Kunnskapsdepartementet har, i samråd med Barne- og familiedepartementet, sendt på høring NOU 2019: 10 Åpenhet i grenseland. Norsk forening for allmennmedisin (NFA) takker for anledningen til å kommentere denne saken.
Åpenhet i grenseland er skrevet av Åpenhetsutvalget og omhandler fotografering, filming, lydopptak og deling av slikt materiale fra helse- og omsorgstjenesten, barnevernet, skoler og barnehager. Avveininger mellom ytringsfrihet, herunder pressefrihet, og personvern vektlegges sterkt. Ytringsfriheten fremheves som den prinsipielle begrunnelsen for at det skal være tillatt å gjøre opptak og dele slikt materiale, mens personvern fremheves som et prinsipp som noen ganger kan begrense anledningen til å gjøre opptak og dele dem.
Åpenhetsutvalget foreslår å legge et stort ansvar for å gjøre avveininger om opptak og deling av slike opptak på de ulike virksomhetene i helse- og omsorgstjenesten, barnevernet, skoler og barnehager. Disse avveiningene foreslås understøttet med lokale oppslag med informasjon og oppfordringer til publikum om å vise varsomhet ved fotografering og så videre, og med veiledingsmateriale som utvalget har laget utkast til.
Selv om Åpenhetsutvalget fokuserer mest på ytringsfrihet og personvern, drøftes det i tillegg at virksomhetene først og fremst må sikre at de yter hjelp i henhold sitt primære oppdrag. I lovverket omtales dette som forsvarlighetskravet. Utvalget skriver at virksomheter i helse- og omsorgstjenesten trenger rom til å utføre sine primæroppgaver, og at opptak i visse situasjoner kan forstyrre disse primæroppgavene. Men det overlates til virksomhetene å vurdere dette, og det understrekes at adgangen til å gjøre opptak kun må begrenses i situasjoner der hensynet til primæroppgavene må gå foran.
NFA mener utvalget ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til at opptak i utgangspunktet forstyrrer det tillitsbaserte arbeidet som utføres i helse- og omsorgssektoren. NFA er ikke imot at opptak kan utføres for journalistiske formål, i forbindelse med forskning og undervisning, eller for andre spesifiserte formål. Men vi mener at slike opptak kun bør utføres etter nærmere avtale. Utgangspunktet bør være at det ikke gjøres opptak uten at både den enkelte pasient (og eventuelt pårørende), helsearbeider og virksomheten har gitt samtykke til dette.
Når det gjelder adgangen til å gjøre opptak i akuttsituasjoner, virker utvalgets forestillinger om muligheten til fortløpende å utføre kompliserte avveininger og føre dialog med dem som ønsker å gjøre opptak å være urealistiske. Utvalget skriver:
Hvis filming, fotografering, lydopptak mv. påvirker helsepersonells evne til å utføre forsvarlig helsehjelp, tilsier plikten til omsorgsfull hjelp at dette først og fremst bør forsøkes løst gjennom dialog. Helsepersonellet kan forklare pasienten og de pårørende konsekvensene av filmingen eller fotograferingen, for eksempel at helsepersonellet blir ufokusert og mindre i stand til å utføre arbeid det på en formålstjenlig måte.
Vi mener dette er feil. Når det står om liv, tilsier plikten til omsorgsfull hjelp at alt helsepersonell gjør sitt ytterste for å redde liv. Noe annet vil være uforsvarlig. I akuttsituasjoner trenger helsepersonell full konsentrasjon om primæroppgaven som er å redde liv. De fleste vil forstå at det vil være en absurd feilprioritering å gå i dialog om filming når man har pasienter med livstruende tilstander. Derfor ber vi Departementet om se bort fra utvalgets konklusjoner og lovfeste et forbud mot opptak i akutte situasjoner i helse- og omsorgstjenesten.
Også i mindre akutte situasjoner mener vi at opptak i utgangspunktet virker forstyrrende på helsepersonellets primære oppdrag. Dette gjelder i hvert fall i stor grad i legearbeid i primærhelsetjenesten. Den fortrolige og tillitsbaserte samtalen mellom lege og pasient på fastlegekontor, sykehjem og legevakt er avgjørende for at pasienten skal få god hjelp. Det er riktignok ikke slik at fotografering og opptak alltid vil være så forstyrrende at pasienten ikke får den hjelpen han eller hun trenger. Men hvis fotografering og opptak gjøres til «normen» vil dette ikke desto mindre undergrave tillitsforholdet mellom lege og pasient, og dette vil gå ut over primæroppdraget. Utvalgets anbefaling om en dialog mellom helsepersonell og pasienter om videoopptak pålegger helsepersonell en oppgave og et ansvar som ligger langt fra primæroppdrraget. Helsepersonell er i kontinuerlig dialog med pasienter om deres helse, en dialog om retten til å filme vil ikke styrke denne dialogen. Vi synes denne anbefalingen viser liten innsikt i pasientenes egentlige behov og den kliniske virkeligheten som helsepersonellet står i.
Forhold knyttet til helse og sykdom har vært ansett som private og til dels intime. Samfunnet har pleid å strekke seg langt for å sikre at helseopplysninger forblir fortrolige mellom pasient og helsearbeidere. Av denne grunn pålegger den norske helsepersonelloven alle helsearbeidere en taushetsplikt – en plikt til å «hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell».
Digital teknologi og en ny åpenhetskultur utfordrer nå forestillingen om at det som foregår mellom pasient og helsearbeider skal forbli mellom disse to. Noen pasienter velger å videreformidle sine erfaringer fra helsevesenet og sine vurderinger av helsepersonell på sosiale medier. Noen kvinner gjør video-opptak mens de er til underlivsundersøkelse. Noen foreldre gjør opptak mens legen undersøker den lille «poden» på legevakt. Noen navngir helsepersonell og utsetter dem for kraftig kritikk. Likevel gjelder helsepersonellovens taushetsplikt.
Legene kan oppleve det som belastende og forstyrrende at pasienter eller pårørende gjør opptak mens de er til behandling i helsevesenet. Dette kan i første omgang gå direkte ut over den hjelpen pasientene skal få. Dette tar pasientens oppmerksomhet vekk fra selve konsultasjonen og virker forstyrrende for legen. Opptak kan med andre ord komme i veien for helsepesonellets ansvar for å yte forsvarlige tjenester. På lengre sikt kan dette også føre til en stor forringelse av helsepersonellets arbeidsmiljø. I verste fall kan det føre til at helsepersonell vegrer seg fra å arbeide i situasjoner der pasienter eller pårørende gjør opptak.
NFA mener individene og samfunnet fortsatt er tjent med at man skal kunne ha et tillitsforhold til sin lege. Og vi mener samfunnet og pasientene også må gjøre sitt for å ivareta dette tillitsforholdet. Som profesjon må legene ønske åpenhet og innsyn i faglige forhold velkommen. Dette er nødvendig for forvalte tilliten mellom samfunnet og faget. Men tilliten mellom den enkelte lege og pasienten er også et forhold som oppstår og utvikles i hver eneste konsultasjon. Vi ønsker derfor en lovregulering som forbyr opptak i helse- og omsorgstjenesten med mindre virksomheten har gjort en konkret vurdering som saklig og forholdsmessig begrunner at fotografering eller opptak ikke i for stor grad går ut over primæroppdraget.
Med vennlig hilsen
Petter Brelin Stefan Hjørleifsson
Leder Styremedlem