Målbeskrivelse og gjennomføringsplan for anestesiologi

Anestesiologi er en medisinsk spesialitet med fire hovedområder: Anestesi, intensivmedisin, akuttmedisin og smertebehandling. Spesialistutdanningen forventes å gi legen de kunnskaper, ferdigheter og holdninger som kreves for å kunne fungere selvstendig som overlege ved anestesiavdeling.

Kvalitetssikring av medisinsk virksomhet i faget

Høy kvalitet på den medisinske virksomhet både med hensyn til fag- og etisk standard søkes oppnådd gjennom det kontinuerlige arbeidet ved de enkelte avdelingers

• kliniske virksomhet
• undervisning
• kliniske forskning
• fag- og metodeutvikling
• tverrfaglig samarbeid og ledelse

Avdelinger med akademisk tilknytning har her et spesielt ansvar. Viktig er også arbeidet i regi av Norsk Anestesiologisk Forening (N.A.F.) med utvikling av nasjonale standarder og retningslinjer for anbefalt praksis, databasert virksomhetsregistrering og forskjellige andre faglige og praktiske tiltak. NAFs arbeid omfatter også nordisk (SSAI) og internasjonalt (UEMS) faglig samarbeid som betyr mye for kvalitetssikring og utvikling av faget.

Nasjonal standard for utdanning

Spesielle krav til tjeneste og utdanning må oppfylles før en lege kan godkjennes som spesialist i anestesiologi. Hensikten er å sikre at alle leger i spesialisering (LIS), uavhengig av utdanningssted, får et felles sett av kunnskaper, ferdigheter og holdninger, som gir dem likeverdige kvalifikasjoner. Formelle krav for spesialistgodkjenning finnes på Den norske legeforenings nettsider.

Anestesi

Spesialitetens virkeområde innen anestesi omfatter primært:

- Preanestetisk vurdering, behandling og stabilisering

- Lokal, regional og generell anestesi ved kirurgiske inngrep, smertefulle behandlinger og plagsomme undersøkelser. Overvåkning av pasienter under anestesi. Behandling av eventuelle funksjonsforstyrrelser i vitale organsystem som følge av anestesi, inngrep eller kompliserende sykdom

- Overvåkning og behandling umiddelbart etter anestesi inntil pasienten er våken og selv kan opprettholde tilfredsstillende vitale organfunksjoner. Dette gjennomføres ofte i egne oppvåkningsenheter. Yte optimal smertelindring gjennom hele den postoperative fase. Ved behov også delta i annen postoperativ støtteterapi, f.eks. væske- og elektrolyttbehandling.

Intensivmedisin

Intensivmedisin omfatter diagnostikk, overvåkning og behandling av pasienter som er kritisk syke eller står i fare for å bli det. Behandling i spesielt utstyrte og bemannede intensivavdelinger gjennomføres når utløsende årsak er potensielt reversibel og når pasienten kan dra fordel av avdelingens behandlings- og overvåkningstilbud.

Et flertall av landets generelle intensivavdelinger er faglig og administrativt underlagt anestesiavdelinger. Virksomheten foregår i nært samarbeid med leger fra den sengeavdeling hvor pasienten er innskrevet og spesialister innen nødvendige fagfelt som mikrobiologi, kardiologi osv. Noen spesialiserte avdelinger som hjerteovervåkning og nyfødtavdelinger er ofte direkte underlagt den aktuelle medisinske spesialiteten og anestesilegene har status som konsulenter.

Akuttmedisin

Akuttmedisin engasjerer anestesileger både i og utenfor sykehus. Utrykning skjer prehospitalt med ambulanse, redningshelikopter eller annet egnet transportmiddel. Anestesilegen utfører avansert gjenopplivning og stabiliserende behandling av skadede og kritisk syke på stedet og under transport til sykehus. Anestesilegen tilkalles også til sykehusets akuttmottak for å stabilisere og behandle alvorlig skadede og kritisk syke som innlegges akutt.

Anestesiavdelingen har ofte faglig og administrativt ansvar for akuttmottak, ambulansetjeneste og akuttmedisinsk kommunikasjonssentral (AMK). Anestesileger har en sentral plass i katastrofemedisinsk planlegging og beredskap. Anestesipersonell deltar i sykehusenes interne akutteam og underviser andre personalgrupper i hjertelungeredning og andre livreddende tiltak.

