Kan du si litt om deg selv og bakgrunnen din?
Jeg er 35 år og studerte medisin ved NTNU fra 2010 til 2016. Sykehusdelen av turnustjenesten hadde jeg ved St. Olavs hospital. Underveis var jeg innom flere mulige veivalg. Jeg vurderte forskerlinjen som medisinstudent, og hadde faktisk begynt å skrive en prosjektbeskrivelse om depresjon og vitamin D, men mistet motivasjonen for prosjektet før jeg kom så langt som til å søke.
Under turnustjenesten fikk jeg sansen for kirurgi og tenkte først at jeg skulle bli gastrokirurg. Etter noen måneder ved bryst- og endokrinkirurgisk avdeling ved Ahus trodde jeg at det var bryst- og endokrinkirurg jeg skulle bli. Så kom jeg over en utlysning som klinisk stipendiat ved Thoraxkirurgisk avdeling rett før jeg var ferdig i turnus. Jeg søkte, fikk stillingen og begynte på det som etter hvert ble doktorgradsprosjektet mitt. Senere har jeg begynt som LIS i patologi ved Oslo universitetssykehus.
Hva handlet doktorgradsprosjektet ditt om?
Doktorgradsarbeidet endte med å handle om apixaban ved akutt aortakirurgi. Avhandlingen fikk tittelen «Apixaban in acute aortic surgery: quantification, surgical challenges and removal strategies».
Det var ikke der prosjektet startet. Den opprinnelige planen var å studere SMAD7, et inhibitorisk protein i TGF-beta-signalveien som er involvert i utvikling av myokardfibrose. Planen var å bruke musemodeller og indusere henholdsvis hjerteinfarkt og aortastenose ved LAD-banding og aortabanding. Jeg rakk å komme i gang med å øve på kirurgien, men mens jeg var i mammapermisjon ble det publisert et stort amerikansk arbeid der forfatterne hadde gjort omtrent det samme som vi hadde planlagt. Heldigvis hadde vi ikke rukket å etablere museavl ennå.
Da gjorde vi en helomvending og planla en registerstudie for å undersøke om bruk av DOAK (direkte orale antikoagulantia) kunne påvirke overlevelse etter akutt aortakirurgi. På den tiden tok det svært lang tid å få koblet Reseptregisteret mot andre nasjonale registre. I påvente av data startet jeg derfor et eksperimentelt prosjekt der vi undersøkte om antikoagulanten apixaban kunne filtreres ut av blod i en in vitro-krets som lignet en hjerte-lunge-maskinkrets. Det fungerte veldig godt, og vi fulgte opp med ytterligere én eksperimentell studie og én klinisk studie. Dermed ble det aldri noe av verken museforsøkene eller registerstudien.
Hva var det viktigste du fant?
Det viktigste funnet var at apixaban kan fjernes effektivt i en eksperimentell modell. Klinisk så vi også at legemiddelkonsentrasjonen sank relativt raskt under operasjon, men det er vanskelig å avgjøre hvilken klinisk betydning dette har. Det som lar seg demonstrere tydelig i laboratoriet, kan være langt vanskeligere å studere klinisk. Det er kanskje ikke et uvanlig funn i medisinsk forskning, men det var en viktig erfaring. Jeg ble veldig fornøyd med sluttproduktet, særlig fordi det endelige prosjektet i stor grad ble noe jeg selv hadde utviklet og planlagt. Prosjektet mitt endte i et slags møtepunkt mellom thoraxkirurgi, hematologi, laboratoriemedisin og farmakologi.
Hva motiverte deg til å gå inn i forskning?
Den første motivasjonen var nok en kombinasjon av at jeg tidlig fikk inntrykk av at doktorgrad var nærmest forventet for leger som ønsket å jobbe på universitetssykehus, og at stipendiatstillingen ga meg en mulighet til å få en fot innenfor thoraxkirurgien. Etter hvert ble motivasjonen mer knyttet til selve prosjektet. Det å ha et prosjekt som er ens eget, og få mulighet til å fordype seg og bli ekstra god på noe, er veldig givende.
Hvordan opplevde du det å kombinere klinisk arbeid og forskning?
Jeg syntes i utgangspunktet det var veldig fint å kombinere klinikk og forskning. Etter første mammapermisjon gikk jeg tilbake som klinisk stipendiat på fulltid, uten klinisk arbeid. Ved UiO betyr klinisk stipendiat at man har 40 % undervisning ved siden av forskningen, og dermed en femårig stilling. Etter hvert syntes jeg det ble krevende å undervise i et fag jeg ikke lenger jobbet klinisk i, og jeg savnet å ha klinisk arbeid ved siden av forskningen.
Jeg tok derfor legevakter, hadde ekstravakter og sommerjobb ved Akuttmedisinsk avdeling på Ullevål. Til slutt valgte jeg å si opp stipendiatstillingen, selv om jeg hadde nesten tre år igjen. Jeg begynte å jobbe 60 % som sykehjemslege og skrev på artiklene mine to dager i uken, ulønnet. Det hjalp faktisk på motivasjonen. Følelsen av å ha lite tid ga meg ny giv. Senere, da tredje artikkel nesten var ferdig, søkte jeg LIS-stilling i patologi, begynte å jobbe 80 % og fikk enda mindre tid til å skrive. Det gjorde meg bare enda mer motivert for å fullføre. Med én dag i uken til å skrive på avhandlingen blir man svært effektiv.
