Norsk forening for allmennmedisin (NFA) er i utgangspunktet positiv til en masterutdanning av sykepleiere som fokuserer på breddekompetanse (allmennsykepleie) og ser at en slik sykepleiekompetanse kan komme til god nytte i primærhelsetjenesten, både på fastlegekontor og i omsorgstjenesten. I utgangspunktet hadde vi da sett for en sykepleier som jobber i team med fastlege med delegerte oppgaver slik det vanligvis gjøres.
Når vi leser høringsutkastet blir vi i midlertidig bekymret da det kan se ut til at man legger opp til et utdanningsløp hvor sykepleiere skal ha selvstendig utrednings- og behandlingsansvar, henvisningsmuligheter og forskrivningsrett. Beskrivelse av kompetanse og arbeidsoppgaver kan til forveksling minne om fastlegens. Det nevnes ikke hvordan sykepleiere i praksis skal samarbeide med leger, eller hvordan man ser for seg fordeling av ansvar. Fastlegen er for eksempel ikke nevnt utover at fastlegepraksis er et sted hvor man kan få praksis. For definisjonen av en avansert klinisk sykepleier henvises det til International Council of Nurses (ICN): «En autorisert sykepleier som har tilegnet seg kunnskaper på ekspertnivå, ferdigheter i kompleks beslutningstagning, samt klinisk kompetanse til en utvidet funksjon som utformes av konteksten og / eller autorisasjonskrav i det aktuelle land». Hvis tanken er at sykepleieren skal være «ekspert» i allmennmedisin, må det tydeliggjøres hvor grenseoppgangen mot fastlege/ spesialist i allmennmedisin skal gå. En viktig rolle som er tillagt fastlegene i dag er portvokter og koordinator rollen mot spesialisthelsetjenesten. Det er vanskelig å se for seg hvordan portvaktfunksjonen og koordineringen av helsetilbudet skal kunne håndteres tilfredsstillende dersom flere yrkesgrupper skal kunne henvise videre.
NFA er bekymret for at helsemyndighetene med dette ønsker å innføre ett nytt prinsipp med «Nurse practitioners» slik man blant annet kjenner det fra New Zealand, hvor tanken blant annet er å erstatte allmennleger i distrikt med vanskelig rekruttering. Norsk distriktsmedisinsk senter (NDMS) har nylig vært på praksisbesøk på New Zealand; https://www.nsdm.no/delprivatiserte-helsetjenester-i-new-zealand-og-konsekvenser-for-distriktene/ En slik videreutvikling av helsetjenesten fortjener er åpen debatt der fagmiljøene får diskutere fordeler og ulemper med et slikt nytt prinsipp.
NFA mener dessuten at det er urealistisk å forvente at sykepleiere skal kunne mestre utredning og behandling av de vanligste sykdommer etter et 2 årig master-løp der veldig mye av utdanningen dreier seg om å skrive en svært spisset masteroppgave. Å identifisere / diagnostisere sykdommer og finne den riktige behandlingen er en krevende oppgave som krever medisinsk utdanning i tillegg til praksis og kontinuerlig videre og etterutdanning. Spesialister i allmennmedisin (fastleger) har i tillegg til 6 års grunnutdanning og turnus/LIS1 – fem års videreutdanning for å nå kompetansemålene.
NFA mener at denne utdanningen kan gjøre størst nytte dersom den tar sikte på å utdanne sykepleiere med funksjon som en samarbeidspartner som supplerer den medisinske kompetansen til primærlegen. NFA mener at slik utdanningen er beskrevet i dag uten fokus på samarbeid med de allerede eksisterende aktørene, vil den kunne bidra til ytterligere silo-organisering og oppsplitting av kommunehelsetjenesten.
Med vennlig hilsen
Petter Brelin Bente Prytz Mjølstad
Leder Styremedlem