Smertebehandling

Effektiv smertelindring ved operasjon, skade og andre akutte smertetilstander er en integrert del av moderne anestesi. Ved fødselssmerter bidrar anestesilegen først og fremst med regional (epidural/spinal) analgesi.

Behandling av kroniske smerter av malign og annen årsak utgjør et viktig og økende arbeidsfelt. Anestesileger samarbeider med annet helsepersonell i omsorgs- eller rådgivningsgrupper for alvorlig syke og døende pasienter.

Smerteklinikker er etablert ved flere sykehus og er ofte faglig og administrativt underlagt anestesiavdelinger. Utredning og behandling av vanskelige smertetilfeller krever ofte en innsats av flere spesialiteter. Anestesilegene bidrar spesielt med sin kunnskap i praktisk klinisk farmakologi og regional anestesi.

Anestesiologi er en hovedsakelig hospitalbasert spesialitet som samarbeider nært med sykehusets øvrige avdelinger. Prehospital akuttmedisin utgjør en fremskutt førstelinjetjeneste. Ved smerteklinikker gis et poliklinisk behandlingstilbud.

Landets anestesiavdelinger er målområdet for utdanningen. De fleste spesialister vil her engasjeres i pasientrettet og administrativt arbeid.

Forebyggende arbeid skjer ved tiltak for å øke sikkerheten og hindre komplikasjoner innen fagets pasientrettede virksomhet og ved opplæring av andre i hjertelungeredning og annen livreddende virksomhet i og utenfor sykehus.

Etter gjennomgått spesialistutdanning skal legen mestre de gjøremål som inngår i rutinemessig virksomhet ved anestesiavdelinger på differensiert akuttsykehusnivå. Dette krever brede og utfyllende kunnskaper og ferdigheter i faget. Han/hun må selvstendig kunne ta hånd om de akutte tilstander som forekommer. Legen skal også ha kjennskap til de mer spesialiserte anestesi- og intensivtjenester som utføres ved universitetssykehus. Vedkommende må kunne kommunisere med pasienter og pårørende og kunne samarbeide tillitsfullt og effektivt med kolleger og andre personalgrupper.

Legen skal kunne undervise kolleger og annet helsepersonell om emner innen eget fag. Han/hun må også kunne ivareta administrative oppgaver innen avdelingen og på sykehuset og kjenne de ansvars- og erstatningsrettslige lovregler og rutiner som gjelder for pasientbehandling. Legen skal videre ha grunnleggende kunnskap om forskning, fagutvikling og kvalitetssikringsarbeid.

Det er her naturlig å skille mellom de kunnskaper og ferdigheter som spesialisten skal inneha, dvs. kunne anvende umiddelbart, og de han/hun skal ha kjennskap til. I siste tilfelle skal legen ved behov kunne henvise til annen spesielt kvalifisert kollega eller selv utføre prosedyren etter konsultasjon av faglitteratur eller kollega. Tilstrekkelige teoretiske kunnskaper om emnet inngår i det å beherske en bestemt prosedyre.

Kunnskaper og prosedyrer er nedenfor stort sett nevnt bare en gang, selv om de angår flere av fagets arbeidsområder. Dette er gjort for å unngå gjentagelser.

Krav til kunnskaper og ferdigheter etter gjennomgått spesialistutdanning:

Sjekklisten for anestesiologi og ”Standard for anestesi i Norge”, setter særlige krav til kunnskaper og ferdigheter innen anestesi.

Fri luftvei og ventilasjonsstøtte

Legen skal:

• Kunne opprette og vedlikeholde fri luftvei ved anestesi og postoperativ behandling
• Kunne bruke aktuelle hjelpemidler for fri luftvei, som svelgtube og larynxmaske
• Ved behov kunne ventilere pasienter med selvekspanderende bag via maske eller annen egnet luftvei
• Kunne intubere voksne og barn oralt og nasalt for anestesi, akuttmedisin og i intensivavdelingen. Kunne indikasjon for og bruk av dobbel lumen tube
• Kunne rask sekvens-innledning og våken intubasjon ved mistenkt aspirasjonsfare.
• Kunne spesielle teknikker for bruk ved vanskelig intubasjon, som fiberoptisk laryngoskopi
• Ha deltatt ved etablering av percutan tracheostomi
• Ha innøvet handlingsrutiner ved mislykket intubasjon, herunder på riktig indikasjon kunne utføre thyro-krikoidotomi for ventilering og oxygenering transtrachealt.

