Hvordan ble din vei inn i patologi og forskning til?
Som barn og ungdom var jeg veldig interessert i biologi, og ønsket å studere dette etter videregående skole. Mine foreldre oppfordret meg til å tenke alternativt i valg av studier, og jeg landet så på å studere medisin – og så muligheter for dypdykk i den medisinske biologien via medisinstudiet. Med bakgrunn i dette, var veien kort til å velge patologi som spesialiseringsfelt.
Caroline arbeidet som lege i spesialisering i Belgia og Tyskland – og høstet nyttige erfaringer ved å lære praksis fra ulike avdelinger og land. I Tyskland ble det lagt press på legene som nærmet seg slutten av spesialiseringsperioden, til å starte forskning. Hver LIS måtte finne sitt tema for forskningsprosjekt. Dette opplevdes krevende. «En var gjerne ikke moden nok på det tidspunktet til å spisse ett selvstendig forskningsprosjekt», sier Caroline
Caroline har som spesialist i patologi jobbet med stort internasjonalt spenn, og har arbeidet ved patologiavdelinger i Chicago, Leeds og Stockholm (Karolinska Institutet), før hun kom til Oslo Universitetssykehus i 2014. Da hun kom til patologiavdelingen i Leeds i 1999, spurte sjefen «Can you do pancreatic pathology? No one here likes it.» Pankreaspatologi var til da et lite utviklet felt av patologifaget. Det var liten interesse for fagområdet blant patologer, og tilnærmet ingen pågående patologirelatert forskning. Caroline tok utfordringen, og dykket ned i pankreasfeltet. Og siden har pankreaspatologi vært hennes interessefelt i diagnostikk og forskning – der sporene etter hennes engasjement er tydelige.
Caroline kom til Norge i 2014. Her var det fortsatt liten interesse for pankreaspatologi. Det fantes heller ingen pasientforening for pankreas-syke. Som del av sitt engasjement for pankreassykdom og –diagnostikk, og biologisk forståelse av pankreassykdommer, har Caroline bidratt til å etablere Pankreaskreft Nettverk Norge (https://www.pknn.no/), som i dag er en underforening av Kreftforeningen.
Fra Carolines fordypning i pankreasdiagnostikk, var veien kort for å begynne med forskning innen pankreaspatologi. Hun så tidlig at det behøvdes mer evidens for ulike sider av arbeidet patologene gjorde innen pankreasdiagnostikk – alt fra hvordan gjøre god og adekvat makrobeskjæring, til hvilke morfologiske data det bør rapporteres på, og hvilke molekylære analyser som er relevante.
Hvorfor mener du det er viktig for patologer å gjøre patologi-relatert forskning?
«Hvem andre skal ellers gjøre det?!», spør Caroline retorisk.
Hennes første forskningsspørsmål innen pankreasfeltet var: «Hvilke snitt må tas fra pankreas for å sikre god og rett diagnose, uavhengig av om en i utgangspunktet vet hvilken diagnose som foreligger?» Dette spørsmålet kom ut fra et behov for å hjelpe seg selv til forbedret pankreasdiagnostikk – da fagområdet enda var relativt ubeskrevet, også i internasjonal litteratur. Caroline mener at patologene som jobber med diagnostikk er de som best ser hvor utfordringene og forbedringsbehovet innen vårt fag er – og må derfor ha en viktig rolle når en setter retning for patologi-relatert fagutvikling og forskning.
Caroline har i alle år hatt fokus på forskning med klinisk relevans, og har med stor glede og nytte jobbet tett sammen med radiologer og pankreaskirurger. I de tverrfaglige møtene utvikles god klinisk forankring i prosjektene. Også i Norge har hun fått flere større bevilgninger til sitt pankreasarbeid, bl.a. til opprettelse og drift av Kvalitetsregister for pankreaskreft og til opprettelse av Nasjonal forskningsgruppe på pankreaskreftforskning – ett tverrfaglig nettverk av forskere innen pankreaskreft.
