Sverre H. Torp er patolog og forsker, og kombinerer undervisning, forskning og diagnostikk ved NTNU og Avd. for patologi ved St Olavs hospital. Når en googler Sverre, har et av top-treffene overskriften «Trondheim gjør patologi til et yndlingsfag blant studenter», der Sverre og kolleger ved flere anledninger har utmerket seg ved priser for beste undervisning. Som kollega i faget som aspirerer til å følge en vei lik den Sverre har valgt, har jeg mange spørsmål på blokken.
Hvordan ble din vei inn i patologi og forskning til?
«Jeg avtjente verneplikt som løytnant på Akershus festning i 1985, og syntes dagene der var lange og litt kjedelige. Jeg satte meg derfor på sykkelen en dag, og stakk innom kjenninger og steder (bl.a. laboratorier) der jeg ville høre om de hadde noe mer interessant jeg kunne behefte meg med. På den måten kom jeg i kontakt med professor Ansgar Torvik, som foreslo at jeg kunne få arbeid i et prosjekt der en studerte cerebellære forandringer hos alkoholikere og uteliggere i Oslo, med fokus på Purkinjeceller. Samarbeidet med professor Torvik og overlege dr. med. Christian F. Lindboe ble givende. Ad den veien ble jeg introdusert for forskning i nevropatologi og det møtet ble også døren inn til den generelle patologiutdanningen. Det ble forskningsarbeid og publikasjoner som følge av sykkelturen i Oslos gater i 1985. Noe senere fikk jeg sommerjobb ved Avd. for patologi ved Ullevål Universitetssykehus, der jeg jobbet i nesten tre år, i det som opplevdes som en storhetstid ved avdelingen, med Professorene Kristen Arnesen, Fredrik Skjørten, Arne Serck-Hanssen og Lars Åge Solberg som inspirerende læremestre.»
Sverre forteller videre at han flyttet i 1987 med sin familie til Trondheim og fikk jobb ved Avd. for patologi ved Universitetssykehuset i Trondheim (nå St Olavs hospital) – der han var eneste søker! «Tidlig i min karriere i Trondheim ville en nevrokirurg rekruttere en forskerspire til et prosjekt på hjernesvulster, og således kom doktorgradsprosjektet mitt om onkogener i hjernesvulster i gang («erbB-oncogenes in human gliomas and meningiomas[EW1] », disputas 1994). Etter disputasen fortsatte jeg forskning og undervisning i 20 % stilling ved universitetet, kombinert full stilling rutinediagnostikk. Jeg fikk i 2006 tilbud om 100 % amanuensisstilling ved NTNU og tok da 20 % stilling ved Avd. for Patologi med ansvar for nevropatologi. Fra da begynte jeg også med veiledning av PhD-kandidater og legestudenter. I 2009 fikk jeg professorstilling ved NTNU». Sverre har veiledet 5 kandidater til PhD og veileder for tiden 3 legestudenter i forskerlinjestudiet eller hovedoppgave. Sverre har således i mange år kombinert et arbeid innen forskning, undervisning og rutinediagnostikk, og sier at det har vært berikende på så mange måter.
Hvorfor mener du det er viktig å gjøre patologi-relatert forskning?
«Slik jeg ser det, er det en gjensidighet i forholdet mellom forskning og diagnostikk som er av stor verdi. Som forsker med patologikompetanse har en fordel av å se områder som viktige for pasientrelevant forskning og felt der det behøves mer dokumentasjon for å danne diagnostiske algoritmer. Som patolog med forskningskompetanse har en bedre forutsetning for å vurdere bl.a. innføring av nye metoder, å kritisk vurdere innhold i publikasjoner, og en kan ha et reflektert syn på resultater som fremlegges.» Sverre tenker også at ved å bruke hodet på en noe annen måte i forskningssammenheng enn i rutinediagnostikk, får en mer overskudd til rutinediagnostisk arbeid, sammenholdt med om en gjør diagnostikk på fulltid.
Har du forslag til hvordan en kan skape tid til å gjøre forsknings-/kvalitetssikrings- eller utviklingsprosjekter i en travel hverdag, som patologene i dag har?
