Norsk forening for allmennmedisin

Høringsuttalelser

Intern høring - Evaluering av ordningen med lokalforeninger

Til Legeforeningen

10. mars 2020
22. mai 2020

Den norske legeforening bygger på 3 akser: den yrkesmedisinske, den fagmedisinske og den regionale. De siste årene har det av ulike årsaker vært økt bevissthet på å tydeliggjøre den fagmedisinske aksen, som nå må sies å være godt etablert med eget faglandsråd og fagstyre fra 2018. Tiden har nå kommet for å se nærmere på hvordan den regionale aksen kan revitaliseres.

Helt siden foretaksreformen i 2002 har det vært diskusjon rundt lokalforeningene (tidligere fylkesforeningene) sin rolle i en situasjon hvor det ikke lenger var fylkeskommunene som hadde ansvar for driften av sykehusene, men de regionale helseforetakene. Det ble gjennom navnebytte til lokalforeninger lagt til rette for sammenslåinger, men hittil har dette ikke skjedd selv om det finnes gode eksempler på tett og godt samarbeid mellom foreninger - slik som for eksempel i Oppland og Hedmark. Med regjeringens regionreform gjeldene fra januar 2020 hvor landet nå er inndelt i 11 regioner inkludert Oslo, er igjen Legeforeningens innretning av lokalforeningene blitt et aktuelt tema. Skal regionreformen også få konsekvenser for hvordan Legeforeningens lokalforeninger geografisk skal organiseres? Samtidig har det vært behov for en gjennomgang av lokalforeningenes funksjon med vekt på utvikling og profesjonalisering av lokalforeningene. Sentralstyret satte derfor i 2018 ned en komité for å utrede dette og nå foreligger evalueringen. Det er bedt om innspill til rapporten.

Høringsinstansene er anmodet om å svare spesielt ut følgende problemstillinger med utgangspunkt i rapporten:

1. Hvordan kan lokalforeningene tydeliggjøre og styrke sitt ansvar overfor tillitsvalgte?
2. Hva kan yrkesforeninger og fagmedisinske foreninger gjøre for å bistå lokalforeningene?
3. Hva kan lokalforeningene gjøre for å bistå yrkesforeninger og fagmedisinske foreninger?

Før vi besvarer disse konkrete spørsmålene, vil Norsk forening for allmennmedisin (NFA) si noe om den geografiske avgrensningen til lokalforeningene. Den gangen fylkesforeningene fikk sitt navn etter fylkene, var dette naturlige enheter siden fylkeskommunene hadde ansvar for driften av sykehusene. Dette ga Legeforeningen en lokal arena for både sykehusleger og leger i primærhelsetjenesten for å jobbe opp mot sykehusene og ikke minst politikerne som ga rammene for helsetilbudet i fylke og kommuner. Med foretaksreformen, ble de geografiske grensene forskjøvet og justert i løpet av noen få år. Noen av sykehusene henter gjerne pasienter fra to eller flere fylker, og for Legeforeningens lokalforeninger blir det vanskelig å drive for eksempel felles samhandlingsarbeid når det gjerne er to ulike lokalforeninger som sokner til det aktuelle sykehuset og deler av lokalforeningens medlemmer som forholder seg til Helseforetak utenfor fylket.
Vi har i vårt høringssvar valgt å eksemplifisere dette fra områder vi kjenner, men dette er nasjonale problemstillinger.

Eksempler på at dette kan være utfordrende, ser en for eksempler i Vestre Viken hvor Drammen sykehus fungerer som lokalsykehus for både gamle Buskerud fylke og deler av Akershus fylke ved Asker og Bærum. At det har vært kommunesammenslåinger over de gamle fylkesgrensene, ved at ”Buskerudkommunene” Røyken og Hurum har slått seg sammen med Asker kommune i gamle Akershus, har ytterligere komplisert dette bildet. Er legene i kommunene som før het Hurum og Røyken nå best tjent med å melde overgang til Akershus legeforening eller fortsette å arbeide gjennom Buskerud legeforening når de ønsker å komme i dialog med ledelse eller leger på Drammen sykehus? I en annen del av gamle Buskerud fylke, ligger Ringerike sykehus, som også mottar pasienter fra et par kommuner på Hadeland som tidligere tilhørte Oppland og derfor er organisert i Buskerud legeforening. Selv om tilgrensende lokalforeninger har plikt på seg til å samarbeide, kan det lett oppstå ulike oppfatninger om hvordan dette skal løses mellom foreningene. At slike ”overganger” kan føre til forskyvning av medlemsmasse og dermed gi mulige økonomiske konsekvenser, vanskeliggjør det hele ytterligere.

