Barne- og ungdomspsykiaterens samarbeid med førstelinjen

Innledning:

Barne- og ungdomspsykiaterens rolle i forhold til samarbeid med førstelinjen vil variere, avhengig av blant annet arbeidssted; for eksempel privatpraksis, poliklinikk, sengeavdeling. Lovverket og de fagpolitiske føringene vil gjelde uansett. Derfor velger vi her å referere til barne-og ungdomspsykiateren uavhengig av arbeidssted. I målbeskrivelsen for barne- og ungdomspsykiatri (Legeforeningen 25.01.2006) heter det: ”Både i utredning, behandling og oppfølging, utgjør samarbeid med andre faggrupper i egen og andre etater en stor del av det barne- og ungdomspsykiatriske arbeidet. Legen i spesialisering må gjennom klinisk praksis og veiledning utvikle sin evne til tverrfaglig og tverretatlig samarbeid, og tilegne seg kompetanse i å sammenfatte egne og andres utredninger til en helhet”.

 

Videre: ”Spesialisten skal kunne lede og gjennomføre utredning og behandling av alle former for psykiske lidelser hos barn og unge. Barne- og ungdomspsykiateren vil innhente kompetanse fra samarbeidspartnere som kan gjøre delutredninger eller bistå i behandling. Aktuelle samarbeidspartnere vil være teammedarbeidere i BUP og fagfolk iulike instanser i 1. og 2. linjen. Barne- og ungdomspsykiateren yter konsulenttjenester til samarbeidspartnere innenfor den kommunale og fylkeskommunale barn- og ungdomstjenesten, slik som helsetjeneste, skole/barnehager, PPT og barnevern.”

 

Av dette ser vi at det er særlig er to områder der samarbeid med førstelinjen trekkes fram: i barnepsykiaterens utred- ning og behandling av barn og unge med psykiske vansker, og barnepsykiaterens oppgave som konsulent for første- linjetjenesten.  

Samarbeidspartene i førstelinjen:

Barnepsykiateren går i første rekke inn i en medisinsk behandlingskjede der samarbeidspartene vil være fastlege/ helsestasjonslege og annet helsepersonell i førstelinjen som helsesøster, psykolog, fysioterapeut og kommunal psyki- atritjeneste. Skole og PPT vil være vesentlige samarbeidspartnere for barnepsykiateren da det ofte vil være behov for at skolen forstår og tilrettelegger for barn og unge med vansker, både faglig, sosialt og atferdsmessig. Barn har rett på god omsorg, og av og til på bestemte stønader. Samarbeid med barnevern, sosialtjeneste og NAV blir derfor aktuelt i mange saker.

 

Bilde kommer.

 

Modellen ovenfor viser de aktuelle samarbeidsetatene og -instansene i første- og andrelinjetjenesten. Man ser av mo- dellen at tiltak for barn generelt, og for barn og unge med psykiske vansker spesielt, kan bli satt inn på tre horisontalt parallelle nivåer, ofte samtidig. Nivåene består av en behandlingskjede, en omsorgskjede og en pedagogisk kjede.

 

Den enkelte tilsatte som barn, unge og foreldre møter vil, uavhengig av plassering i kjede eller linje, kunne være vesentlige endringsagenter mht. å få til gode sirkler rundt pasienten og familien. Samhandling blir da en viktig forutset- ning for at endringstiltakene blir effektive og målrettede.

 

For at barnepsykiateren i sitt arbeid skal kunne utnytte de mulighetene som ligger i samarbeidsnettverket, må hun ha god kjennskap til tjenesteapparatet i opptaksområdet, og innsikt i og respekt for deres arbeidsområder, mandat og betingelser¹.

 

Barnepsykiaterens samarbeid for å sikre god utredning og behandling

Taushet, samtykke og brukermedvirkning:

Hovedregelen er ifølge pasientrettighetsloven at alle tiltak som settes i verk skal skje på foreldrenes og pasientens informerte samtykke. Samtykket skal være ”informert”, det vil si at de involverte også har krav på informasjon om hva som skal formidles og, om nødvendig, hvorfor.

 

Vi anbefaler at dette også praktiseres i forhold til henvisende lege/ henvisende instans, som må oppfattes som samar- beidspartner i utgangspunktet. I følge barneloven har barnet rett til å uttale seg når det er over 12 år. Når ungdommen er over 16 år er det ungdommens eget samtykke som gjelder.

