Regjeringen foreslår å innføre fritt behandlingsvalg i spesialisthelsetjenesten. Det innebærer en utvidelse av pasientenes rett til å velge behandler, og gir private økte muligheter til å tilby sine helsetjenester. I høringsnotatet gis en nærmere beskrivelse av hva en ordning med fritt behandlingsvalg er tenkt å være, både for pasientene og for virksomhetene som ønsker å levere tjenester gjennom fritt behandlingsvalgordningen.
- Norsk forening for allmennmedisin (NFA) er i utgangspunktet skeptisk til et stadig økende tilbud av forskjellige private tjenester.
- NFA opplever et stadig økende problem med overdiagnostikk og overbehandling, og vi mener dette kan være et like stort problem som behandlings- og utredningsknapphet.
- NFA ser imidlertid verdien av å kunne bruke private tilbydere som et supplement til det offentlige helsevesenet. Vårt primære råd er altså å bygge videre på de ordninger vi allerede har.
- Det har vært en del svakheter i det nåværende systemet som RHFene administrerer. Vi tror at dette tilbudet kunne slås sammen med anbudsordningen til RHFene og at man ved å endre anbudsordningen i tråd med det som nå legges frem om fritt behandlingsvalg kunne få en god ordning.
NFA er i utgangspunktet skeptisk til et stadig økende tilbud av forskjellige private tjenester. Vi har de senere årene merket en økning i helprivate spesialisttjenester som i stor grad har blitt finansiert av forsikringsordninger. Fastleger opplever dette som lite nyttig; vi opplever regelmessig at pasientene gjennomgår endeløse og ofte nytteløse utredninger og behandlinger.
NFA opplever et stadig økende problem med overdiagnostikk og overbehandling, og vi mener dette kan være et like stort problem som behandlings- og utredningsknapphet. Høringsteksten viser at departementet også ser disse farene. Det er bra at departementet diskuterer farene for overbehandling og ukontrollert forbruk av helsetjenester, og at man også har fokus på mulighetene for at denne typen ordninger kan drenere viktig personell ut av det offentlige helsevesen og inn i private institusjoner. Vi ser at den fremlagte planen inneholder mange gode elementer: Diskusjonen i høringsnotatet er relevant og poengtert. Allikevel er vi usikre på om fritt behandlingsvalg i denne formen er en god ide.
Departementets fremstilling av ventetiden oppleves noe forvirrende. Ventetid på utredning og behandling er hovedargumentet for å innføre en ny ordning. Samtidig peker man på at 94% av pasientene får time til behandling innenfor fristen, og at utviklingen er positiv. Vi opplever også at problemet med dårlig kapasitet er begrenset. Vi tror at det kunne være mer hensiktsmessig å forsøke å redusere ventelistebruddene ved å øke kapasiteten i allerede eksisterende ordninger, eventuelt endre disse ordningene fremfor å lage en helt ny ordning. Helsevesenets mange tilbud er allerede i dag vanskelig å få oversikt over. Dette blir ikke bedre med denne ordningen. Pasientene vil nå kunne få tilbud direkte i helseforetaket, gjennom anbudsordningen for private administrert av RHFene, gjennom HELFO's anbudsordninger og gjennom denne nye ordningen for fritt behandlingsvalg - i tillegg til en rekke helprivate og forsikringsfinansierte tilbud. Departementet legger opp til at fastlegene skal veilede pasientene i denne etterhvert tette skogen av rettigheter og tilbud. Vi tar selvsagt en slik oppgave på alvor, men ser nok for oss at det kan være vanskelig for den enkelte fastlege å holde en oppdatert oversikt over tilbydere og valg pasientene kan stilles overfor. Dette systemet vil kunne medføre at markedsføring mot leger og pasienter fra de private institusjonene med avtale om fritt behandlingsvalg vil kunne få betydelig innvirkning på hva pasientene velger. Vi vil også advare mot at slike ordninger kan privatisere ansvaret for å få en effektiv utredning. Departementet har valgt Psykisk helse og TSB som de første områdene man skal forsøke denne ordningen i. Dette er pasienter som vil trenge stor grad av støtte og veiledning for å orientere seg i et komplisert valgsystem.
NFA ser imidlertid verdien av å kunne bruke private tilbydere som et supplement til det offentlige helsevesenet. Fastleger har god erfaring med private spesialister med avtale og private sykehus som leverer gode tjenester til pasientene på oppdrag fra RHFene. Dette er etablerte ordninger der vi har forutsigbar, kjent kvalitet og etablerte samhandlingsrutiner. Vårt primære råd er altså å bygge videre på de ordninger vi allerede har.
