Barnevernslovutvalget har gjennomgått barnevernsloven og fremmer forslag til en ny lov. Bakgrunnen for gjennomgangen har vært ønske om å gjøre den 20 år gamle loven mer tidsriktig i hht til dagens samfunn og familiebilde, samt gjøre den mere tilgjengelig både språklig og strukturelt (også for barn og ungdom). Utvalget har særlig vurdert noen utvalgt materielle og verdimessige problemstillinger. Utvalget har samarbeidet med to referansegrupper; en fagreferansegruppe og en referansegruppe for barn med erfaringer fra barnevernet. NFA ønsker å gi særlig honnør til den siste gruppen (Barnevernsproffene) om har bidratt med avgjørende innspill som ligger til grunn for både språklige og andre viktige endringer i loven.
NFA støtter i hovedsak endringene som utvalget foreslår, men har kommentarer til noen utvalgte punkter.
Barnets rettigheter skal styrkes
Utvalget forslår å senke aldersgrensen (til 12 år) for når barn har partsrettigheter og lovfeste krav til dokumentasjon av barnets medvirkning. NFA mener disse forslagene er i tråd med samfunnets utvikling og vår tids grunnsyn på barn som individer med selvstendige rettigheter. Dette er viktige tiltak for å styrke barnets rettsstilling.
Det foreslås også en egen bestemmelse i barnevernsloven (retten til dokumentinnsyn) der det fremgår at det er adgang til å nekte innsyn dersom dette kan medføre «skade eller fare for barnet eller andre». NFA støtter dette. Dette vil kunne ha stor praktisk betydning i voldssaker der vissheten om at overgriper (for eksempel foreldre) ikke automatisk kan få lese hva barnet forteller – dette kan være avgjørende for at barnet tørr fortelle.
Kultursensitivitet og forsvarlighet
Et overordnet prinsipp i loven er at alle tiltak skal «være til barnets beste». En vurdering av barnets tilknytnings- og relasjonskvalitet, biologiske bånd, mildeste effektive inngrep og barnets medvirkning skal legges til grunn i alle saker. Utvalget foreslår i denne sammenheng en ny overordnet bestemmelse som presiserer at barnets og foreldrenes etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn er relevante momenter i vurderingen av barnets beste. BVT har plikt til å utøve sin virksomhet med respekt for og i samarbeid med barnet og barnets foreldre.
NFA mener dette er gode hovedprinsipp, men vil også peke på faren for å bli «for politisk korrekt». Det er en kjensgjerning at det for hjelpepersonell kan være utfordrende å kartlegge sensitive tema som for eksempel seksuelle overgrep blant minoritetsbarn fra kulturer der synet på begreper som ære og skam er annerledes enn i etnisk norske familier.
I tillegg foreslås det å lovfeste minste-inngreps prinsipp, et skånsomhetskrav og en plikt for BVT til å samarbeide med barn og foreldre. NFA er også enig i hovedintensjonene her, men samtidig opptatt av at BVT må gripe inn med nødvendige og effektive tiltak (f eks omsorgsovertakelse) der dette er nødvendig. Målet må være riktig tiltak til riktig situasjon. «Føre-var-prinsippet» innebærer at man har plikt til å gripe inn i et forløp som med stor sannsynlighet vil ha negative konsekvenser - uten krav om sikker viten om at skaden vil inntreffe. Tiltaket må stå i forhold til dette prinsippet.
Utvalget drøfter også kvalitetsmålene for barnevernets arbeid og spørsmålet om det bør innføres nærmere krav til kompetanse og bemanning. Dessverre unnlater utvalget å ta inn krav til kompetanse og bemanning i loven. NFA mener dette er uheldig, vi tror at nettopp kompetanse er kritisk viktig for å kunne gjennomføre både tiltakene som beskrevet ovenfor og flere av de andre endringene i loven.