 

Barnepsykiateren kan derfor i følge taushetsplikten (helsepersonelloven) ikke gi informasjon til samarbeidspartnere uten å ha innhentet samtykke i forkant. Vår erfaring er at slikt samtykke er enkelt å innhente. Ungdom og foreldre ønsker et hjelpeapparat som samarbeider. Husk likevel å være særlig årvåken med å avtale direkte med ungdommen selv hvilke opplysninger som deles. De vil ofte ha en annen oppfatning av hva som er sensitivt enn de voksne. Dette er en tillitssak.

 

Opplysninger til barnevernet står i noen grad i en særstilling. Med hjemmel i barnevernloven har vi plikt til å gi opplys- ninger uten hinder av taushetsplikt. Barneverntjenesten kan anmode om opplysninger fra oss. Slik anmodning skal komme skriftlig og hjemles i lovverket. Alle som kommer i kontakt med barn og unge det er grunn til å tro blir utsatt for omsorgssvikt, har plikt til å melde denne bekymringen til barnevernet på eget initiativ. Barnevernloven hjemler også denne opplysningsplikten og beskriver nærmere hva den omfatter.

 

Rutiner for samarbeid rundt henviste pasienter

Vårt første møte med pasienten og problemstillingen er vanligvis henvisingen. Den kommer gjerne i stand gjennom et samarbeid mellom bekymrede foreldre og fagfolk i førstelinjen.

 

Beskrivelse av bekymringen kommer ofte til barnepsykiateren/ BUP sammen med resultat av utførte tester og under- søkelser. Dette kan være viktig kunnskap for det videre arbeid i saken.

 

Mens pasienten har et utrednings- og behandlingstilbud hos barnepsykiateren/ i BUP, vil de kommunale tjenestene fortsatt ha sitt oppfølgingsansvar. Barnepsykiateren/ BUP trenger gode rutiner for samarbeid og gjensidig utveksling av erfaring og kunnskap som må inkorporeres i daglig drift som kvalitetssikrede rutiner. Firfotmodellen^1,2 kan være etgodt kartleggingsverktøy for samarbeidet innen førstelinjen, men også for samarbeidet mellom førstelinjen og barne- og ungdomspsykiateren.

 

Nedenfor følger noen forslag til rutiner som letter samarbeidet:

 

• Skriftlig informasjon om hvilke tjenester som tilbys fra barne-og ungdomspsykiateren/ BUP, for eksempel i form av serviseerklæringer (www.helsestavanger. no), bør utarbeides.
• Barne- og ungdomspsykiateren/ BUP kan gi tilbud om konsultasjoner til tilvisere i forkant av henvisning, enten over telefon eller som fysiske møter.
• Gode tilbakemeldingsrutiner til henvisere og andre samarbeidspartnere må utarbeides (på samtykke fra pasient og/eller foreldre) for eksempel fra inntaksvurdering, førstetime, på tidspunkt for diagnosestilling/utforming av be- handlingsplan.
• Barne- og ungdomspsykiateren/ BUP, evt en medarbeider som driver familie/ nettverksarbeid kan ta initiativ til samarbeidsmøter og delta på ansvarsgruppemøter når et barn er i behandling.
• Barne- og ungdomspsykiateren/ BUP må ha rutiner på rapportskriving og epikriser til henviser, men og til andre samarbeidsparter der det er hensiktsmessig.
• Barne- og ungdomspsykiateren/ BUP bør ta initiativ til arbeid med individuell plan hos pasienter som er i behov av langvarige og koordinerte tjenester og bidra med sin kunnskap inn i samarbeidet.

 

Barne- og ungdomspsykiaterens rolle bør i alle disse sammenhengene også være å se til at samarbeidslinjene til kommunehelsetjenesten er åpne, og at fastlegen er inkludert i rutinene og det kliniske arbeidet omkring den enkelte.

 

Barnepsykiaterens samarbeid med fastlegen

Fastlegen har, iflg. fastlegekontrakten³ ansvar for å koordinere helsetjenestene til pasientene på sin liste. I flg. veileder for psykisk helsesarbeid for barn og unge i kommunene⁴, er fastlegenes oppgaver overfor barn og unge med psykiske plager å:

 

• Foreta somatisk utredning for å avdekke eventuelle sammenhenger mellom fysiske og psykiske symptomer
• Utrede psykiske vansker i samarbeid med psykisk helsevern for barn og unge
• Henvise til videre utredning og behandling i spesialisthelsetjenesten Iverksette og følge opp behandling, inkludert medikamentell behandling
• Koordinere medisinske tiltak, delta i tverrfaglig samarbeid, herunder ansvarsgrupper og samarbeid om individuell plan
• Utøve helsestasjons- og skolelegefunksjonen i tråd med legens rammeavtale om offentlig allmennlegearbeid

 

Fastlegen blir ut fra dette en sentral samarbeidspart. Fastlegene vil som regel arbeide under andre rammebetingelser enn medarbeiderne i BUP/ barne-og ungdomspsykiateren.

