, kriminalitet og psykisk
utviklingshemming
b. Krav til ferdigheter, erfaring og kvalitet:
Legen i spesialisering skal gjennom mengdeerfaring beherske godt mottak og førstegangsamtale med pasient med akuttpsykiatrisk problemstilling. Gjennom veiledning på skriftlig dokumentasjon skal LIS beherske alle sider av journalførsel med særlig vekt på førstegangssamtale, rapport/epikrise fra akutt- og polikliniske forløp, psykiatriske tilsyn og etiske refleksjoner.
LIS skal beherske utredning og behandling av hele spekteret av psykiatriske tilstander, inklusive utredning av nysyke med psykoselidelse, langtidsrehabilitering ved psykoselidelse, utredning og behandling av rusutløste psykosetilstander, bipolar lidelse, depressiv lidelse, personlighetsforstyrrelser, angst- og tvangslidelse, spiseforstyrrelser, nevropsykiatriske tilstander med hovedvekt på ADHD/Hyperkinetisk lidelse, alderspsykiatriske tilstander med hovedvekt på demens, men også angst, psykose og depresjon hos eldre, rus- og avhengighetsmedisin, inklusive avrusning- og abstinensproblematikk og legemiddelassistert rehabilitering, samt transkulturell psykiatri.
LIS skal ha god trening og trygghet i selvmords- og voldsrisikovurderinger.
LIS skal beherske et sett prosedyrer og tester til psykiatrisk diagnostikk og behandling. Dette inkluderer å beherske det å utføre ECT-behandling, bruk av strukturerte diagnostiske intervju og psykometriske tester myntet på de ulike psykiatriske tilstandene. LIS skal kunne vurdere indikasjon for og tolkning av prøvesvar fra nevroradiologiske
undersøkelser, EEG og nevropsykologisk utredning. LIS skal ha detaljert kjennskap til Psykisk helsevernloven. I forbindelse skal LIS kunne gjøre vurderinger knyttet til henvisninger til tvungent psykisk helsevern kap 3 (Etablering
og opphør av tvungent psykisk helsevern), inklusive forhold rundt konvertering og nødrett, samt vedtak etter lovens kapittel fire (Gjennomføring av psykisk helsevern). I denne sammenheng skal LIS også kunne utferdige og presentere uttalelser til kontrollkommisjonen, i dette innbefattet klagesaker, søknader om forlengelse av TPH
etter 1 år og kontrollundersøkelser. LIS skal også ha kjennskap til vurderinger knyttet til pasientrettighetslovens § 4a. Dessuten må psykiateren kjenne til Lov om spesialisthelsetjenester og Lov om helsepersonell og annet relevant norsk lovverk innenfor helse- og sosiallovgivningen, trygderett og rettsvesenet, samt internasjonale deklarasjoner og konvensjoner.
LIS skal gjennom spesialiseringen få trening i å kunne bidra i forskningsrelatert aktivitet og kvalitetsforbedringsarbeid og det er utarbeidet spesifikke krav for dette.
LIS bør kjenne til de administrative rammer som gjelder for psykiatrisk virksomhet; deriblant å ha trening i vurdering av rettighet for behandling til døgn og poliklinikk. Psykiateren må også ha kunnskaper om- og ferdigheter knyttet til økonomisk planlegging, finansering og budsjettering, samt forholdet mellom ansvar og myndighet innen økonomisk og administrativ faglig ledelse så vel som forholdet mellom økonomisk effektivisering og driftsmessige konsekvenser. Legen skal allerede i spesialistutdanningen få forståelse for og kunnskaper om å lede en organisasjon. Dette innebærer bl.a. forståelse av organisasjoners oppbygging og funksjon, utvikle forståelsen av ledelsesansvar, ledelse og organisasjonsutvikling.
Psykiateren må beherske godt arbeid med elektroniske journalsystemer og andre IKTsystemer til bruk innen e-helse.
c. Krav til holdninger og (faglig) etikk
Spesialiteten psykiatri krever høy proffesjonsetisk bevissthet hos utøveren. Det kreves innsikt i egen psykologi som instrument i diagnostikk og behandling, og det må stilles krav til at psykiateren har evne til selvinnsikt og selvkritikk. Faget og rammevilkårene er i stadig forandring, og psykiateren må selv ha evne til forandring for på en tilfredsstillende måte å kunne utøve faget. For at samarbeidet innenfor psykiatrien som helhet skal fungere godt, kreves det at den enkelte psykiater har en god yrkesidentitet og dermed evne til å arbeide selvstendig og avgrenset, men samtidig med åpenhet og samarbeidsvilje.
LIS skal ha trening i å kunne undervise både personalgrupper, pasienter og pårørende. Som del av kommunikasjonsferdigheter regnes også øvelse i samarbeid med tolk.
