Norsk forening for allmennmedisin støtter at det gjøres en gjennomgang av tvangslovgivningen. Vi opplever ofte at lovverket er uoversiktlig, vanskelig å tolke og fremstår ulogisk i en del sammenhenger. Dette gjør at den kliniske og praktiske anvendelsen av lovverket blir preget av usikkerhet og variasjon
Departementet angir at bakgrunnen for gjennomgangen er behov for samordning mellom de fire lovene som hjemler tvangstiltak overfor personer med medisinske tilstander. Tre av lovene - psykisk helsevernloven, pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4A (tvungen somatisk helsehjelp til blant annet demente), helse- og omsorgstjenestelovens kapittel 9 (tvang overfor psykisk utviklingshemmede) og kapittel 10 (tvangstiltak overfor rusmiddelavhengige) - henger tematisk og faglig sammen. Bruk av tvang i forbindelse med smittsomme sykdommer er av en helt annen natur enn andre tilstander som kan utløse tvang, i slike tilfeller kan det være behov for tilbakeholdelse av rasjonelle individer uten noen form for irrasjonalitet for å beskytte samfunnet mot smitten. NFA mener at Loven om smittsomme sykdommer ikke nødvendigvis trenger samordning med de andre lovbestemmelsene.
Vi støtter intensjonen om å bruke mindre tvang og at tvang skal brukes riktig og forutsigbart når det først blir nødvendig. For å oppnå en slik ambisjon, må brukerne av loven, det vil i hovedsak si helsepersonell, forstå loven og kunne bruke den på lik måte over hele landet. All sykdom, også de tilstander som etterhvert gir behov for tvangstiltak starter hos personer i et lokalsamfunn. Det er primærhelsetjenesten som skal identifisere behovet og iverksette de første tvangstiltakene. Det nåværende regelverket oppleves som tilpasset institusjonshelsetjenesten og er mindre egnet for bruk i primærhelsetjenesten. Det er viktig at et fremtidig lovverk fremstår som forståelig, tilpasset lokalsamfunnets behov og at det legges stor vekt på at kriterier for bruk av tvang oppfattes og brukes likt i hele landet
Vi har noen konkrete innspill til utvalgets arbeid:
- Mandatet diskuterer om man skal gå vekk fra diagnoser som kriterium ved tvangsbruk. NFA er enig i at det bør være en ambisjon å løsrive seg fra diagnosene som kriterium og la funksjon og adferd bestemme hvorvidt det er nødvendig å behandle personer med tvang. Vi tror imidlertid det blir svært vanskelig å lage konkrete regler som kan sikre likhet og forutsigbarhet for pasientene. Dette regelverket skal brukes av helsepersonell som er vant til å tenke sykdom og å bruke diagnoser. Diagnostiske termer er ofte presist definert med stor grad av enighet om kriteriene for å sette en diagnose. Dette kan neppe erstattes av andre systemer.
- Personer med psykisk utviklingshemming kan behandles med tvang etter det nåværende regelverket. Dette er personer som i noen tilfelle har en adferd som kan være skadelig eller truende for andre og der tvangsbruken kan hindre slik skade uten at politi og rettsvesen blir involvert. Vi vil anmode utvalget om å diskutere tiltak overfor individer med lav kognitiv funksjon, problematisk adferd, men med en IQ som ligger like over grensen for psykisk utviklingshemming. Disse kan i dag ikke stoppes i uheldig adferd annet enn ved inngripen av politiet. Dette er en lite terapeutisk og lite verdig måte å håndtere disse menneskene på.
- Det bør åpnes opp for en mer fleksibel tvangsbruk utenfor sykehus. Dersom primærhelsetjenesten skal kunne ta imot og håndtere en større andel av de psykiatriske pasientene vil det bli et behov for å ha et regelverk som gir mulighet for en mer dynamisk bruk av tvang utenfor sykehus. Det er planlagt forsøk med kommunalisering av enkelte DPS, utvalget bør se om det å overføre deler av spesialisthelsetjenesten til kommunene bør få konsekvenser for tvangslovgivningen.
Med vennlig hilsen
Petter Brelin
Leder