 

I en undersøkelse⁵ sa fastleger følgende om samarbeidet med barne- og ungdomspsykiatrien:

 

• BUP må ha respekt for fagligheten og rammebetingelsene til fastlegene
• Det letter samarbeidet at fastlegene møter leger i BUP
• Lang ventetid gjør BUP uaktuell som samarbeidspart

 

Fastlegene blir i utredninger beskrevet som fraværende i det tverrfaglige samarbeidet i kommunen⁶, mens fastleger kan oppleve at de ikke blir invitert inn i samarbeidet⁷. Dette er uheldig fordi på denne måten sluses barn og unge med psykiske vansker ofte utenom den medisinske kompetansen i førstelinjen direkte til spesialisthelsetjenesten. Fastlegene i undersøkelsen nevnt ovenfor mente barne- og ungdomspsykiateren nettopp kunne legge til rette for at fastlegene ble trukket med i samarbeidet med BUP.

 

Barnepsykiateren som konsultent til førstelinjen

Kunnskapsoverføring til førstelinjen er en lovpålagt oppgave for barne- og ungdomspsykiateren/ BUP (Spesialisthelse- tjenesteloven). I intervjuundersøkelsen med fastlegene⁵ hevdet de at ikke bare den ensidige kunnskapsoverføringen, men også kunnskapsutveksling mellom førstelinjen og spesialisthelsetjenesten er nyttig. Fastlegene har informasjon og kunnskap som kan være nyttig for BUPs arbeid. Å møtes på fastlegekontoret, på PPT kontoret eller på helsestasjo- nen, vil ofte bidra til en slik utveksling.  

Barne- og ungdomspsykiateren kan utøve konsulentrollen for eksempel ved å:

• Ha faste konsultasjoner med helsesøstre, på helsestasjonen, PPT-kontor eller fastleger
• Delta i veiledningsprogram for skoler – for eksempel Psykisk helse i skolen (www.phis.no)
• Ta initiativ til kursdager eller møter med fagfolk i førstelinjetjenesten om aktuelle felles tema
• Stille opp når samarbeidspartnerne i førstelinjen ønsker barnepsykiateren med påfaglige møter og kursdager

 

Det akutte psykososiale krisearbeidet skal som en hovedregel foregå i et samarbeid mellom fagfolk i førstelinjetje- nesten. Man kan imidlertid se for seg situasjoner der det vil være behov for støtte fra spesialisthelsetjenesten, og barne- og ungdomspsykiateren må være forberedt på å ta på seg akutte oppgaver som konsulent for kriseteam i kommunene eller delta direkte i det psykososiale støttearbeidet med de som er rammet.

 

Referanser

1. Grøholt B, Sommerschild H, Garløv I. Lærebok i barnepsykiatri (kapittel 34 Barnepsykiatrisk utredning, kapittel 37Forebyggende arbeid, kapittel 38 Arbeid i første linje) Oslo: Universitetsforlaget, 2008
2. Garløv I. Tverrfaglig gruppe i Sandnes kommune. Firfotmodellen. Kartleggingsverktøy til hjelp i daglig arbeid ogsamarbeid når vi er bekymret. Stavanger: Stiftelsen for psykiatrisk opplysning 2006
3. Helsedepartementet: FOR 2000-04-14 nr 328, Forskrift om fastlegeordningen
4. Veileder for psykisk helsearbeid for barn og unge i kommunene. Oslo: Sosial og helsedirektoratet, 2007
5. Garløv I, Hafting M. Noen refleksjoner fra fastleger omkring samarbeidet med BUP. Psykiateren (Medlemsblad forNPF og NBUPF) 2009; Nr1
6. Andersson HW. Fastlegens tiltak for barn og unge med psykiske problemer. SINTEF Rapport A119. Trondheim: SINTEF Helse, 2006
7. Hafting M, Garløv I. Fastlegen og psykisk sykdom blant barn og unge. Tidsskr Nor Lægeforen 2006; 126: 299-301

 

 

Aktuelle lover:

Lovdata: www.lovdata.no:

• Lov om barneverntjenester (1992) Jul 17.nr. 100
• Folketrygdloven (1997) Febr 28 nr. 19
• Kommunehelsetjenesteloven (1982) Nov 19. nr. 66
• Opplæringslova (1998) Jul 17. nr. 61
• Helsepersonelloven (1999) Jul 2. nr. 64
• Pasientrettighetsloven (1999) Jul 2. nr. 63
• Psykisk helsevernloven (1999) Jul 2. nr. 62
• Sosialtjenesteloven (1991) Des 13. nr. 81

 

© Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening 2010