Kunnskapsdepartementet har sendt forslag til nasjonale retningslinjer for helse- og sosialfagutdanningene på høring. Retningslinjene er en del av et nytt styringssystem som har som mål at brukerne, helse- og velferdstjenestene og sektormyndighetene det utdannes til, får økt innflytelse på det faglige innholdet i utdanningene. Denne høringen omfatter 8 retningslinjer hhv for barnevern-, bioingeniør-, ergoterapeut-, fysioterapeut-, radiograf-, sosionom-, sykepleier- og vernepleierutdanningene.
Det er bedt om innspill til følgende (for hver enkelt retningslinje):
- Er innholdet er i tråd med tjenestenes og brukernes behov?
- Vurdering av omfanget av retningslinjen
- Er innholdet gjennomførbart innen rammen av en bachelorutdanning
- Noe som mangler eller evt bør utgå i retningslinjene
Norsk forening for allmennmedisin (NFA) har gått igjennom alle 8 retningslinjene og velger i dette tilfellet å gi en kort og samlet tilbakemelding med retningslinjen for barnevernutdanningen som eksempel.
Vårt hovedinntrykk er at alle retningslinjene er formulert i et for generelt og abstrahert språk. Anbefalingene er så vage at vi ikke tror de vil være til nytte i et nytt styringssystem. Dette gjør det også vanskelig å være enig eller uenig i innholdet, og å komme med konkrete innspill – ettersom det rett og slett er vanskelig å tolke hva som ligger i de ulike begrepene og formuleringene.
Noen eksempler:
Kunnskaper: Noen LUB’er gir god mening i forhold til å ramse opp tema som man ønsker inn i utdanningen, (etikk, likestilling, inkludering, minoriteter) men formuleringene bringer oss ikke nærmere en spesifisering verken av innhold, dybde i kunnskapen eller avgrensninger. Formuleringene er til det for overordnet, og av typen:
- «bred kunnskap om barnevernets»
- «kunnskap om vitenskapsteori»
- «kunnskap om samfunnsvitenskapelig metode»
- «kjennskap til nyskapning og innovasjon»
- «kjennskap til rus og psykiatri»
Hva skiller f eks barnevernsutdanningens krav vedrørende «kjennskap ril rus og psykiatri» - fra andre helseutdanninger?
Ferdigheter: Det samme gjelder for formuleringene knyttet til ferdigheter som forventes. Her burde det la seg gjøre å være rimelig konkret. Men igjen finner man svevende og uklare formuleringer med dårlig avgrensning:
- «kan anvende kunnskap om sosial og velferdssystemer»
- « kan anvende digitale verktøy»
Mange viktige begreper brukes på forvirrende vis uten definisjoner. Hva skiller for eksempel «bred kunnskap» fra «kunnskap»? Hvorfor skal kandidatene bare være i stand til å oppdatere noen av sine kunnskaper og ikke alle? Det språklige presisjonsnivået er lavt i mange av avsnittene. Hva vil det for eksempel si å «Kunne beherske» en metode? Og hva refererer «etter universitets- og høyskoleloven» til i setningen «Universiteter og høyskoler etter universitets- og høyskoleloven har ansvar for å følge opp den nasjonale retningslinjen.». Og hva med alle setningene der det påstås at «Kandidaten har» både det ene og det andre? Hva slags påstander er dette? (Eksempel fra kapittelet Formål på side 1: «Kandidaten har særlig kompetanse …» Dette gir ikke mening. Det fremgår ikke av konteksten i kapittelet generelt eller av foregående setning at vi kan forvente en setning som skal fortelle oss at hvilken kompetanse en kandidat besitter.)
NFA må med beklagelse melde at vi vanskelig kan se for oss hvordan retningslinjene i sin nåværende form vil kunne bli et godt verktøy i et nytt styringssystem.
Med vennlig hilsen
Petter Brelin Bente Prytz Mjølstad
Leder Styremedlem