Minneord - Leif Henry Bostad
Pensjonert 1. amanuensis og overlege Leif Henry Bostad døde 6. februar 2025, vel 78 år gammel. Han vokste opp i Fosnavåg på Sunnmøre og avla medisinsk embetseksamen i Bergen (1972). Han ble utdannet patolog i Tromsø (1980) hvor han steg raskt i gradene og var overlege i perioden 1979-1992 og sjef 1982-1985.
I 1992 ble Bostad rekruttert til Universitetet i Bergen og Haukeland universitetssykehus for å ta ansvar for nyrepatologien. Her fungerte han som nasjonal referansepatolog og bygget opp Det norske nyrebiopsiregisteret, frem til pensjonering i 2012. Registeret har nå detaljerte data som benyttes til kvalitetssikring, forskningsprosjekter og doktorgrader, og dette har gitt mye ny kunnskap om nyresykdommer. Bostad ledet også Nasjonalt kompetansesenter for nyrepatologi i en årrekke.
Leif var en ener i faget. Han hadde omfattende kunnskaper i de fleste felt, og en utpreget analytisk evne og teft. Ordnet arbeidstid eksisterte knapt, og han gjorde sitt ytterste for den enkelte pasient. Leif ble hyppig konsultert og delte av sin kunnskap. Han hadde studieopphold i London (hos Alfred G. Stansfeld, St Bartholomew's Hospital; hematopatologi) og Seattle (hos Charles E. Alpers, University of Washington Medical Center; nefropatologi) for å utvikle kompetansen videre. Mange ulike prosjekter kunne nyte godt av presise faglige bidrag, blant disse var et utviklings-program i Tanzania og Uganda. Leif veiledet også doktorgradskandidater.
Bostad var en markant skikkelse i norsk patologi. Han engasjerte seg for fellesskapet som medlem av Den norske patologforening (DNP), var nestleder i to perioder, ledet Kvalitetsutvalget i en årrekke, var medlem av SpesialitetskomiteĢen i Legeforeningen, og han ble utnevnt til æresmedlem i DNP i 2012. Bostad ledet arbeidet med et svært viktig dokument - Kvalitetssikring for spesialiteten patologi (1994). Han arrangerte en rekke kurs og seminarer, særlig innen nefropatologi og hematopatologi.
Leif hadde mange interesser utenom patologifaget. Han var eminent på kjøkkenet, han fordypet seg i klassisk litteratur og musikk, og han trivdes på hytta i Valdres - fjellet var en kilde til ro og refleksjon. Leif likte en humoristisk og god disputt med venner, gjerne rundt et måltid han selv hadde tilberedt med omhu. Han hadde ofte et skråblikk på problemstillingene - dette brakte innsikten fremover.
Familien betydde mye for Leif. Da sykdommen kom snikende, ble han forundret, men tok situasjonen med fatning. Han ble støttet av sin kjære Marit, barn og barnebarn – de har nå mistet en grunnstein i livet. Leif etterlater seg et tomrom, men også mange gode minner som vi tar med videre!
Lars A. Akslen, Rune Bjørneklett, Johan Eide, Ole J. Halvorsen