Anestesiapparat, ventilator og gassteknisk utstyr

Legen skal:

• Kunne oppbygning og funksjon av anestesiapparat med ventilator og vanlig brukte anestesisystemer for voksne og barn. Selvstendig kunne klargjøre og kontrollere slikt utstyr.
• Ha kjennskap til sykehusets sentralgassanlegg: Oppbygning, funksjon, sikkerhetsmekanismer og reserveanlegg.
• Kunne bruke gasskolber, reduksjonsventiler og annet gassteknisk utstyr korrekt.

Medisinsk teknisk utstyr for overvåkning og behandling

Legen skal:

• Kunne klargjøre og bruke teknisk utstyr slik som non-invasive og invasive blodtrykksmålere, EKG, kapnograf, pulsoksimeter, nervestimulator, infusjons- og varmekonserverende utstyr.
• Kjenne apparatenes funksjonsmåte og risikomomenter.
• Kunne instituere adekvat overvåkning for den aktuelle situasjon iflg. nasjonal og skandinavisk standard.
• Kunne risikomomentene ved bruk av diatermi og annet elektrisk utstyr på operasjonsavdelingen.

Preoperativ vurdering, tilsyn og informasjon

Legen skal:

• På basis av foreliggende opplysninger, klinisk undersøkelse og prøveresultater kunne bedømme perioperative risikofaktorer pga. kompliserende sykdommer, planlagt inngrep og planlagt anestesi. Ved behov kunne igangsette tiltak for å sikre optimal preoperativ tilstand og tilfredsstillende perioperativt forløp. Kunne vurdere om perioperativ risiko er så stor at operasjonen bør utsettes eller avlyses.
• Kunne vurdere hensiktsmessig anestesiform i samarbeid med operatør
• Kunne foreta ASA-klassifisering.
• Gi pasienten adekvat informasjon om anestesi og perioperativ behandling.

Innledning og vedlikehold av anestesi

Legen skal:

• Kunne intravenøs, inhalasjons, rektal, intramuskulær og andre aktuelle former for anestesiinnledning.
• Kunne vedlikeholde generell anestesi med forskjellige kombinasjoner av intravenøs-, inhalasjons- og evt. regionalanestesi.

Regionalanestesi og nerveblokk

Legen skal:

• Kunne utføre vanlige teknikker på voksne som spinal-, epidural- og kaudalanestesi, pleksus aksillaris- og brakialis blokk, perifere nerveblokader og intravenøs regionalanestesi.
• Ved behov kunne utføre sjeldnere brukte teknikker, f. eks. ganglion stellatum blokk, etter konsultasjon av faglitteratur eller kollega.
• Kunne diagnostisere og behandle bivirkninger og komplikasjoner av aktuelle metoder og medikamenter. Kunne overvåke pasienten adekvat.
• Kunne utføre vanlige teknikker på barn som lokal sårinfiltrasjon, aktuelle nerveblokader som ilioinguinal/iliohypogastricus-blokade, evt. caudalblokade.
• Ha kjennskap til bruk av ultralyd ved anleggelse av blokader.

Overvåkning etter anestesi. Postoperativ behandling

Legen skal:

• Kunne bedømme behovet for og etablere overvåkning og behandling, etter gjeldende retningslinjer.
• Kunne gi adekvat støttebehandling for fri luftvei, tilfredsstillende respirasjon og sirkulasjon etter anestesi og operasjon.
• Kunne gi akutt smertebehandling, se eget avsnitt i målbeskrivelsen.
• Kunne gi adekvat behandling for kvalme og oppkast.
• Kunne utføre annen postoperativ støttebehandling som væske og elektrolyttbehandling.

Spesielle anestesiteknikker og pasientproblemer

Legen skal:

• Ha kunnskap og noe erfaring med anestesi ved hjerte-, nevro- og barnekirurgi. Sjekklisten presiserer kravene til praktisk anestesierfaring.
• Ha kjennskap til spesielle teknikker, f.eks. jetventilasjon, hypotensiv og hypoterm anestesi, forhåndsregler ved bruk av laser.
• Kjenne vanlige kompliserende sykdommer og andre preoperative problemer med konsekvens for opplegg av anestesi, overvåkning og perioperativ behandling.
• Kunne diagnostisere og behandle sjeldne tilstander med vesentlige konsekvenser for anestesi, f.eks. malign hypertermi.