«Dette er et godt, relevant og viktig spørsmål. Det har vært stilt siden «tidenes morgen», og har bokstavelig talt fulgt meg i hele min forskningskarriere – og jeg har dessverre ikke et godt svar på det. Jeg mener at et viktig moment i diskusjonen, er at avdelingsledere ved landets patologiavdelinger, og spesielt ved universitetssykehusene, må være bevisst på viktigheten av forskning, og således forstå de ulike sidene ved forskningsarbeidet. Jeg mener at når dette er på plass, blir det noe enklere å lage rutiner som skaper rom for forskningsarbeid. Alt ansvaret i denne saken skal naturligvis ikke legges på arbeidsgiver og avdelingslederne. Det er selvfølgelig også mye opp til legene ved avdelingene å engasjere seg i prosjektarbeid, å jobbe strukturert og disponere tiden en har til rådighet på fornuftig vis. Videre mener jeg at det er viktig å inkludere LIS i faget i prosjektarbeid og trekke dem med i forskningsmiljøene.»
Har du noen gode råd til patologer og patologspirer som ønsker å begynne å forske?
«Tidligere var det vanlig med «dobbeltløp» i form av full utdanningsstilling og arbeid med doktorgradsprosjekt ved siden av. Dette vil jeg ikke anbefale i dag. Jeg foreslår å begynne med småprosjekter mens man er i full stilling i rutinediagnostikk, og så søke stipend dersom en ønsker å gjøre et doktorgradsprosjekt. Videre mener jeg at for dem som ønsker å gjøre et doktorgradsprosjekt, er det både smart og viktig å etablere et godt materiale før en går inn i stipendperioden. De tre årene som PhD-student går fort, og er mye av materialinnsamlingen gjort før tiden begynner «å løpe», er dette en bonus å ta med seg inn i PhD-perioden.
Ellers mener jeg at våre kolleger i det lange løp vil tjene på å ha en positiv innstilling til forskningsarbeid, og bør våge «å hive seg på» når mulighetene byr seg. Tar en i mot et tilbud, kan en justere sider ved det etterpå. Min erfaring er at en sjelden angrer! Så må jeg nok nevne, uten å kaste bensin på bålet, at en nok må være litt romslig med tiden hvis en velger å gå inn i forskning. Det vil alltid være en del arbeid som må gjøres i tillegg til 8-16 arbeidsdagen. Men jeg mener at et engasjement i forskning gir så mye positivt tilbake, med motivasjon og ekstra dimensjoner inn mot både rutine- og forskningsarbeidet, at det veier opp i rikelig monn ifht tiden vi investerer. Og jeg mener at å drive forskning ved siden av rutinepatologi kan forebygge mot utbrenthet i det lange løp.»
«Forskning – diagnostikk – undervisning: Kombinasjonen er veldig verdifull og gir meg mye, på ulike plan!» Når en snakker med Sverre hører en at han mener dette av hele sitt hjerte! Han sier videre: «Det er selvfølgelig en pris å betale for å bruke mye tid på undervisning i dette kombinasjonsarbeidet. Forskningen lider nok mest, og en får ikke nobel-pris for forskningsinnsatsen, men ved å arbeide kombinert med forskning, diagnostikk og undervisning, ser en så mange aspekter ved faget som jeg mener gir balanse og et modent forhold til de ulike komponentene, og en egen evne til refleksjon. Kombinasjonsarbeidet er krevende, men så avgjort verdifullt!»
Selv om Sverre selv hevder at mye i arbeidslivet har vært styrt av tilfeldigheter, er det en tydelig rød tråd som løper gjennom Sverre sitt arbeidsliv, fra hans spede begynnelse med forskning på Purkinjeceller til hans spesialisering i nevropatologi og mange års forskning på hjernesvulster. Hans engasjement i studentundervisning er (bokstavelig talt) prisverdig, og har vært medvirkende til rekruttering av flinke kolleger til patologifaget. Når jeg har avsluttet samtalen med Sverre, klinger fortsatt engasjementet, og spesielt hans motivasjon for kombinasjonsarbeid innen diagnostikk, forskning og undervisning. Det er kanskje noe av hans entusiasme og motivasjon han har klart å smitte over på studentene i Trondheim? Sverre sine ord om å gripe sjansen (og justere senere) anbefales å ta til etterretning.
Intervjuer: Elisabeth Wik