Norsk Forening for Allmennmedisin (NFA) mener at det er viktig - og på sin plass - å fokusere på å øke kompetansen i helsetjenesten om betydningen av vold- og overgrep for helse/uhelse, og at det satses på å styrke helsetjenestetilbudet til personer utsatt for slike belastende livshendelser. En av utfordringene har vært å sikre tilgjengelige og likeverdige tilbud med høy nok kompetanse – slik at man kan ivareta både helsemessige og rettsmedisinske forhold. Noe av utfordringen, og et viktig funn i Nordlandsforskning sin evaluering av overgrepsmottakene i 2012 (rapporten «Det beste må ikke bli den godes fiende»), var at mottakene hadde en variasjon fra 5 til 400 overgrepssaker i året, noe som ga svært ulik mengdetrening (erfaring) og forutsetninger for å erverve og vedlikeholde nødvendig kompetanse ved mottakene. Tilbudet ved mange mottak var også mangelfullt når det gjaldt psykososial oppfølging og sporsikring mv. til bruk overfor rettsapparatet.
På bakgrunn av dette ble ansvaret for overgrepsmottak i 2016 flyttet fra primærhelsetjenesten, og er i dag et spesialist-helsetjenestetilbud til volds- og overgrepsutsatte over 16 år som er lokalisert ved legevakt eller sykehus. Det skal finnes slike mottak i alle fylker – og mottakene er samlet inn under større geografiske områder Mottak Nord-Norge/Sørlandet/Østlandet/Midt Norge og Vestlandet ifg Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin (NKLM) sine nettsider (http://uni.no/nb/uni-helse/nasjonalt-kompetansesenter-for-legevaktmedisin/overgrepsmottak/).
Overgrepsmottak skal være et døgnåpent tiltak og ivaretar tre hovedoppgaver:
1) Medisinsk undersøkelse og behandling
2) Rettsmedisinske undersøkelse og sporsikring
3) Psykososial støtte og oppfølging
Mens spesialisthelsetjenesten fortsetter å beholde ansvaret for barn utsatt for seksuelle overgrep og vold i nære relasjoner, foreslås det at ansvaret for voksne utsatt for vold i nære relasjoner fortsatt skal ligge i primærhelsetjenesten.
NFA ser at det kan være mange fordeler med å sentralisere utredning og behandling av overgrep til spesialisthelsetjenesten – kanskje særlig med tanke på å sikre god nok rettsmedisinsk undersøkelse/sporsikring – og god kompetanse i psykososial oppfølging i tiden etterpå. Samtidig er det en kjensgjerning at en slik sentralisering, kan medføre et dårligere tilbud i distriktene – iom at helsepersonell på legevakt/fastlegekontor får lite/ingen erfaring med denne type arbeid. Det vil også i mange tilfeller kunne utgjøre en betydelig tilleggsbelastning for en voldsutsatt person å bli transportert til et mottak mange timer unna – noe som vil kunne være tilfellet i flere deler av distrikts-Norge. Livstidsprevalensen av voldtekt for kvinner er ca 10 % (1 av 10), noe som indikerer at man med fordel kunne ha et noe høyere ambisjonsnivå for kompetanseheving også for personell på legevakt, fastleger og annet helsepersonell i de kommunale helse- omsorgstjenestene. Det er en økende oppmerksomhet og fokus på at helsepersonell generelt bør ha økt kompetanse både om betydninger av – og håndtering av traumer, og internasjonalt har man f eks introdusert «trauma informed care training» bl.a i curriculum for medisinstudenter (https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC5798942/pdf/17-126.pdf)
Det ligger også noe selvmotsigende i å overlate ansvaret for voksne som opplever vold i nære relasjoner til primærhelsetjenesten, mens ansvaret for seksuelle overgrep flyttes til spesialisthelsetjenesten. Det bør stilles like store krav til undersøkelse og sporsikring (rettsmedisinsk kompetanse) der vold utøves av noen man har en nær relasjon til – ofte over tid. Potensialet for helseskader – både på kort og lang tid - er ofte (mere) omfattende ved vold i nære relasjoner. En logisk følge av dette bør være at alle personer som utsettes for akutte voldsepisoder, bør få tilbud om undersøkelse i overgrepsmottak (som da kanskje heller burde kalles voldsmottak).
Man kunne dessuten håpe på bedre utnyttelse av spesialisthelsetjeneste-ressurser f eks innen helseskader av vold – og spesialisert kunnskap innen rettsmedisin - hvis man kunne etablerte et samarbeid mellom Statens barnehus og overgrepsmottakene. Behovet for rettsmedisinske kompetansen vil i mange tilfeller være den sammen.
Dernest mener NFA at det burde være mulig å skissere et enhetlig forslag til ansvarsfordelingen for psykososial oppfølging mellom mottaket og kommunene – fremfor det retningslinjen foreslår: ansvarsfordelingen skal beskrives i egne avtaler mellom mottaket og de ulike kommunene. NFA støtter at mottaket bør ha rutiner for samarbeid med pasientens fastlege og andre relevante hjelpeinstanser som kommunale psykiatriske tjenester, skolehelsetjeneste, rusomsorg og tiltak for handikappede.
NFA vil beklage at fastleger ikke er blitt involvert i arbeidet med nasjonale faglige retningslinjer for overgrepsmottak på et tidligere tidspunkt i prosessen. Fastleger og legevaktsleger vil – uavhengig av organisering av det akutte tilbudet – være viktige deltakere i oppfanging, mottak og oppfølging av personer som er utsatt for vold og overgrep.Med vennlig hilsen
Petter Brelin Anette Fosse, Bente Mjølstad Marianne Natvik
Leder Styremedlemmer Leder faggruppen for gynekologi