Intensivmedisinske tilstander

Etter avsluttet spesialistutdanning skal anestesilegen kunne gjenkjenne, vurdere og behandle pasienter med følgende tilstander:

• Hemodynamisk instabilitet
• Luftveishinder, respirasjonssvikt, overtrykkspneumothorax
• Akutte traumer med blødning, hypovolemi og sjokk
• Komplikasjoner etter stor kirurgi
• Akutte nevrologiske og nevrokirurgiske tilstander inkludert forhøyet intrakranielt trykk
• Akutt nyresvikt
• Akutt leversvikt
• Akutte forstyrrelser i væske, elektrolytt- og syre/base-husholdningen
• Metabolske og endokrine forstyrrelser av akutt, livstruende karakter
• Medikamentoverdosering og forgiftninger
• Alvorlige allergiske og anafylaktiske reaksjoner
• Forstyrrelser i hemostasemekanismer
• Alvorlige infeksjoner, sepsis
• Hypotermi
• Forstyrrelser og svikt i ernæringstilstand
• Pediatrisk intensivmedisin
• Potensielle organdonorer

Behandlingsbegrensning og palliasjon

Legen skal under utdanningen ha fått innsikt i og veiledet fått trening med:

• Rutiner ved begrensing og avslutning av kurativ intensivmedisinsk behandling
• Palliative tiltak hos døende intensivpasienter
• Gjennomføring av organdonasjon

Spesialisert intensivmedisin

Ha kjennskap til og erfaring med:

• Nyfødtmedisin
• Brannskader
• Overvåkning og behandling etter nevro- og thorakskirurgi
• Obstetrisk intensivmedisin
• Aktuelle indremedisinske og lungemedisinske tilstander
• Immunsvikt/immunsuppresjon

Spesielle intensivmedisinske kunnskaper og ferdigheter

Etter spesialistutdanningen skal legen kunne:

• Inhalasjonsterapi, ekstern CPAP, oppstart og avvenning av respirator inklusive bruk av ulike respiratormodi (volumkontroll, trykkontroll, trykkstøtte, PEEP, SIMV, endret I:E forhold)
• Enkel feilsøkingsrutine/tiltak ved teknisk svikt
• Monitorering av pasienter i respirasjonssvikt med arterielle blodgasser, pulsoksimetri, kapnografi. Vurdering av vanlige spirometriske/lungefysiologiske undersøkelser
• Behandling av barotraume (inkl. innleggelse og fjernelse av toraksdren)
• Kunne bytte trakealkanyle og gi råd om stell.
• Væske, volum og transfusjonsterapi
• Plassering og bruk av ulike intravaskulære katetre
• Bruk av vasoaktive medikamenter og antiarytmika
• Mikrobiologiske prøvetakningsrutiner og vurdering av prøvesvar
• Gjennomføring av enteral og parenteral ernæring
• Rutiner for valg av antibiotika i forebyggende og behandlende hensikt inklusiv varighet av antibiotikabehandling
• Transport av intensivpasient innen sykehuset i forbindelse med røntgen, CT ol.

Ha kjennskap til:

• Bronkoskopi for intubasjon og diagnostikk
• Prosedyre, teknikk og utstyr for trakeostomi.
• Ulike dialyseteknikker
• Anvendelse og vurdering av ekkokardiografi
• Indikasjon for ekstrakorporeal membranoksygenering
• Bruk av ultralyd ved intravaskulære teknikker

For detaljer se sjekkliste for spesialiteten anestesiologi.

Generelt

Legen skal kunne gjennomføre stabiliserende behandling av akutte livstruende tilstander av medisinsk og kirurgisk årsak i og utenfor sykehus.

Hjertelungeredning

Legen skal kunne basal og avansert hjertelungeredning hos barn og voksne ved hjertestans, drukning, hypotermi og asfyksi hos nyfødte. Kjenne og ta hensyn til risikomomenter ved bruk av defibrillator.

Traumemottak

Legen skal kjenne til traumeteamets oppbygning og funksjon. Legen skal kunne fungere i slike team inklusive delta i debrief. Hun/han skal kjenne prinsipper for triage og kunne bidra ved prioritering ved samtidighetskonflikter og masseskader.

Katastrofeplan

Legen skal kjenne sykehusets katastrofeplan og kunne delta på de forskjellige nivåer av katastrofemedisinsk innsats.

Ambulanse og redningstjeneste

Legen skal kjenne til ambulanse- og redningstjenestens organisasjon og om mulig ha deltatt aktivt i denne. Legen skal videre kjenne virksomhet ved og organiseringen av AMK-sentraler, og kunne fungere som medisinskfaglig rådgiver for slike.

