I medisinsk tradisjon er diagnostiske kategorier basert på forskjeller mellom normalitet og sykdom, med utgangspunkt
i definerte kriterier. Fordelene ved en kategorisk klassifikasjon kan være:
- En enkelt diagnose komprimerer store mengder informasjon og kan slik forenkle kommunikasjon mellom fagfolk
- De fleste kliniske beslutninger er kategoriske i sin natur, og hverdagen består av en del kategoriske beslutninger,
for eksempel knyttet til medikamentell behandling - Et kategorisk system gjør det lettere å oppdage sjeldne, kvalitativt forskjellige sykdomsenheter
En ulempe ved kategorisk tilnærming kan være overforenkling, slik at en overser faktorer som har betydning for å forstå barnets vansker. Behandlingen kan da tenkes i for stor grad å følge retningslinjer knyttet til den kategoriske diagnosen. Et kategorisk system kan også føre til at en ender opp med stor grad av komorbiditet, da barnets vansker kan tilfredsstille kriteriene for flere diagnoser.
I barne- og ungdomspsykiatrien er det ofte snakk om kontinuerlige trekk der skillet mellom normalitet og ”sykdom” ikke er enkelt å definere. Kuttepunktet mellom normalitet og patologi bestemmes både av karakteristika ved barnet og karakteristika ved miljøet omkring. Også i somatikken er det eksempler på at mange faktorer har innflytelse på den kliniske tilstanden, og at symptomer og funksjon varierer innenfor en og samme diagnose6.
En dimensjonal tilnærming tar hensyn til en slik variasjon. En og samme tilstand eller diagnose kan arte seg på for- skjellig vis hos ulike barn. Dimensjonene er beskrevet og definert ved hjelp av empiriske og statistiske studier på et stort antall barn og varierer med kjønn og alder.
Fordelene ved en dimensjonal tilnærming kan være:
- Bevarer mye informasjon
- Vanligvis bedre reliabilitet, og derved større samsvar mellom klinikere
- Ikke påvirket av feil som oppstår ved tilfeldig valgte kuttepunkter
- Større statistisk styrke
Det synes i dag lite fruktbart å debattere hvilken av disse tilnærmingene som er den beste, en bør heller vurdere når det er mest hensiktsmessig å benytte en eller begge tilnærminger. Angold og Costello (2009) viser til den store nytte- verdi det har vært for fagfeltet å utvikle de kategoriske diagnosesystemene, men tar også til orde for at det ved videre revisjoner bør vurderes å bruke både kategoriske diagnoser og dimensjoner sammen6. I klinisk praksis vil det være mest hensiktsmessig å bruke elementer fra både kategorisk og dimensjonal tilnærming i utredning.
Det er utviklet intervjuverktøy som leder fram til kategoriske diagnoser, og spørreskjemaer som gir informasjon om ulike dimensjoner. For en nærmere omtale av spørreskjemaer og intervjuer henvises det til Veilederen, kapittel 3. Det multiaksiale systemet ivaretar både kategoriske og dimensjonelle aspekter.
© Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening 2010