Hvilke utfordringer møtte du underveis?
Den største utfordringen var nok at prosjektet ikke var ferdig planlagt da jeg begynte. Jeg fikk derfor erfaring med flere prosjekter som aldri ble gjennomført, og jeg skrev i praksis tre prosjektbeskrivelser før jeg fullførte doktorgraden. Det var mye tid brukt på forberedelser som ikke førte frem. Samtidig lærte jeg mye av det. Jeg fikk god trening i å innhente informasjon, vurdere litteratur, skrive prosjektbeskrivelser og planlegge forskning. I planleggingsperioden jobbet jeg som LIS ved avdelingen, og det ga meg også verdifull bakgrunn for gjennomføringen av en påfølgende klinisk studie.
En annen utfordring var å kombinere forskning med små barn, klinisk arbeid og økonomi. Forskning kan være fleksibelt og derfor egentlig ganske fint å kombinere med familieliv, men det avhenger veldig av prosjektet. Jeg er i ettertid glad for at det ikke ble et museprosjekt for min del, fordi den typen eksperimentell forskning ofte er mindre fleksibel.
Hvilken betydning har forskningen hatt for deg faglig og personlig?
Forskning gjør at man blir mer kritisk, og det er bra. Jeg er takknemlig for muligheten jeg fikk til å utvikle og gjennomføre prosjektet mitt, og for alle bekjentskapene jeg fikk underveis på tvers av fag og spesialiteter. Jeg tror doktorgradsarbeidet har gjort meg til en bedre lege. Jeg leser studier
med et mer kritisk og mer pragmatisk blikk, og jeg har blitt mer systematisk i måten jeg arbeider på. Jeg tror også alle har godt av å arbeide med langsiktige prosjekter. Og så skal jeg ikke nekte for at det gir god mestringsfølelse.
Vil du anbefale andre LIS-leger å gå inn i forskning?
Ja, absolutt. Det er fantastisk å ha et prosjekt som er sitt eget, det er lærerikt å bli kjent med nye fagmiljøer, og det er gøy å få muligheten til å bli ekstra god i noe. Samtidig vil jeg anbefale alle som begynner i en tidsbegrenset stipendiatstilling å sørge for at prosjektet er noenlunde planlagt før man starter. Det bør være avklart hva prosjektet skal være, hvem som skal veilede, hvilke data eller metoder som trengs, og hvordan arbeidet faktisk skal gjennomføres. Det er veldig viktig å ha et fungerende veilederforhold. Jeg var veldig heldig og hadde en fleksibel og løsningsorientert veileder som jeg samarbeidet veldig godt med. Hadde jeg ikke hatt det, ville jeg muligens gitt meg da første prosjekt gikk i vasken.
Hva skal til for at flere LIS-leger i patologi skal få mulighet til å forske?
Det viktigste er reell tilrettelegging. Det holder ikke å forvente at forskning skal gjøres på toppen av en full klinisk stilling. En 20 % universitetsstilling på toppen av 100 % LIS-stilling er etter min mening urealistisk. Skal LIS-leger forske, må det finnes beskyttet tid, finansiering og en plan som lar seg kombinere med læringsmål, drift og spesialistutdanning.
Delte løsninger kan være gode. To LIS-leger kan for eksempel dele én forskningsstilling og én LIS-stilling, men det avhenger av prosjektet. Noen prosjekter egner seg for konsentrerte perioder, mens andre krever at man jobber litt hver uke. Lønn og økonomi er også viktig. Jeg tør ikke begynne å regne på hva doktorgraden min har kostet meg økonomisk, men jeg håper jeg får noe igjen i form av visdom, faglig tyngde og integritet.
Ser du for deg å fortsette med forskning?
Ja, jeg kunne gjerne tenke meg å forske videre, men jeg trenger nok litt større avstand til universitet og undervisning før jeg begynner på noe nytt. For meg må en ny forskningsaktivitet være realistisk å kombinere med LIS-løp og familieliv. Forskning er veldig givende, men det må legges opp på en måte som faktisk lar seg gjennomføre.
Hva er ditt viktigste råd til en LIS-lege som vurderer doktorgrad?
Velg et prosjekt du kan få eierskap til, og sørg for at rammene er avklart før du starter. Prosjektet trenger ikke være perfekt planlagt i alle detaljer, men det bør være tydelig nok til at du vet hva du går inn i. Og husk at forskning ikke trenger å være enten alt eller ingenting. For mange kan en fleksibel forskningsstilling være veldig fin å kombinere med små barn og klinisk arbeid, så lenge prosjektet og arbeidsplassen legger til rette for det.
Takk for praten, Henriette – og gratulerer med gjennomført doktorgrad!