Samhandling med primærhelsetjenesten

Legen skal kunne gi råd til allmennleger eller ambulansepersonell som ringer AMK og har behov for akuttmedisinsk rådgivning eller veiledning.

Sjekklisten for anestesiologi og ”Standard for smertebehandling i Norge” setter særlige krav til kunnskaper og ferdigheter i smertebehandling.

Akutte smerter

Legen skal kunne vanlige anestesiologiske metoder for smertelindring ved operasjon, skade, fødsel og akutt sykdom. Sjekklisten og ”Standard” vektlegger særlig kunnskap og erfaring med postoperativ smertebehandling, smertebehandling etter større traumer, og smertelindring ved fødsel. Legen skal kunne samarbeide med sykepleiere og annet helsepersonell for gjennomføring av smertebehandling inkludert overvåkning og dokumentasjon av behandlingseffekt.

Kroniske smerter

Sjekklisten og ”Standard for smertebehandling i Norge” stiller spesifiserte krav til kunnskaper og praktisk erfaring med kroniske smertepasienter. Dette gjelder i særlig grad smertebehandling ved langt kommet kreftsykdom.

Legen skal:

• Kunne samarbeide med andre spesialister og andre faggrupper i utredning og behandling av vanskelige smertetilfeller fortrinnsvis innen rammene av en tverrfaglig smerteklinikk
• Ha kjennskap til utredningsmetoder ved kroniske smerter av malign og ikke-malign årsak
• Kunne prinsippene for fastsettelse av tentativ smertediagnose ved kroniske smerter, herunder kjenne kriteriene for nociceptiv smerte og nevrogen smerte
• Kunne prinsippene for utarbeiding av forslag til behandlingsopplegg for kroniske smertepasienter.

Basalfag

Kunne de for faget relevante deler av fysikk, anatomi, fysiologi og farmakologi.

Medisinske bakgrunnskunnskaper

Ha kjennskap til diagnostikk og behandling av problemer som er relevante for faget innen andre medisinske spesialiteter.

Teoretisk og faglig utvikling

• Kunne lese faglitteratur med kritikk
• Kunne skrive en oversikt med litteraturreferanser over et aktuelt problem
• Kunne bruke et medisinsk biblioteks litteratursøkesystem, herunder kunne bruke litteratursøkesystemer på internett.

Administrasjon og lovgivning

• Kjenne de ulike Standarder for anestesiologisk virksomhet i Norge som er utarbeidet av N.A.F.
• Kunne de ulike lover og forskrifter som regulerer virksomheten i helsevesenet
• Kunne yte tilfredsstillende supervisjon av personale som utfører delegert arbeid
• Kunne lede det daglige arbeidet i anestesiteamet på operasjonsstuen
• Kunne aktuelle lover og regler for ansettelse, arbeidstid og vakttjeneste innen spesialiteten
• Kunne arbeidsmiljømessige og sikkerhetsmessige krav til utstyr og virksomhet
• Kunne meldingsrutinene ved funksjonssvikt og uhell ved bruk av medisinsk utstyr
• Kunne melderutiner ved uhell og skade på pasient inkludert melding til Statens Legemiddelverk, sykehusets skadeutvalg, fylkeslege og politi.

Den ferdige anestesilege må kunne samarbeide med leger i andre spesialiteter, sykepleiere og annet helsepersonell. Legen skal utføre praktiske prosedyrer nøyaktig, effektivt og sikkert. Han/hun må kunne handle adekvat under stress. Det er viktig at legen kjenner egne begrensninger og tilkaller hjelp i tide.

Under utdanningen skal legen utvikle sans for god forberedelse og sikkerhetsarbeid i daglig virksomhet. Han/hun må akseptere sitt eget ansvar for å tilegne seg og vedlikeholde nødvendige kunnskaper og ferdigheter og skal oppmuntres til å ta aktiv del i det nasjonale og internasjonale fagmiljøet. Les mer om etterutdanning på nettsidene til Legeforeningen.

Legen skal lære å respektere den enkelte pasients problem, egenart og autonomi. Han/hun må på en hensynsfull måte kunne informere pasienter og pårørende adekvat og kunne ta hånd om dem i en akutt krisesituasjon.

