Generelt om diagnostikk

Diagnostisk arbeid i barne- og ungdomspsykiatrien er en viktig, og samtidig utfordrende oppgave. Formålet er å forstå de vanskene barnet har, og legge til rette for behandling. Det stiller krav til kunnskap om normal utvikling hos barn
og ungdom, om psykiske lidelser og hvordan de framstår på ulike alderstrinn, og om faktorer i miljøet som påvirker barnets utvikling og funksjon1.
Diagnostisk klassifikasjon er et verktøy for å ordne den ofte store informasjonsmengden en utredning omfatter. Klas- sifisering er et hjelpemiddel for å kommunisere med barnet og familien, med andre klinikere og med andre involverte instanser. Den er også viktig for beslutninger om behandling, forebyggende tiltak og
tilrettelegging i barnets hverdag. Forskning, både på epidemiologi og behandling, er i stor grad avhengig av et robust diagnosesystem. Diagnostikk er også viktig for å evaluere og planlegge virksomheten i avdelingen, og for nasjonal helsepolitikk og planlegging. Etter hvert som forskning gir økt kunnskap om tilstander og deres behandling, blir diag- nostisk klassifikasjon stadig viktigere.
Diagnoser i barne- og ungdomspsykiatrien har imidlertid sine begrensninger. Diagnoser kan bli ”merkelapper” og føre til stigma2 og kan ta fokus bort fra barnets ressurser og utviklings-potensiale. Diagnoser er i stor grad basert på beskri- velser av symptomer og funksjon, og er fortsatt i ulik grad basert på kunnskap om etiologi og nevrobiologisk sårbarhet. Ukritisk bruk av diagnoser kan føre til at en undervurderer sosiale og psykologiske faktorer.
Som i andre kliniske fag bør en også være oppmerksom på faren for at en i utredningen søker bekreftelse på en tidlig diagnostisk hypotese. Diagnosene tar i liten grad høyde for hvordan ulike tilstander hos barn og ungdom utvikler seg over tid, og kan derfor framstå med ulike karakteristika i forskjellige aldersgrupper. En bør også være oppmerksom på at diagnoser gjenspeiler beskrivelser på gruppenivå, mens det er enkeltpersoner med sine individuelle særtrekk en møter i praksis. Diagnostisk arbeid er også basert på klinisk skjønn. Ulike utredningsverktøy og kontinuerlige forbe- dringer av diagnosesystemene er viktig, og bidrar til økt diagnostisk reliabilitet. Klinisk skjønn og erfaring vil likevel fortsatt ha en viktig rolle i arbeidet.
Brukt riktig kan den diagnostiske prosessen være et virkningsfullt verktøy i det terapeutiske samarbeidet mellom be- handler, barnet og familien. En bør bruke tid med barnet og familien for å ”oversette” diagnosen til et språk som de for- står. Det kan bidra til undring, nysgjerrighet og utforskning, gi økt innsikt og være en prosess som virker terapeutisk.