Departementet skriver at grunnen til at den 18 år gamle pasientjournalforskrift trenger å oppdateres er at «tankegangen og vurderingene som ligger til grunn for denne forskriften tar utgangspunkt i at helsehjelp i en stor grad gis i én virksomhet og dokumenteres i papirbaserte journaler. Prinsipper, ord og uttrykk som dekker elektronisk behandling av personopplysninger eller helseopplysninger på en moderne måte er bare i liten grad benyttet. Dette har resultert i at enkelte bestemmelser i forskriften har en utforming eller ordlyd som ikke passer, eller ikke er egnet, i en digitalisert hverdag.»
I høringsdokumentet ber departementet om tilbakemelding på hvor detaljerte krav som skal stilles til innholdet i journalen. NFA vil advare mot at det stilles detaljerte og omfattende krav til hvilke opplysninger som skal journalføres. Som departementet påpeker kan dette føre til at det blir vanskelig å finne frem til de vesentligste opplysningene. NFA vil påpeke at dette både gjelder når helsepersonell har behov for å finne frem opplysninger i en pasientjournal og når en pasient får innsyn i sin journal. Omfattende «loggføring» av alle mindre og uviktige hendelser gjør at det kan bli praktisk talt umulig å finne frem til opplysninger om vesentlige hendelser og beslutninger, og om grunnlaget for disse. Og dette er etter NFAs mening en av grunnene til at omfattende krav til dokumentasjon kan gå ut over det kliniske arbeidet. Både kvaliteten på behandlingen den enkelte pasient får og helsevesenets kapasitet til å yte tilstrekkelige helsetjenester kan bli redusert hvis helsearbeiderne skal bruke mer av sin tid til å dokumentere detaljer. Automatisert «loggføring» i form av for eksempel omfattende rådata fra såkalt «velferdsteknologi» vil også gjøre det vanskeligere for helsearbeidere å hente ut relevant kunnskap fra pasientjournalen og vil slik gå ut over kvaliteten på pasientbehandlingen.
NFA vil også advare mot å øke kravene til at opplysningene i pasientjournalen skal føres i strukturert form. For det første vil overdreven strukturering selvsagt gå på bekostning av innhold. Behovet for strukturering endrer seg også relativt raskt, både av faglige og tekniske grunner, og krav til strukturering bør derfor bare i veldig liten grad reguleres i forskrift. Eksempler på dette er at i den nye løsningen for elektronisk kommunikasjon mellom fastlegekontorer og forsikringsselskaper ligger samtykkeerklæring fra pasienten allerede inne som en forutsetning for at forsikringsselskapet overhode kan sende en forespørsel til fastlegen. Informasjon om at samtykke foreligger formidles slik på «metanivå» og trenger ikke legges strukturert inn i journalen hos fastlegen. Her har den tekniske kommunikasjonsløsningen blitt utformet slik at den ivaretar behovet for å formidle vesentlig informasjon om samtykke. Tilsvarende oppstår det behov for å organisere informasjon i pasientjournalen på nye måter etter hvert som de kliniske fagene utvikler seg, og slike faglige hensyn vil ikke bli godt ivaretatt gjennom forskriftsfestede krav til strukturering.
NFA ønsker å lede departementets oppmerksomhet mot nye private aktører som tilbyr helsetjenester. Dette gjelder blant annet «digitaliserte» helsetjenester som for tiden tilbys på for eksempel nettstedet kry.no. Det gjelder også nye former for «ikke-digitaliserte» tjenester med vektlegging av rask tilgjengelighet og uforpliktende «kundeforhold» slik som for eksempel hjemmelegene.no. NFA vil påpeke at forslaget til ny forskrift ikke tydeliggjør at de nye aktørene som står helt utenfor det offentlige helsevesenet må håndtere pasientopplysninger like godt som alle andre. Dagens pasientjournalforskrift inneholder en bestemmelse om at helseinstitusjoner og spesialister etter å ha behandlet en pasient skal sende epikrise til «det helsepersonell som trenger opplysningene for å kunne gi pasienten forsvarlig oppfølgning». I forskriften spesifiseres det at «dersom annet ikke opplyses eller fremgår» skal epikrisen sendes til «innleggende/henvisende helsepersonell og pasientens faste lege.» Omtrent likelydende bestemmelse finnes i Helsepersonellovens § 45. NFA antar at dette er grunnen til at departementets forslag til ny pasientjournalforskrift ikke inneholder en bestemmelse om plikten til å sende epikrise. Vi vil påpeke at den gjeldende ordlyden (så vel i gjeldende forskrift som i Helsepersonelloven) om plikten til å sende epikrise til pasientens faste lege ikke tydeliggjør at også private og «digitaliserte» tilbydere av helsetjenester omfattes av denne plikten. NFA mener derfor at den nye forskriften må slå fast at (1) både lov og forskrift pålegger alle private aktører som tilbyr helsetjenester i Norge samme krav om føring og håndtering av pasientjournalsom gjelder for andre aktører, og at (2) dette spesifikt innebærer at også disse aktørenes har plikt til å sende epikrise til fastlege hver gang helsetjenester er gitt til en pasient i Norge.
Fastlegenes koordinatorfunksjon er av vesentlig betydning for å sikre gode helsetjenester og optimal utnyttelse av de tilgjengelige ressursene i første- og andrelinjetjenesten. Men for å utnytte fastlegeordningens potensiale til å koordinere tjenestene best mulig, må pasientens faste lege fortsette å være mottaker av alle andre aktørers notater. Dette gjelder behandling gitt av alle aktører i den offentlige spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten så vel som de nye helprivate «digitale» og «ikke-digitale» aktørene og apotekene.
Med vennlig hilsen
Petter Brelin Stefan Hjørleifsson
Leder Styremedlem