Foregår ved tjeneste i utdanningsstilling ved godkjente utdanningsinstitusjoner i anestesi, samt ved tjeneste i indremedisin, pediatri eller ved forskningsvirksomhet. I tillegg skal legen ha deltatt ved og bestått kursprøve ved fastsatte obligatoriske kurs. I tillegg må han/hun kunne dokumentere deltakelse ved et definert antall valgfrie kurstimer.

Ved hver godkjent utdanningsavdeling skal det være:

• Utdanningsutvalg
• Utdanningsplan for avdelingen inklusive introduksjonsplan for leger uten anestesierfaring
• Individuell utdanningsplan for hver enkelt LIS
• Personlig veileder for LIS.

For detaljer henvises til bestemmelser for spesialistutdanningen på legeforeningens hjemmesider

Avdelingsleder har ansvar for at det gis opplæring i anestesipraksis av høy kvalitet og sikkerhet. Arbeidsforholdene skal legges til rette slik at lege i spesialisering kan delta i internundervisning og andre viktige faglige aktiviteter. Kvalifisert bakvakt skal døgnet rundt være lett tilgjengelig for råd og hjelp.

Ved søknad om spesialistgodkjenning må legen legge fram attest (Standardattest) fra avdelingsleder som bekrefter at tjenesten er tilfredsstillende utført. I tillegg må legen ha gjennomgått alle obligatoriske kurs i faget med bestått kursprøve. Fra og med 1. januar 2005 skal utfylt sjekkliste med nødvendig attestasjon som dokumentasjon av kunnskaper og ferdigheter legges ved spesialistsøknaden.

Ny obligatorisk kurspakke er innført fra 2009. For perioden 2009 til 2014 er det mulig å søke om godkjenning med kurs fra gammel eller ny kurspakke eller en kombinasjon av begge.

Hvis det under utdanningstiden reises tvil om at legens tjeneste kan anses tilfredsstillende, skal avdelingsleder straks iverksette tiltak som er egnet til å hjelpe legen til å gjennomføre tjenesten på tilfredsstillende måte. Tiltakene må avtales skriftlig mellom avdelingsleder og LIS med klare kriterier for målsetting, tidsfrist for evaluering og eventuell konsekvens av at man ikke oppnår målet.

Eksamen for europeisk diplom i anestesiologi og intensivmedisin arrangeres årlig i Norden. Del I av denne eksamen (skriftlig) kan avlegges i utdanningstiden som en frivillig ordning. Bare allerede godkjente spesialister kan avlegge del II-eksamen (muntlig).

Opplæring og praksis under det daglige arbeid ved utdanningsavdelingen utgjør den viktigste del av spesialistutdanningen. Tjenesten kan gjennomføres ved både gr. II og gr. I avdeling eller bare gruppe I avdeling. Gruppe I tjeneste skal dekke de mer spesialiserte deler av faget og bør derfor legges til siste del av hovedutdanningen. Dette er imidlertid ikke noe formelt krav.

Bestemmelser i sjekklisten vil i betydelig grad styre tidsbruken for praktisk tjeneste ved de enkelte erfaringsområdene.

Undervisning, supervisjon og veiledning av LIS er en felles oppgave for alle spesialister ved avdelingen. Dels omfatter dette opplæring og trening i praktiske prosedyrer, kliniske problemløsninger og vitenskapelig tenkning; dels bevisstgjøring på holdninger til kommunikasjon med pasienter og medarbeidere. Supervisjon og opplæring skjer i de daglige praktiske gjøremål, formelle og uformelle diskusjoner og ved felles deltakelse i avdelingens interne undervisningsprogram.

Anestesiologi setter spesielle krav til praktiske ferdigheter og rask inngripen. Nybegynnere i faget trenger mer enn de fleste andre LIS praktisk opplæring under tilfredsstillende supervisjon. Dette er helt nødvendig for at pasientene ikke skal utsettes for unødig fare i en opplæringssituasjon.

Utdanningsutvalget skal oppnevne en personlig veileder for lege i spesialisering allerede ved tiltredelsen. Det første veiledningsmøtet skal skje snarest og senest innen to uker. Følgende forhold skal da klargjøres:

• LIS’ kompetanse i forhold til målbeskrivelsen for spesialistutdanningen i anestesiologi
• Hva LIS mangler i sin utdanning
• Oversikt over avdelingens utdanningstilbud

På denne bakgrunn settes det opp en individuell utdanningsplan med en oppsummering av legens og avdelingens forventninger til utdanningsperioden.