Når det er sagt, må vi understreke at vi ikke ser det fremlagte forslaget til fritt behandlingsvalg som noe dårlig forslag. Det har vært en del svakheter i det nåværende systemet som RHFene administrerer. Først og fremst har det vært frustrerende og vanskelig med det fastsatte behandlingsvolumet i den nåværende anbudsordningen. Dette har ikke gitt pasientene den forutsigbarhet og rettferdighet i fordeling av tjenester som de bør kunne forvente. At man nå får tilgang til et tilbud uten volumbegrensninger vil være en stor fordel. Vi tror at dette tilbudet kunne slås sammen med anbudsordningen til RHFene og at man ved å endre anbudsordningen i tråd med det som nå legges frem om fritt behandlingsvalg kunne få en god ordning.
Kommentarer til enkelte elementer i forslaget til fritt behandlingsvalg.
-Behov for samhandling.
En av styrkene i det norske helsevesenet, er at aktørene har tydelige roller, at oppgavene er klart definert og at samhandlingsaksene er kjent av alle. Fastlegenes rolle som utreder, behandler og koordinator for sine pasienter er styrket de senere årene. Fastleger opplever at det ofte er mer krevende å samarbeide med private helseaktører. Dersom denne ordningen skal lykkes, må det etableres krav til tilbyderne om at de sender epikrise til fastlegen, nødvendig informasjon til hjemkommunen, at de deltar i samarbeidsmøter dersom det er nødvendig og at de varsler utskrivninger o.l. i rimelig tid.
-Om henvisningen.
Vi forstår det slik at fastlegen skal sende henvisningen til nærmeste HF som så i løpet av 10 dager skal avgjøre om pasienten har rett til helsehjelp. Når denne retten er etablert vil pasienten kunne velge en privat tilbyder. Dette innebærer en kompleks vei for henvisningene videre fra det lokale HF. Det er uklart for oss hvordan pasienten skal formidle sitt valg og hvem som så skal sende henvisningen til den aktuelle behandler. Det vil være vanskelig for fastlegen å følge opp pasienten dersom han ikke blir holdt løpende orientert om hvilken institusjon som har ansvaret for pasienten. NFA vil foreslå at man etablerer en henvisningsdatabase der kvalifiserte behandlere som har fått ansvaret for behandlingen av pasienten (uavhengig av hvilken ordning man er tilknyttet), kan hente ut henvisningen og samtidig gi beskjed om dette til fastlegen og det lokale HF.
-Godkjenning av institusjoner.
Vi forstår det slik at HOD ønsker seg en ordning der Hdir skal godkjenne tilbydere av helsetjenester. Vi er usikre på om dette er hensiktsmessig. Vi opplever at direktoratet har vansker med å håndtere sine mange oppgaver allerede, vi minner om problemene som direktoratet har hatt med spesialistgodkjenninger og behandlingstiden man har operert med her. RHFene har allerede et apparat som tar seg av liknende oppgaver og vil antagelig lettere kunne ta på seg slikt arbeide. Vi tror det er en fordel om mesteparten av tilbudet til pasientene ytes lokalt eller regionalt og vil advare mot en ordning som stimulerer pasientene til å søke hjelp utenfor egen region. Å samarbeide med institusjoner som ligger langt borte er erfaringsmessig vanskeligere enn å samarbeide med kjente og nære institusjoner. Det bør derfor vurderes om RHFene med sin regionale kunnskap kunne gjøre en utvelgelse av aktuelle institusjoner.
NFA ønsker å stimulere til fremveksten av gode, nære spesialistmiljøer og vil oppfordre departementet til å lage ordninger der pasientene kan mottas i mindre private institusjoner lokalt fremfor store sentralt beliggende private sykehus. Lokal forankring gir god behandling og mer effektiv kunnskapsoverføring til andre deler av helsetjenesten.
- om individuell plan
Departementet ønsker en kommentar til om pasienten skal ha rett til individuell plan når han velger å benytte seg av retten til fritt behandlingsvalg. NFA mener at det må være en selvfølge at alle helseinstitusjoner som velger å tilby pasientene tjenester innenfor denne ordningen må pålegges de samme plikter. Departementet har valgt Psykisk helse og TSB som de første områdene man skal forsøke denne ordningen i. Pasientene i denne sektoren er ikke ferdigbehandlet når de skrives ut av institusjonen, for disse pasientene kan IP være et viktig verktøy for å fortsette arbeidet når pasientene kommer hjem. Det må bli den behandlende institusjonen, som kjenner pasienten best, som får dette ansvaret.
Med vennlig hilsen
Marit Hermansen Petter Brelin
leder NFA nestleder