Barnevernloven blir en rettighetslov
Dette forslaget innebærer at barn skal ha rett til nødvendige tjenester og tiltak etter barnevernsloven (når vilkårene for den er oppfylt). Dette punktet har tidligere vært noe uklart, og en tydelig rettighetsfesting vil styrke barnets rettsikkerhet uavhengig av kommunens ressurssituasjon, noe NFA ser som vesentlig . Som utvalget skriver har dette forslaget også en viktig symbolsk funksjon ved at samfunnet bevisstgjøres barnets rett til omsorg og beskyttelse.
Utvalget foreslår også å lovfeste at kommunen skal sørge for at BVT til enhver tid er tilgjengelig for gjennomgang av meldinger om bekymring knyttet til ett eller flere barn. NFA har tidligere ment at det er viktig å få på plass en nasjonal føring for akutt barnevernsberedskap (barnevernsvakt), og mener dette er et viktig punkt. Det er tidligere vist at over halvparten av landets kommuner ikke har organisert akutt barnevernsberedskap på kvelds- og nattestid (NOVA rapport 2009). Forhåpentligvis kan vi nå få slutt på at det er politiet som utgjør førstelinjetjenesten som tar seg av barn alene i krisesituasjoner. Erfaring fra helsetjenesten er at krisesituasjoner ofte har en tendens til å opptre utenfor kontortiden.
Barneverntjenestens (BVT) ansvarsområde
Det foreslås lovfestet at det er kommunen (mot tidligere BVT) som har ansvar for å fremme gode oppvekstsvilkår for barn og sørge for at kommunens tjenestetilbud rettet mot barn og familier er samordnet. Bakgrunnen for dette forslaget er en erkjennelse av at BVT trolig har fått et for vidt samfunnsoppdrag i tidligere lovgivning – noe som har gått utover kjerneoppgaven med å sikre barn.
Utvalget foreslår at det er kommunen alene som nå skal ha ansvar for forebyggende arbeid rettet mot barn og familier, da de er best rustet til å foreta en helhetlig vurdering når det gjelder utformingen av tjenestetilbudet. De understreker likevel at samarbeid med BVT er vesentlig i dette arbeidet men at målet er å avgrense BVTs kjerneoppgaver, noe som virker fornuftig mtp ressurs-situasjonen i BVT.
Det legges også opp til endringer i loven slik at man skal forhindre at meldinger til BVT om bekymring blir liggende ubehandlet, eller henlagt på uriktig grunnlag. Utvalget analyse er at dette til dels skyldes uklarheter i loven, mens NFA er av den oppfatning at dette i like stor grad handler om ressurssituasjonen i BVT. Vi er usikre på om løsningen er å presisere ytterligere hva som er å anse som en melding til BVT, men støtter utvalget i at det er fornuftig å tydeliggjøre fristen for når BVT skal vurdere en innkommet melding, innføre krav om begrunnelse hvis en innkommet melding henlegges uten videre undersøkelse etter loven eller henleggelse av en sak etter en undersøkelse.
Her er det mange gode forslag. Dette er vel og bra, men vi minner igjen om at gode intensjoner er vanskelige å følge opp uten økte bevilgninger.
Samarbeid og ansvarsforhold mellom psykisk helsevern og BVT når barn har sammensatte behov (kapittel 8).
Utvalget foreslår i kapittel 8 å klargjøre ansvarsforholdene slik at det tydeliggjøres at begge sektorene har ansvar for barn med sammensatte behov. Regionale helseforetak pålegges å utpeke institusjoner for omsorg og behandling ved behov for døgnopphold innen psykisk helsevern.
Det legges opp til et mer forpliktende samarbeid mellom sektorene, ved å innføre lovpålagte samarbeidsavtaler med krav til innhold, herunder prosedyrer ved sektorovergripende plasseringer og tvisteløsningsordning. NFA støtter dette.
