Direktoratet for e-helse har sendt på høring utkast til mandat faglige referansegrupper
for nasjonale helsefaglige kodeverk. Mandatet dekker fagområdene for de helsefaglige
kodeverkene ICD 10, NCSP, NCRP, NCMP, ICPC-2, ICF samt kodeverk for BUP.
Det er på høy tid at direktoratet tar fatt på dette arbeidet. Primærhelsetjenesten har i en rekke ulike sammenhenger forsøkt å fremskynde en slik prosess. Vi mener at et godt kodeverk er vesentlig for å jobbe med kvalitet og kvalitetsforbedring i allmennmedisin. Frem til nå har vi ikke møtt særlig vilje til å ta fatt på arbeidet. NFA har i flere år nedlagt utallige dugnadstimer for at ICPC skulle bli og fortsatt være et nyttig verktøy. Arbeidet har vært omfattende og ressurskrevende. Uten oppslutning fra eierne, som er direktoratet, har arbeidet stoppet opp.
Mandatet for referansegruppene som er skissert virker for oss noe spinkelt. Det er tydelig at dette er noe som direktoratet vil arbeide frem selv, uten vesentlig påvirkning utenfra. Det legges opp til ett møte per år. Det er innlysende at man fort blir fremmedgjort for det arbeidet som gjøres og skal gjøres når man får en rolle til å møte på et høringsmøte en gang per år. Enda verre er det hvis det er tenkt at disse årlige møtene skal være stormøter for alle kodeverkene. Da vil man garantert forvitre verdien av sine faglige representanter.
Det er vanskelig å understreke nok viktigheten av at praksisnære fastleger skal være tett på ved utarbeidelse/fornyelse av det som skal erstatte dagens ICPC-2. Vi har dessverre ikke tillit til at direktoratet besitter nok kompetanse til å jobbe med dette alene, og bare høre allmennlegene en gang per år.
NFA stiller seg derfor undrende til valg av mandat og organisering for prosjektet. Vi mener at referansegruppene som settes opp bør være mer delaktig og tettere på prosessene underveis. Setningen om at det ikke honoreres for annet enn ett møte i året, uten forberedelse, er i seg selv ødeleggende. Direktoratet dreper på denne måte elegant alle muligheter for kreativitet og engasjement fra representantene.
Mandatet legger opp til fire representanter som fortrinnsvis skal være spesialister i allmennmedisin fra primærhelsetjenesten. Antallet virker rimelig, sett i lys av fordelingen på de ulike fagfeltene. Vi forstår ikke argumentasjonen om at representantene skal velges i samråd med KS. Legeforeningen og KS har ingen felles arena som er naturlig for å etablere et slikt samråd. Vi mener at legeforeningen kan oppnevne fire fastleger som har sitt virke innenfor KS sitt område, og at dette er tilstrekkelig.
Med vennlig hilsen
Petter Brelin
Leder