Planlagte, strukturerte møter mellom veileder og LIS skal skje regelmessig og helst en gang pr. måned. På møtene vurderes legens progresjon i forhold til veilednings­dokumentet og målbeskrivelsen for faget. En hovedoppgave for veilederen er å påse at LIS får nødvendig undervisning og trening i den grad denne er tilgjengelig på utdanningsstedet. Legens egen innsats skal også diskuteres.

Veilederen skal være en mellommann mellom LIS og avdelingsledelsen. Veilederen skal både støtte og følge opp LIS’ kompetanse og ferdighetsutvikling. Det er viktig at evt. problemer tas opp på møtene. Veileder skal ved behov fungere som LIS’ advokat og talerør. Ansvaret for utdanningen ligger både hos avdelingen og den enkelte lege.

På avdelingens felles undervisningsmøter skal så mange som mulig av avdelingens leger delta. Undervisningen bør så langt mulig skjermes for drift. Samarbeid om møtetidspunkt med sykehusets operative spesialiteter er å anbefale. LIS skal delta. Avdelingen må derfor sørge for avløsning fra klinisk arbeid der dette er nødvendig.

Minimumskrav for undervisning er 90 minutter ukentlig 36 uker per år.

En del av undervisningsmøtene bør avsettes til en systematisk gjennomgang av faget, f.eks. over to år. Kollokviegrupper over en egnet lærebok kan erstatte kateterforelesninger i denne sammenheng. Interaktiv læring gir best utbytte. Spesialister og LIS skal dele undervisningsoppgavene.

Kongressreferater, tidsskriftmøter og møter basert på aktuelle kasuistikker eller problemer har ofte stor læreverdi for deltakerne.

Følgende anses ikke som internundervisning i relasjon til spesialistutdanningen:

- Avdelingsadministrative møter

- Møter med legemiddelindustri / utstyrsleverandører

Lege i spesialisering skal delta aktivt i forskningsprosjekter/fagutvikling/kvalitetssikring.

Alle leger i spesialisering må få nødvendig kunnskap om vitenskapsteori, -metodikk og -etikk. I tillegg til vanlig attest for tjenesten og innholdet i den, må den overlege som er tillagt attestasjonsmyndighet, attestere hvilke prosjekter lege i spesialisering har deltatt i, samt beskrive og attestere hvilken opplæring som er gitt i vitenskapsteori, -metodikk og etikk.

Introduksjonsperiode 3 måneder

Hovedformålet er å gi den nye LIS de kunnskaper og ferdigheter som kreves for å gå primærvakt med spesialist som bakvakt. Tjenestens varighet og innhold må tilpasses det enkelte arbeidssted. For oversiktens skyld bør han/hun lese en kort introduksjonsbok i anestesiologi og sette seg inn i avdelingens metodebok og evt. andre retningslinjer for behandling og drift.

Nybegynnere bør først arbeide under supervisjon med kortvarige narkoser hos voksne for å lære basale ferdigheter som intravaskulær tilgang, metoder for fri luftvei, maske/bag ventilasjon, vurdering av anestesidybde og orotrakeal intubasjon. Anestesilegen skal lære å utføre det praktiske arbeid på operasjonsstuen: Trekke opp medikamenter, sjekke alt nødvendig utstyr og gjennomføre rutinemessig inhalasjons- og intravenøs anestesi hos voksne. Legen skal også starte opplæring i enklere typer regional- og lokalanestesi hos voksne.

LIS skal lære å vurdere pasienter før anestesi og overvåkningsrutiner etter anestesi. Tjeneste ved intensivavdelingen inngår i introduksjonsperioden for å gi LIS erfaring i basal vurdering, overvåkning og behandling av svikt i vitale organsystemer. Om mulig bør det også inngå tjeneste ved akuttmottak (evt. AMK) for å gi LIS basal kunnskap om organiseringen av sykehusets akuttfunksjoner og samarbeid med andre nødetater. For at nybegynnere skal lære å mestre vanlig forekommende akutte situasjoner må de fra begynnelsen av gå vakt sammen med en erfaren kollega.

Introduksjonsperioden skal inkludere opplæring og drill i AHLR.

Første 1 – 2 år

Legen skal nå skaffe seg de generelle kunnskaper og ferdigheter i faget ved å delta i avdelingens daglige arbeid, interne undervisningsprogram, obligatoriske og frivillige kurs og ved egen lesing. Avdelingen skal legge forholdene til rette for en systematisk og planmessig praktisk og teoretisk opplæring fra det enkle og til det mer kompliserte. Parallelt med dette skal legen gradvis arbeide mer selvstendig og utvikle de nødvendige personlige egenskaper og holdninger.

