Direktoratet for e-helse har fått oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet om å utarbeide et forslag til handlingsplan for perioden 2017-2020 som følger opp vedtatte nasjonale strategier. Planen skal gi en samlet fremstilling av pågående og prioriterte e-helsetiltak av nasjonal betydning. Høringsfristen på denne handlingsplanen har vært altfor kort, NFA har ikke hatt tilstrekkelig tid til å sette seg inn i alle aspekter ved planen. Våre innspill må sees på denne bakgrunn. Vår generelle inntrykk er at også denne planen er preget av ukritisk hypervisjonær fremtidsoptimisme der man ikke ser de åpenbare behov som helsevesenet har i dag. Vi vil advare ehelsediretoratet mot å bli en produsent av luftige løfter som kun kan realiseres i et langt perspektiv. Vi mener at all it utvikling de neste årene bør etterstrebe å legge forholdene til rette for at klinikere skal ha tilgang til så mye opplysninger som mulig når de møter sine pasienter. I norsk helsevesen er det langt igjen til alle aktører kan sende elektroniske meldinger, det er umulig å få tilgang til laboratorie og bildedata fra andre institusjoner osv osv. Dette må på plass nå. Det burde komme klarere frem av denne planen.
Helse på nye måter.
Det reflekteres her i at man kan se for seg en «bremsing av økonomiske kostander i helse -og omsorgstjenester». Dette tror vi lite på. Det totale bildet i helseutvikling generelt er at innovasjon stort sett legger til rette for et utvidet tilbud, vi opplever sjelden av eksisterende tilbud fjernes. Det meste som er nytt, det være seg behandling, medisin eller IT-funksjonalitet er dyrere enn det som allerede er standard på området. Dette bør tas med i strategiutvikling også. Det må bevilges mer penger dersom man ønsker progresjon.
Velferdsteknologiprogrammet frem mot 2020 viser tydelig hvordan man lar seg forlede til å tro at økt teknologisering vil kunne føre til bedre tjenester og sparte kostnader. Alle de fire programmene i Norge i dag er fordyrende og arbeidsskapende sammenlignet med ordinær struktur i dag. Det er begrenset hvilke pasienter som kan inkluderes. Programmene legger opp til en tettere pasient-behandler kontakt enn det man sammenligner med og resultat presenteres som en konsekvens av utplasseringen av et blodtrykksapparat og en iPad i et hjem. De pasientene som «koster mest», med tanke på behov for mye oppfølging osv vil lett falle utenom fordi de har for mange diagnoser. Vi er sikre på at det ikke er teknologien i programmene er betydningsfulle for de positive utfallene man ser, men rammen for oppfølging som gir gevinsten.
Vi har større tro på gevinster hos den friske befolkningen. Man kan se for seg at økt digitalisering vil kunne spare inn legebesøk. Den medisinske nytten vil nok ikke oppleves som stor, men for noen pasienter vil dette kunne oppleves som en effektivisering i hverdagen. Dette misforstås av en del aktører som bedre helsetjeneste. Den persontilpassede medisin vil i all hovedsak tilby en rekke flere målinger, men antagelig uten verdi for folkehelsen.
Med økende tilgang på digitale tjenester vil behovet for fastlegen som behandler, fasilitator og koordinator av helsetjenester bli enda viktigere enn i dag. Fremtidige tilbud må ha dette som hovedprinsipp.
Digitalisering av arbeidsprosesser:
Dette er etter vårt syn det viktigste feltet innen e-helse fremover. Selv om man nå har valgt helseplattformen som modell for videre arbeid, er det svært sentralt at man jobber hardt for å bedre dagens situasjon uten å vente på resultatene fra prosjektet i Helse Midt. Digital kommunikasjon mellom oss aktører er det viktigste man kan gjøre for å bedre pasientsikkerheten innenfor IKT utvikling. Strategi for e-helse bør i mye større grad fokusere på å bedre samhandling og muligheter for hjelpeapparatet og klinikere. Fortsatt i 2017 kan ikke sykehusleger og fastleger kommunisere elektronisk i form av dialogmeldinger eller lignende. Det kan ikke sendes vedlegg og bilder. Kurver, spirometriresultater, EKG o.l kan ikke sendes videre. Fravær av en skikkelig multidosemelding - meldingen som aldri kommer - er en trussel for de mest skrøpelige pasientene. Dette er ting som må utvikles nå, vi kan ikke vente på at helseplattformen skal lykkes.
En faktor som er underkommunisert er hvem som står som eiere av all ny teknologi. Hvem skal drifte og vedlikeholde, samt utvikle funksjonaliteten og standarder som er innført? Myndighetene har en lei tendens til å innføre standarder som skal appliseres, men som ikke innføres av alle, og dermed ikke kan benyttes. Vi minner om at DDFL skulle ha vært innført som en nasjonal standard, men at det nå ikke er realistisk lenger. Finansiering til utvikling av myndighetsønsket funksjonalitet er for lav og tar som regel ikke hensyn til annet enn selve utviklingen. Drift og vedlikeholdsutgifter er aldri finansiert
Bedre bruk av helsedata:
Helse- og omsorgstjenesten er kanskje den mest informasjonsintensive sektoren. Området innebærer å utnytte kraftfulle analysemuligheter for å koble og bearbeide store datamengder i forskning, styring, helseovervåking og kvalitetsutvikling. Den økte lysten etter nye og bedre data for forsking, registre og styring gjør at personvern stadig blir «skubbet» på. Vi i NFA merker oss hvordan man stadig ønsker funksjonalitet utvidet på bekostning av personvern.
Det er behov for oppdatering av diagnosekodeverk i primærhelsetjenesten. Valg av løsning må tas på kliniske premisser og ikke ut fra registerønsker. Valg av løsning må alltid prioritere hovedbruk først, deretter må hensyn til uttrekk og registre gjøres gjeldende.
Vi ønsker at myndighetene fremover fokuserer på de nødvendige kjerneoppgaver og rydder i den allerede altfor omfattende og lite samordnede porteføljen man har skaffet seg på rekordtid.
Med vennlig hilsen
Petter Brelin
Leder
Torgeir Hoff Skavøy
Nestleder