Med regjeringens planlagte helseteam og helseforetakenes ambisjon om å løse enda flere oppgaver utenfor sykehusene, vil det vært helt avgjørende for Legeforeningens påvirkningskraft at lokalforeningenes geografiske avgrensning løftes opp og frem enda tydeligere enn det som etter NFAs syn gjøres i den foreliggende rapporten. Kanskje spesielt for legene i kommunehelsetjenesten som utgjør den største delen av NFAs medlemsmasse, er det avgjørende for påvirkningskraften fra det kommunale nivået, å kunne jobbe sammen gjennom en sterk lokalforening som samler stemmene for dem som utgjør opptaksområdet til de ulike sykehusene. Dersom naboforeninger som sokner til samme sykehus, ikke evner å samarbeide tett, vil det være vanskelig å påvirke sykehusledelsen i viktige saker for våre medlemmer. Våre regionale foreningsledd vil altså stille unødig svakt i forhold til en sterk foretaksledelse som dermed lettere vil kunne gjennomføre sine prioriteringer.

Å opprettholde lokalforeninger etter de tidlige fylkesgrensene vil etter hvert bli utdatert. Fylkesgrensene som var gjeldene frem til utgangen av 2019, vil bli unaturlige geografiske skiller i de nye regionene. For Hedmark og Oppland legeforening som gjennom år har samarbeidet tett, vil det bli naturlig å følge helseforetakets geografiske grenser, altså for Sykehuset Innlandet. Overlegeforeningen og Yngre legers forening i de to lokalforeninger er allerede naturlig nok sammenslått og det skaper også noen utfordringer pr i dag å avgjøre tilhørighet for foretakstillitsvalgt i den ene eller andre lokalforeningen. PSL i Hedmark og Oppland samarbeider også. Ved et nytt Mjøssykehus vil arbeidssted bli lagt til grunn for lokalforeningstilhørighet og dersom dagens grenser opprettholdes vil det bety en betydelig skjevfordeling hvor en stor andel av YLF- og Of sine medlemmer vil bli tilhørende Hedmark legeforening, dersom sykehuset lokaliseres på Moelv. Kongsvingerregionen har allerede flyttet over til A-hus og det er uklart for oss om dette betyr at flere av YLF og Of medlemmer på SI Kongsvinger nå blir flyttet over til Akershus legeforening. Det vil også i framtida bli eksempler på at foretaksgrenser ikke følger nye fylkesgrenser. Legeforeningen sentralt må ta en drøfting av om det er naturlig å følge fylkesgrenser eller foretaksgrenser.

Hedmark og Oppland er et stort geografisk område. Det vil bli enda mer utfordrende å engasjere leger til legeforeningsarbeid langt unna bosted- og arbeidssted. Det må sikres geografisk representasjon også i nye lokalforeningsstrukturer. I den svært folkerike og geografisk langstrakte Viken, vil dette i enda større grad være tilfellet. Tilhørighetsfølelsen blir utfordret. Det er allerede i dag vanskelig å engasjere medlemsmassen og NFA mener de nye regionene ikke er egnet som inndeling av Legeforeningens regionale virksomhet.

 

NFA sine innspill til de 3 konkrete spørsmålene som det ønskes tilbakemelding på:

1. Lokalforeningene kan tydeliggjøre og styrke sitt ansvar overfor de tillitsvalgte ved å gjøre oppdatert informasjon om hva slag praktisk og økonomisk støtte som kan gis, gjennom regelmessig epost-info og oppdaterte nettsider. En bør også vurdere å å fordele og tydeliggjøre ansvar for direkte kontakt med de tillitsvalgte mellom styrets medlemmer. Legeforeningen sentralt kan bistå styret med å holde oversikt over kontaktinformasjon til de til enhver tid tillitsvalgte i kommuner og helseforetak. De de lokalforeningene som har god erfaring med administrasjonsmedarbeider som kontinuitetsbærere, bør videreutvikle dette. De positive erfaringene bør gjøre at flere lokalforeninger bør vurdere en slik ordning.