Han/hun bør gå gjennom en av de større generelle lærebøker i faget og lære å lese tidsskrifter og annen faglitteratur kritisk. LIS skal lære å bruke bibliotek og litteratur­søkesystem og få trening i å undervise kolleger og andre faggrupper.

Tredje og fjerde år av utdanningen

Målsetningen her er komplettering av tidligere utdanning og fordypning i spesielle områder.

LIS bør nå få erfaring med anestesi for hjerte-, lunge-, nevro- og barnekirurgi. Han/hun skal tjenestegjøre ved en avansert intensivavdeling og helst få personlig erfaring fra smerteklinikk og ambulansetjeneste.

Teoretisk legges vekt på fordypning i de emner tjenesten omfatter og perfeksjonering av generelle kunnskaper i faget.

I løpet av spesialistutdanningen skal LIS gjennomføre alle obligatoriske kurs med bestått kursprøve og delta i et tilstrekkelig antall timer frivillige kurs. Kursene følger en oppsatt plan. Frivillige kurstimer kan brukes til å utvikle og fordype spesielle interesseområder.

Fra og med 1.1.2009 er den obligatoriske kurspakken revidert (se siste side for oppsett). Det vil være anledning til å søke om godkjenning som spesialist med gammel kurspakke, eller med en kombinasjon av ny og gammel kurspakke fram til 2014. Kursene i den nye kurspakken må tas i rekkefølge – dvs. grunnkurs 1 før grunnkurs 2 må være tatt før man kan gå videre til neste ”nivå”. Heretter kan kurs på samme nivå tas slik det passer, men man kan ikke ta de to siste kursene før alle andre er tatt. For de som har flere kurs fra før revisjonen gjelder overgangsordninger.

Innen de forskjellige områder av faget finnes det en rekke gode lærebøker. Nye bøker og nyutgaver av gamle bøker kommer stadig. En fyldig litteraturliste i målbeskrivelsen vil raskt bli utdatert og er derfor utelatt. Opplysning om aktuell litteratur er en oppgave for utdanningsutvalget og LIS’ personlige veileder.

Avdelingen skal ha et bibliotek med et tilstrekkelig utvalg nyere bøker innen fagets forskjellige arbeidsområder. Det forutsettes også at et adekvat utvalg tidsskrifter er tilgjengelige for leger i spesialisering og øvrige ansatte.

Alle skal ha elektronisk tilgang til et adekvat utvalg av tidsskrifter.

I løpet av utdanningsperioden skal veilederen og avdelingsleder evaluere

• legens praktiske ferdigheter i rutine- og akuttsituasjoner
• evne til klinisk problemløsning og beslutningstakning
• evne til kommunikasjon og samarbeid med pasienter og medarbeidere
• faglige og etiske holdninger.

Det er hensiktsmessig å bruke et evalueringsskjema til dette arbeidet. Begge parter bør tilstrebe en positiv holdning til eventuelle korrigeringer og forslag til alternative løsningsmodeller for lege i spesialisering. Avdelingsoverlegen og andre overordnede skal fastsette ansvarsområde og kompetanse for LIS ved tiltredelse og senere med jevne mellomrom. Dette skal avspeile seg i det ansvar og de arbeidsoppgaver han/hun pålegges. Spesielt er det viktig å vurdere når en ny lege kan begynne å gå selvstendige vakter.

I enkelte tilfeller kan det bli aktuelt for legen å avbryte spesialistutdanningen. Spesialiteten svarer kanskje ikke til legens forventninger eller det oppstår spørsmål om legen er egnet for faget. Det er svært viktig at slike forhold i tide tas åpent opp mellom veileder og lege i spesialisering. Et godt tidspunkt for en slik diskusjon er etter ett års spesialistutdanning. Både LIS og veileder bør da ha tilstrekkelig grunnlag for å bedømme om han/hun bør slutte i faget. Tjenesten ved anestesiavdelingen blir i så fall passende sideutdanning til annet fag. Senere i spesialistutdanningen vil omstilling vanligvis være langt mer problematisk.

Den norske legeforening
Spesialitetskomiteen i anestesiologi

Oktober 2009

______________________________

I elektronisk utgave av denne målbeskrivelse og gjennomføringsplan er det lenker til oppslag på Legeforeningens nettsider og Legeforeningen / Utdanning