LIS skal ha god forståelse for bruk av de vanligste verktøy for samarbeid med andre instanser, som individuell plan, og forståelse for rollefordeling og utfordringer i samarbeidsmøter. LIS skal mestre arbeid ved hjemmebesøk, det å kunne gi strukturert informasjon til pårørende, inkludert med barn som pårørende, - individuelt og i gruppe. LIS skal ha god erfaring med pårørendesamtaler; både med mål om å gi informasjon og å innhente komparentopplysninger, samt å gjøre vurderinger knyttet til juridiske forhold som taushets- og opplysningsplikt i denne sammenheng LIS skal mestre det å skrive de ulike erklæringer som kreves i samarbeidet med NAV og andre offentlige samarbeidspartnere og skal gjennom utdannelsen ha gjort seg erfaringer knyttet til fagets rolle i helsefremmende arbeid og samfunnsmedisin, gjennom kontakt med for eksempel barnevern, politi, sosialtjenesten, helsemyndigheter og legemiddelverk.
2.3 Evalueringsformer:
Det må fortløpende foretas en evaluering av legens tjeneste og hans/hennes evne til å ta imot og nyttiggjøre seg veiledning, samt forventet progresjon. Dette skal gjøres gjennom en evaluering hvert halvår mellom legen, klinisk veileder, ev avdelingsoverlege og eventuelt psykoterapiveileder. Resultatet av halvårsevalueringen må være skriftlig og
sendes til utdanningsutvalget. En kan med fordel i tillegg ta ibruk andre strukturerte og validerte evalueringsmetoder.
Det stilles krav om kursprøver som ledd i obligatoriske emnekurs og grunnkurs for å dokumentere at minstekrav om faktakunnskaper og læringsmål er innfridd. Dette er på samme måte noe av hensikten med de skriflige arbeidene og veileders gjennomgang av punktene i attestasjonsskjemaet med den enkelte LIS.
3. Plan for gjennomføring av utdanningen
3.1 Spesialistutdanningen i psykiatri
Hovedutdanningen i psykiatri er minimum 5 år. Den er basert på tjeneste på DPS og på psykiatrisk sengeavdeling. Det har vært en målsetting å kunne tilby en fullverdig spesialisering regionalt, og en rekke institusjoner spredt over hele landet er godkjent
Målbeskrivelse og gjennomføringsplan for psykiatri 7 som utdanningsinstitusjoner. Det eksisterer ingen gruppeføring av psykiatriske utdanningsinstitusjoner. Tjenesten skal være variert og dekke alle sentrale psykiatriske arbeidssituasjoner diagnostisk og behandlingsmessig.
Det er en krevende oppgave å etablere et egnet undervisningsmiljø for leger i psykiatrisk spesialistutdanning. Det er derfor nødvendig at helseforetakene stiller tilstrekkelige ressurser til rådighet og at institusjonenes ledelse gjør spesialisering til en viktig og integrert del av deres virksomhet. Det er viktig at det skapes gode utdanningsmiljøer gjennom et samarbeid mellom leger i spesialisering og overleger.
Det skal opprettes utdanningsutvalg ved hvert utdanningssted. Utdanningsutvalget skal ha ansvaret for å tilrettelegge gjennomføringen av spesialistutdanningen gjennom en utdanningsplan for institusjonen og individuelle utdanningsplaner for leger i spesialisering.
Uansett hvor god målsettingen er for spesialistutdanningen, vil det være den praktiske gjennomføringen som avgjør spesialiseringens kvalitet.
Attester for fullført tjeneste til hovedutdanningen skal inneholde en beskrivelse av tjenestens art, samt legens kunnskaper og ferdigheter. Attesten skal beskrive om tjenesten oppfyller kravene som stilles og at tjenesten er tilfredsstillende utført.
Tjenesten skal skje under klinisk veiledning. Lege i spesialisering skal lære og observeres av erfarne leger i en arbeidssituasjon som ligger nært opp til den som den ferdige utdannede psykiater møter – såkalt mester-svennmodell. Legen skal også opplæres i en hensiktsmessig samarbeidsform overfor andre personellgrupper i institusjonen og samarbeidspartnere utenfor institusjonen.
Vedrørende godkjente utdanningsinstitusjoner og krav til sammensetning av tjenesten, se Godkjente utdanningsinstitusjoner og Krav til utdanningsinstitusjoner i spesialistutdanningen av leger og Spesialistreglenes generelle bestemmelser og spesialistreglene for psykiatri.
3.2. Veiledning
Veiledningen i den psykiatriske spesialistutdanning er todelt: klinisk veiledning og psykoterapiveiledning. Disse er viktige elementer i læringsprosessen og i kvalitetssikringen av arbeidet.
Klinisk veiledning skal gis ukentlig gjennom hele spesialiseringen av spesialist i psykiatri (ikke av konstituert overlege). Denne gis fortrinnsvis av legens nærmeste overordnede og skal være formalisert 1 time per uke – også i klinisk veileders fravær. I tillegg forutsettes det at veiledning også skjer ut fra en samarbeidssituasjon med ad hoc tilgjengelighet.
