Helse- og omsorgsdepartementet foreslår endringer i forskrift 15. juni 2001 nr. 635 om svangerskapsavbrudd (abortforskriften). Bakgrunnen for dette er at den sentrale abortklagenemnda i enkelte tilfeller har innvilget abort etter 22. svangerskapsuke (21+6). En ekspertrapport har pekt på at det er vanskelig for abortnemndene å gjøre en individuell vurdering av når det enkelte foster vil være levedyktig og avgjøre hva som er den øvre grense for å innvilge abort i det enkelte tilfelle. Endringene forskriftsfester (tidfester) en yttergrense for når abort kan innvilges i forbindelse med vurdering av fosterets levedyktighet; fosteret skal antas å være levedyktig etter utgangen av 22. svangerskapsuke (medisinsk term: 21 uker+6 dager). Forskriftsendringen endrer ikke gjeldende unntak om at abort uansett kan innvilges dersom fosteret har en tilstand som er uforenelig med liv eller dersom svangerskapet medfører en overhengende fare for kvinnens liv eller helse. Departementet foreslår også at det presiseres i forskrift at legen i primærnemnden som oppnevnes av sykehuset skal være fast medlem og at det skal oppnevnes minst to varamedlemmer i primærnemndene.
Overordnet: Abort som etisk vanskelige problemstillinger
Hvor grensen går for når et foster kan anses som ”levedyktig” har endret seg i tråd med den medisinske og teknologiske utviklingen – og vil trolig også endre seg i fremtiden. Siden abortloven ble vedtatt i 1975, har grensen for antatt levedyktighet flyttet seg fra 24-28 uker og nedover. I Norge behandles nå premature barn født etter uke 23. Når grensen for hvor tidlig i svangerskapet nyfødtmedisinerne forsøker å redde et prematurt barn nærmer seg grensen for abort – er det klart det oppstår etiske dilemma.
Hva som avgjør om et foster er levedyktig, avgjøres heller ikke bare av svangerskapslengden alene. Det finnes altså ingen entydig og evigvarende ’medisinsk sannhet’ om når et foster kan anses som levedyktig – noe man kan få inntrykk av ved en slik forskriftsfestet yttergrense. Den tar heller ikke hensyn til de feilmarginer som oppstår ved beregning av fosterets alder, og som kan være relativt store (usikre) i enkelte saker.
Det fremstår derfor som noe naivt å tro at denne forskriftsfesting vil fjerne behovet for individuelle vurderinger i abortnemndene. NFA savner en anerkjennelse av at avgjørelser om abort alltid er etisk vanskelig, og at individuelle og skjønnsmessige vurderinger alltid vil måtte være en nødvendig del av arbeidet i abortnemndene. Det skal veies mellom hensynet til fosterets liv og morens liv og skjebne. Jo lenger ut i svangerskapet, desto vanskeligere. Senaborter er alltid innvilget ut fra svært alvorlige grunner og forbundet med tragiske omstendigheter. En av de viktigste og vanskeligste vurderingene som nemndmedlemmene må ta stilling til - er trolig å vurdere hvilke forhold som kan medføre overhengende fare for kvinners liv og helse – hvorav alvorlige sosiale grunner trolig er noe av det som er vanskeligst å vurdere. Behov for kontinuitet og tilstrekkelig kompetanse hos abortnemndenes medlemmer fremstår dermed som essensielt.
Konklusjon;
- NFA ser behovet og viktigheten av å sikre mest mulig lik praksis i abortnemndene – og at dette er bakgrunn for forskriftsfesting av tidsgrensen. Det er samtidig viktig å anerkjenne at spørsmålet om fosterets levedyktighet er komplisert og omstridt, og at skjønnsmessige vurderinger alltid vil være en nødvendig del av dette fagfeltet.
- NFA støtter derfor departementets vurdering av at det er uheldig at medlemmer/ i primærnemndene kun oppnevnes ”ad hoc” i forbindelse med behandling av hver enkelt abortsak. Nettopp på grunn av behovet for skjønnsmessige vurderinger, er det viktig at søknader om svangerskapsavbrudd behandles av faste medlemmer som har opparbeidet seg en viss kunnskap og praksis i slike saker
- Det er også viktig å presisere at søknad om svangerskapsbrudd etter 12 uker i prinsippet er hastesaker – og at det er viktig at abort nemnda må kunne innkalles på kor varsel. Det er derfor viktig at det sikres nok varamedlemmer i nemndene.
- NFA ønsker et større fokus på hvordan man kan arbeide for at færrest mulige svangerskapsavbrudd ender som senaborter.
Med vennlig hilsen
Marit Hermansen Bente Prytz Mjølstad
leder NFA styremedlem