Innen pankreasfeltet ser en stor interobserver variablitet på flere områder av histopatologisk diagnostikk. Caroline er stadig nysgjerrig på hvilke deler av arbeidet vårt som ikke fungerer så bra, og vi kan gjøre bedre, og bruker samspillet med kolleger i radiologi og klinisk medisin til å jobbe frem forbedringsforslag og bedre evidens for det vi rapporterer på.
For Caroline er arbeid med kombinasjon av diagnostikk og forskning den eneste måten å jobbe på som patolog. Diagnostikken gir et hav av problemstillinger til forskningen. Og diagnostikk uten forskning, opplever hun som utilfredsstillende.
Har du forslag til hvordan en kan skape tid til å gjøre forsknings-/kvalitetssikrings- eller utviklingsprosjekter i en travel hverdag, som patologene i dag har?
«For å komme i gang, er det viktig å ha et visst egendriv, som gjør at en prioriterer å investere noe tid utenom regulær arbeidstid», sier Caroline. Hun ser på forskningsarbeidet som lystbetont, og sier at det nok gjør det enklere å bruke mye av fritiden på denne delen av arbeidet. Det å se gevinsten av ens forskning inn mot det diagnostiske arbeidet, er også god lønn for arbeidet. Ellers mener hun at det også er viktig å jobbe for å skape seg tid til forsknings- og utviklingsarbeid, enten i form av stipender eller annen fordypningstid.
Har du noen gode råd til patologer og patologspirer som ønsker å begynne å forske?
Caroline har i sin forskning hatt god nytte av mange besøk på kongresser og fagmøter med klinisk innretning. Hun anbefaler kolleger i patologi å gjøre det samme innen sine fordypnings- og forskningsfelt. I disse møtene kan en som patolog noen ganger se diskrepansen mellom diagnostikken vi gjør og det kliniske behovet som vår diagnostikk skal forsøke å møte.
Caroline sier at hun håper at våre kolleger i patologifaget i sitt daglige arbeid stiller seg spørsmålet «Er dette en god måte å løse denne oppgaven på?» Dette er en måte å åpne for å se hvilke deler av faget vårt som bør forskes mer på – og der det er muligheter for gode forbedringstiltak.
«Jeg vil oppmuntre kolleger til å søke kontakt med en forskningsgruppe innen et felt en har interesse for», sier Caroline. «Men pass på at du som patolog ikke bare blir en «teller», hvis du ønsker noe annet for din forskningskarriere. Telling og scoring av ulike histopatologiske variabler kan være viktig for å bygge opp datamaterialet ditt. Men så må du utvikle deg som forsker i det videre, og bringe inn gode spørsmål du vil søke svar på. På den måten utvikler du selvstendighet i forskningen», sier Caroline. Ellers vil hun slå et slag for å etablere og delta i gode kvalitetssikringsprogrammer. Hun har selv svært god erfaring med dette fra sin tid i England. Disse programmene kan være en kilde til å identifisere områder med behov for forsknings- og utviklingsarbeid.
Caroline mener at vi kan arbeide med diagnostisk patologi langs to hovedretninger: Enten slavisk etter gjeldende kriterier, eller der en integrerer diagnostikk og forsking på en måte som gjør vårt diagnostiske arbeid enda mer åpent for det ukjente. Etter egne forskningsfunn, opplever hun at hun ser diagnostikken med nye øyne – og tar seg i å være nysgjerrig på om den pankreastumoren hun nå ser under mikroskopet er en tumor som viser økt glykolytisk aktivitet – og om hun kan finne spor av det i mikroskopet. For henne gir dette en tydelig berikelse i hverdagen med diagnostisk arbeid.
Da håper vi at leserne med dette har latt seg inspirere av Caroline – til å ha øyne og ører åpne for forbedrings- og utviklingsbehov i egen diagnostikk, og til å jobbe for å prioritere tid til det arbeidet vi må gjøre for fremtidens pasienter.