Psykoterapiveiledning skal gis av spesialist i psykiatri som er godkjent psykoterapiveileder (ihht. Psykoterapiutvalgets retningslinjer). Veiledningen skal vare i minimum 3 år, og minst 105 timer. Veiledningen skal bestå av to grunnleggende år (70 timer) i psykodynamisk psykoterapi og ett fordypningsår i valgfri form i psykodynamisk psykoterapi, kognitiv terapi eller gruppepsykoterapi. Veiledningen skal gis av godkjent veileder i den enkelte psykoterapiform. De to grunnleggende årene med
psykoterapiveiledning tar sikte på å utdype forståelsen av lege-pasientforholdet gjennom systematisk psykoterapeutisk arbeid.
Det må arbeides målbevisst med å kvalifisere kliniske veiledere og psykoterapiveiledere, og det må fokuseres på veiledningspedagogikk og prosesslæring. De enkelte utdanningsinstitusjonene må ha gruppemøter for de kliniske veilederne regelmessig hvor man gjensidig kan gi råd og veiledning om innhold, rammer og gjennomføringen av den kliniske veiledningen.
Det må også legges til rette for at de kliniske veiledere kan delta på aktuelle kurs i klinisk veiledning. Psykoterapiveilederne har egne undervisningsprogram og godkjenningsordninger. Se retningslinjer.
3.3 Individuell utdanningsplan
Den enkelte LIS og veileder skal i samarbeid utarbeide en individuell utdanningsplan for spesialistutdanningen. Planen skal i hovedsak inneholde de formelle kravene til spesialiteten, den faglige bakgrunnen til LIS, utdanningsbehovet LIS har, planlagt progresjon, samt hvordan LIS skal få gjennomført utdanningen. LIS er selv ansvarlig for progresjonen i spesialistutdanningen, men veileder er ansvarlig for å assistere og følge opp planen for å bidra til en optimal utdanning. Avdelingens utdanningsutvalg skal være kjent med de individuelle utdanningsplanene på avdelingen og ta rimelig hensyn til alle LIS på avdelingen når det planlegges utdanningstiltak. Deltakelse i forskning bør vurderes i utdanningsplanen.
3.4 Internundervisning
De psykiatriske institusjoner som skal utdanne spesialister i psykiatri må ha strukturert internundervisning for leger i spesialisering. I tillegg kommer litteraturmøter og andre faglige møter. Det skal foreligge program for internundervisningen. Undervisningen må være på minst 2 timer per uke og i minimum 36 uker i året og skal være tilpasset legenes behov.
3.5 Selvstudium og litteratur
Legen og veileder har sammen ansvaret for at legen i sin hovedutdanning får dekket de nødvendige teorikunnskaper som er beskrevet overfor. Det må også legges vekt på et samspill mellom den kliniske erfaringen legen får og innholdet av den teoretiske undervisningen. Veileder må i planlegging av selvstudium spille en aktiv rolle i å informere om- og inspirere til lesning av relevant faglitteratur og bidra til gjøre kjent de til enhver tids gjeldende lærebøker for de ulike delene av psykiatrifaget.
3.6 Kursutdanning
Kurskravene fremgår av spesialistreglene i psykiatri og omfatter 120 timer obligatorisk grunnkurs, 100 timer obligatoriske emnekurs og 50 fritt valgte kurstimer.
3.7 Progresjon i spesialiseringen
Det anbefales at tjeneste ved akuttpsykiatrisk avdeling kommer tidlig i utdanningsløpet, mens mer selvstendig arbeid i psykiatrisk poliklinikk legges mot slutten. I organiseringen av arbeidet ved tjenestestedet må man ta konsekvensen av at opplæring tar tid. Arbeidspresset og bemanningen må være tilpasset slik at det blir tid både for de erfarne legene til å fungere som lærere, og for de LIS til å delta i det undervisningstilbudet som gis. Det må innenfor tjenesteplanene gis mulighet for faglig
fordypning og utvikling. Psykiatri som fag stiller krav til personlig modning, kunnskapsnivå og utførelse av arbeidet. I fellesskap mellom arbeidsgiver og lege i spesialisering må arbeidet tilpasses den enkelte slik at progresjonen i utdanningen blir best mulig.
3.8 Annen relevant tjeneste
Inntil ett år av spesialistutdanningen kan erstattes av tjeneste i relevant spesialitet, forskningstjeneste, tjeneste i helseadministrativ/samfunnsmedisinsk legestilling eller allmennmedisin. I tillegg kan ytterligere inntil ett år erstattes av tjeneste i barne- og ungdomspsykiatri.
Den norske legeforening
Spesialitetskomiteen i psykiatri
November 2015