Helsedirektoratet har i samarbeid med Nasjonalt folkehelseinstitutt utarbeidet en nasjonal beredskapsplan mot ebola. Planen kommer til å inngå som del av et overordnet planverk mot alvorlig smittsomme sykdommer som skal være ferdig sommeren 2015. På grunn av den aktuelle situasjonen gjelder planen slik den nå foreligger fra 9. desember 2014.
Norsk forening for allmennmedisin (NFA) mener at planen for beredskap mot ebola er god. Den er prisverdig kort, klar og konsis. Den legger omfattende ansvar på noen store aktører og desto mindre på alle de andre. Det er gode beskrivelser av dette, og det er grei informasjon om ebolasykdommens karakteristika. Planens innretning, nøkternhet og beskjedne omfang står i et godt forhold til vår oppfatning av sannsynligheten for at den skal komme til anvendelse, og på hvilket nivå det er sannsynlig at den vil komme til anvendelse. Den skjematiske oppsummeringen til slutt synes hentet fra plan for pandemisk influensa, og er således kjent og brukbar.
Planen bør allikevel bli litt bedre, og vi vil peke på noen rom for forbedringer og noen, for oss, tankekors.
Fastlegens rolle
Fastlegene er ikke nevnt i planen, bortsett fra i forbindelse med psykososial støtte. Det er sannsynligvis helt greit, for slik det ser ut i dag, kommer verken fastleger eller andre helsetjenesteutøvere til å få noe med ebola å gjøre. Dersom planens verstefallsforutsetninger likevel skulle slå til, vil vi tro at fastlegene ville få mye å ta tak i av skremte personer, berørte personer, og rådgivning. Det vil være behov for at fastlegene har mer kunnskap enn det vi kan forutsette at de har i dag. Ikke minst bør fastlegene informeres om at de ikke skal behandle ebolasyke eller ta dem til kontorene sine. Sannsynligvis er mye av denne kunnskapen på plass, men i mange tilfeller har mindre viktige selvfølgeligheter blitt lagt stor vekt på i offisielle planverk. Dette bør ivaretas av planen slik at ansvar for oppgaver og opplæring er plassert et sted.
Fastlegene er imidlertid tiltenkt den viktigste oppgaven i arbeidet med psykososial støtte ved evt. ebola i Norge. De er tiltrodd å kunne håndtere dette, samt skille ut og viderehenvise de som trenger spesialisert støtte. Dette er et syn vi fullt ut deler, og vi konstaterer at det i stor grad strider mot den nylig utsendte veilederen for psykososial støtte. Ebolaveilederen er forbilledlig nøktern og realistisk på dette felt.
Kommunens rolle
Kommunenes rolle er særdeles kortfattet beskrevet. Det er stort sett bare referert til lovverket. Svært mange steder i planen er det samme gjort – referere lovverket. Ettersom både kommunen og andre har smittevernplaner, og lovverket må antas kjent og gjennomgått i denne sammenheng, kunne vi nok tenkt at denne planen ble noe mer ebolaspesifikk og ikke så preget av det generelle regelverket, med hensyn til organisering, rapportering, ansvar osv. Vi har allerede stort planverk for tuberkulose og pandemisk influensa, samt generell smitevernplan og kommunale og andre planer for kriser. Det er sannsynligvis ikke hensiktsmessig at det skal være egne planer for alle truende sykdommer i alle kommuner. Det kan lett bli mye, selv om akkurat denne planen er kort og fin og med få pålegg om handling fra kommuner og fastleger.
Smittevernlegen i kommunen er nevnt, men ikke gitt noen oppgaver i hht planen. Dersom det er hensikten, burde det stått eksplisitt, alternativt burde oppgavene i medhold av denne planen vært summert opp.
Planen sier lite om helsetjenestens oppbygging rundt de flyplasser som er tiltenkt mulig mottak av ebolasyke. Pr i dag er slik organisering for dårlig og tilfeldig. Dette må profesjonaliseres.
Informasjon
Det står for lite om ansvar for å lage og spre informasjon. Både under svineinfluensaepidemien og etter 22.juli var det mye aktivitet fra sentral offentlig helsemyndighet på informasjonsområdet, både til publikum og til kommuner. Tidvis var det for mye informasjon, tidvis kritikkverdig informasjon. Det er ingen grunn til å tro at det blir mindre trykk på informasjonsbehovet dersom det skulle komme ebolasmittede til Norge. Det er da ikke rimelig å legge ansvaret for informasjon til innbyggerne på kommunen, slik planen beskriver. I motsetning til alle andre aktører i planen, har ikke kommunen tilgang til massemedier, med unntak av internett. I en kritisk Ebolasituasjon og sannsynligvis lenge før dette inntreffer, må noen sentrale myndigheter få klart og tydelig ansvar for å komme med regelmessig kvalitetssikret informasjon både til publikum og helsetjenesten. Oppbyggingen av en slik faglig forankret informasjonstjeneste er ikke beskrevet i planen. Sannsynligvis ligger slike planer annensteds, som resultat av erfaringer fra ovennevnte hendelser. Det kan i så fall refereres dit eller kopieres derfra, gjerne på bekostning av referanse til lovverk. Vi vil i denne sammenheng minne om at det mangler informasjonskanal mellom fastleger og sentrale myndigheter. En slik plan burde fange opp denne mangelen.
Under etiske vurderinger er dagens prioriteringskriterier lagt til grunn. De synes å være under revidering. Det bør sørges for at de oppdateres dersom det kommer en snarlig endring av prioriteringskriterier.
Med vennlig hilsen
Marit Hermansen Morten Laudal
Leder styremedlem