Informasjonsutveksling mellom barnevernstjenesten og andre tjenester og personer. Opplysningsplikt, taushetsplikt og opplysningsrett (kapittel 10)
Utvalget har diskutert om regelverket bidrar til at informasjon ikke blir delt i tilstrekkelig grad og om det er behov for å gjøre endringer i reglene. De foreslår i hovedsak en videreføring av gjeldende rett, men ønsker å tydeliggjøre reglene. Det foreslås enkelte forenklinger og klargjøringer i reglene om opplysningsplikt. Videre foreslår utvalget å senke terskelen noe for opplysningsplikt når det gjelder saker der barn og unge utsetter egen helse og utvikling for fare. Helsepersonelloven § 25 foreslås endret for å klargjøre at helsepersonell også kan dele opplysninger med barnevernsansatte, noe som kan være ledd i å styrke samarbeidet og en mer helhetlige oppfølgingen av familien/ barnet videre.
Norske fastleger har varierende erfaring fra arbeidet med barnevernssaker. Noen steder i landet fungerer samarbeidet godt, andre steder er det vanskeligere å få til et gjensidig forpliktende samarbeid grunnet barnevernets praktisering av taushetsplikten. Det kan være at man burde presisere at taushetsplikten ikke skal være til hinder for å gi tilbakemelding til helsepersonell dersom det foreligger samtykke for dette. NFA ønsker at barnevernet skal bli mere systematisk i å etterspørre samtykke om å få gi tilbakemelding til melder (f eks fastlegen). Vi tror at de fleste foreldre/omsorgspersoner og barnet/ungdommen selv vil samtykke til dette - og det vil gi grobunn for bedre samarbeid og bedre mulighet til læring.
Det er en kjensgjerning at det meldes få saker til BVT fra profesjonelle aktører (helsetjenesten, skole, barnehager mv). F eks er det bare noen få prosent av alle bekymringsmeldinger som kommer fra barnehager, selv om rundt 80 % av alle norske barn i alderen 1-6 år går i barnehage. NFA tror at dette handler om at det kan være vanskelig å vurdere når opplysningsplikten trer inn i konkrete saker. Vilkårene for at opplysningsplikt inntrer er at «det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt». Å vurdere hva som kvalifiserer for «grunn til å tro» og «alvorlig omsorgssvikt» kan være vanskelig å vurdere, og mindre språklige endringer av ordlyden i loven vil ikke nødvendigvis bringe klarhet i dette. Vissheten om at «feilaktig» fremsatte anklager utgjør en alvorlig belastning på en familie, er trolig en viktig årsak til at profesjonelle som er nært innpå foreldre og barn vegrer seg for å melde. Barneombudet har tidligere fremmet forslag om å gi ut en case-basert veileder som skisserer aktuelle scenarier og konkrete fremgangsmåter som kan si noe mer presist om hvordan lovverket skal fortolkes, noe NFA mener kan være en fruktbar implementeringsstrategi.
Habilitet og taushetsplikt i små kommuner
NFA er kjent med at mange barnevernsansatte rapporterer om stor slitasje i yrkesutøvelse. Noen saker de siste årene har også vist at det kan være utfordrende å arbeide i BVT på mindre steder der «alle kjenner alle», og der ulike relasjonelle/profesjonelle bånd kan utgjøre utfordringer både med habilitet og taushetsplikt (f eks Alvdalssaken). Loven omtaler ikke spesifikt denne typen «habilitets-problematikk» - noe den kanskje burde. Vi ønsker å peke på at i slike samfunn kan interkommunalt samarbeid være en løsning. Dette vil ikke bare kunne løse problemer i forhold til taushetsplikt og habilitet, men vil også kunne føre til større og mer stimulerende fagmiljøer og avhjelpe rekrutteringsproblemene som man opplever spesielt i distriktene.
Med vennlig hilsen
Petter Brelin
Leder
Bente Ptrytz Mjølstad
Styremedlem