Helse- og omsorgsdepartementet (HOD)har sendt på høring forslag til forskrift om fritt behandlingsvalg (FBV). Forskriften beskriver hvilke krav som skal stilles til private som ønsker å levere helsetjenester mot betaling fra staten, i ordningen fritt behandlingsvalg. Forslaget beskriver også hvilke helsetjenester som er tenkt inkludert ved oppstart og hvordan prisene på tjenestene skal fastsettes.
Ordningen vil fra oppstart omfatte døgnbehandling innenfor rusbehandling og psykisk helsevern. I tillegg vil enkelte tjenester innenfor somatikk bli inkludert. Ordningen vil tre i kraft i løpet av året. Etter hvert vil ordningen utvides å omfatte flere tjenester.
Norsk forening for allmennmedisin (NFA) viser til tidligere uttalelse der vi peker på problemer og svakheter ved denne ordningen. Vi registrerer at tidligere innsigelser ikke er tatt inn i forslaget til forskrift og kommenterer i denne runden på en forskrift gitt for en ordning som vi altså ikke tror er formålstjenlig.
NFA har intet prinsipielt i mot private helsetjenester. Allmennleger bruker dette hyppig og gjerne når de private gir gode løsninger for pasientene som er godt integrert i helsevesenet. Vi kan ikke se at den fremlagte forskriften legger opp til noen slik ordning
Noen generelle betraktninger.
Det forelagte dokumentet er med sine 86 sider både ordrikt og samtidig beklagelig innholdsløst. Forslaget til forskrift viser en mangel på forståelse for hvordan utredning og behandling av sykdom i regelen foregår. Fastlegene, som sender alle henvisninger til spesialisthelsetjenesten og som tar alle pasienter tilbake fra behandling, er knapt nevnt. Kommunene, som riktignok har det formelle ansvar, nevnes gjentatte ganger som samhandlingspart, men er knapt nok deltagende i arbeidet med diagnostikk og behandling av pasientene. Dette forhold og flere liknende forhold i det forelagte dokumentet gir en mangel på presisjon for det daglige kliniske arbeidet.
Noen spesifikke punkter:
Helfo som godkjenningsorgan og oppfølgingsmyndighet.
Vi tror ikke det er hensiktsmessig med Helfo som godkjenningsorgan og oppfølgende myndighet. Helfo har fokus på administrasjon og merkantil oppfølging av aktører i helsevesenet. En ny privat ordning som skal etableres trenger en tett faglig oppfølging med fokus på kvaliteten i tilbudet. Det ville være mer hensiktsmessig om dette ansvaret legges til organer som allerede er vant til å håndtere innkjøp av helsetjenester fra private. Vi tror dette med fordel kan legges på RHFene.
RHFene har kompetanse på både faglig oppfølging og administrativ organisering av private aktører. Vi er sikre på at man kan oppnå mye bedre integrering og bedre resultater for pasientene om alle private og offentlige helsetjenester følges opp fra samme nivå.
Godkjenningsordningen.
Dette er forskriftens svakeste element og i tråd med å bruke Helfo som godkjenningsinstans. Departementet legger ikke opp til noen spesifikke faglige krav for at private helseinstitusjoner skal godkjennes i ordningen. Det eneste kravet man setter til virksomhetene som søker, er fravær av pågående tilsynssaker med særlig alvorlig innhold. Slik vi leser dette forslaget vil denne forskriften gi enhver virksomhet med ambisjoner om å levere spesialisthelsetjenester fritt leide til å tilby sine tjenester uten å måtte vise til kvalitet, volum eller kompetanse. Dette gir ikke trygghet for at man godkjenner leverandører som gir gode og trygge helsetjenester.
Henvisning til FBV.
For at et tilbud skal tas i bruk og komme pasientene til gode, må det være enkelt og lett anvendelig. Departementet beskriver et standard pasientforløp ved henvisning til FBV på ikke mindre enn 13 punkter. Dette representerer ikke bare en uoversiktlig og uvanlig komplisert prosedyre, men også en prosedyre som innebærer så mange overganger og informasjonsutvekslinger at det i seg selv vil representere en fare for at informasjon ikke utveksles riktig eller at henvisninger eller epikriser havner feil.
Faren for overdiagnostikk.
Vi er glad for at departementet bekymrer seg for, og tematiserer at denne ordningen kan gi en fare for en tilbudsdrevet overdiagnostikk og overbehandling. Vi støtter departementet i at det skal legges restriksjoner på anledningen til å markedsføre andre deler av leverandørens tilbud til pasienter som behandles under FBV. Imidlertid er ikke dette vår hovedbekymring ved denne typen ordninger. Mange tilstander, som isjias, grå stær, slitasjegikt og likende trenger en vurdering av en spesialist fordi fastlegen er usikker på videre tiltak. Gode og fornuftige spesialister vil ofte vurdere tilstanden slik at man med fordel kan avvente invasive tiltak og avansert diagnostikk. Vi erfarer at en slik «vente og se» holdning praktisk talt er fraværende i det private helsevesen. Man vil med denne forskriften oppleve at det vil bli operert mye mer enn tidligere, at nytten av denne økte invasive aktiviteten vil være minimal, men at kostnadene vil bli store.
Prisfastsettelsen.
NFA skal ikke påta seg noen vurdering av den økonomiske modellen det legges opp til for å betale for disse tjenestene, men høringsdokumentet viser med all tydelighet at prisfastsettelse for disse tjenestene ikke er en eksakt vitenskap og at enhver modell for prisfastsettelse vil kunne resultere i tilpasninger fra markedet som gir vridningseffekter man ikke ønsker seg. Å gi anledning til fritt å kunne behandle pasienter for det offentliges regning uten å etablere noen form for kvalitetskontroll, kontroll av indikasjoner for behandling eller på annen måte etablere regulerende mekanismer synes dristig.
Det er ikke vår oppgave å være bekymret for de økonomiske konsekvenser av en slik ordning, men vi frykter at et stort forbruk i denne ordningen vil kunne drenere det offentlige helsevesen for både økonomiske og personellmessige ressurser.
NFA er av den oppfatning at forslaget til forskrift for fritt behandlingsvalg har betydelige svakheter, viktige forhold er utelatt og konsekvenser av ordningen for det offentlige helsevesen er ikke klarlagt.
Med vennlig hilsen
Marit Hermansen Petter Brelin
Leder nestleder