Lokalforeningene har også en viktig rolle i kollegabasert støtekollegaordningen. I en periode med påkjenninger, være seg privat eller profesjonelt – er støttekollegaenes oppgave å gi medmenneskelig støtte, råd og veiledning. Det er i dag ca 90 erfarne leger som er støttekollegaer. Det kollegiale støttetilbudet er landsdekkende, men det er lokalforeningenes styrer som organiserer tjenesten i eget fylke.

Lokalforeningene har egne kurskomiteer og er viktig for å kunne arrangere lokale kurs for alle leger. Mange lokalforeninger har årsmøter koblet til kurs som gir en unik mulighet til å samle leger fra både kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Dette vet vi gir bedre lokal samhandling. Lokalforeningenes kurskomiteer er viktig for å arrangere lokale kurs i legers videre- og etterutdanning.

2. Yrkesforeninger og fagmedisinske foreninger kan bistå lokalforeningene ved å stille seg til disposisjon ved styrerepresentasjon eller å sende ressurspersoner når lokalforeningenes styrer eller kurskomitéer har behov slik kompetanse. Yrkesforeningene og fagmedisinske foreninger kan lage kursmateriell eller grunnlagsdokumenter for lokale drøftinger rundt felles problemstillinger. Et eksempel på dette er NFAs faggruppe for samhandling sitt samhandlingsdokument fra 2018. Dokumentet finnes på denne lenken: https://www.legeforeningen.no/contentassets/0fc7c1a3e4d347718f31a8c8a5f1120e/anbefalinger-om-samarbeid-mellom-fastleger-og-sykehus-faggruppe-samhandling.pdf. Samhandlingsdokumentet er ment å være grunnlagsdokument for lokale drøftinger mellom legene i kommunene og lokalsykehusene rundt konkrete samhandlingsområder. Dette gir faglig interessante diskusjoner og en mer strømlinjeformet og sammenhengende helsetjeneste for pasientene.

3. Lokalforeningene vil være en ”lyttepost” ute i medlemsmassen gjennom spørsmål og innspill som tas opp av medlemmene på de åpne lokalforeningsmøtene. Slike signaler som fanges opp, kan styret i lokalforeningen formidle videre til de relevante sentrale fagmedisinske eller yrkesforeningene for mer en mer effektiv prosess. Ett eksempel på dette var da et medlem på et slikt møte løftet frem det uhensiktsmessige i at han etter mange års arbeid på en fastlegeliste i distrikt, måtte flytte bort fra både fastlegeliste, kommune og i hans tilfelle, familie, for å skaffe seg den nødvendige sykehustjenesten for å bli spesialist i allmennmedisin. Dette innspillet ble formidlet videre til tillitsvalgte i NFA og Allmennlegeforeningen som tok med innspillet inn i arbeidet med den nye spesialitetsutdanningen. I dagens utdanningsmodell er det flere muligheter for oppnåelse av læringsmålene for institusjonshelsetjeneste enn de tradisjonelle 12 månedene med sykehustjeneste.


Lokalforeningene kan også bruke sine etablerte medlemsmøter til å invitere inn sentrale tillitsvalgte eller hele styrer til å formidle viktige budskap, slik som da hele styret i Allmennlegeforeningen nylig deltok på Buskerud legeforenings medlemsmøte der handlingsplanen for fastlegeordningen var tema. Dette ga medlemmene i Buskerud førstehånds kunnskap om prosessen i tillegg til at de ble kjent med styremedlemmene i Allmennlegeforeningen. Tilbake fikk styret i Allmennlegeforeningen tilbakemelding fra såvel fastleger med arbeid i kommuner hvor fastlegeordningen fungerte tilfredsstillende og i kommuner hvor tjenesten var på sammenbruddets rand.

For lokalforeningene er det viktig å også ha et bestemt kontaktpunkt i sekretariatet i Legenes Hus som effektivt kan hjelpe til med å formidle kontakt med de ressursene som ligger i såvel tillitsvalgtappapparatet som i et kompetent sekretariat.

Oppsummert mener NFA at lokalforeningene har en viktig rolle og at det må stimuleres til at grensene og organiseringen av lokalforeningene må endres.

 

Med vennlig hilsen
Marte Kvittum Tangen                               Ståle Sagabråten
leder                                                               styremedlem