Som oppfølging av Nasjonal strategi for forebygging og behandling av astma- og allergisykdommer 2008-2012 (Helse- og omsorgsdepartementet 2008), og i statsbudsjettet 2011-2012, fikk de regionale foretak i oppdrag å etablere tverrfaglige kompetansemiljøer for astma, allergi og overfølsomhet (RAAO) i hver helseregion. I Handlingsprogrammet 2015-2024 (Helsedirektoratet) følges de nå etablerte regionale AAO-sentrene opp under Helsedirektoratets nettverksarbeid. Fagpersoner fra de fire RAAO-ene har i et samarbeid utarbeidet Praktisk veiledere i håndtering av NSAID- overfølsomhet. De ønsker nå tilbakemelding på utkast til veileder.
Utredning av NSAIDs-overfølsomhet bør utføres av legespesialister med tilhørende medisinsk team med allergologisk kompetanse, og med klinisk erfaring i utredning av legemiddeloverfølsomhet. Den må̊ foregå under overvåking for rask identifisering av alvorlige reaksjoner, og med akuttberedskap for korrekt behandling. Arbeidsgruppen anbefaler at provokasjoner bør gjøres på sykehus med umiddelbar tilgang til intensivberedskap. NFA er enig i at dersom man skal gjøre slike provokasjoner, skal det gjøres i sykehus. Imidlertid er vi usikre på om dette er en veldig hyppig forekommende og relevant problemstilling. Dersom pasienten kan ha en potensielt livstruende, intensivkrevende reaksjon på NSAID, vil mange avstå både fra provokasjon og fremtidig medisinering med denne medikamenttypen og i stedet finne alternative behandlingsmåter.
NFA er generelt av den oppfatning at veiledere og retningslinjer bør være så kortfattet som mulig. Denne veilederen oppfatter vi som for lang og omfattende til bruk i en praktisk hverdag for allmennleger. Den gjør bl.a. rede for farmakologiske aspekter på svært detaljert nivå i hoved-dokumentet, noe som vi anser som lite klinisk relevant. Vi foreslår at dette legges med som vedlegg, eller at man henviser til relevant lærebok fremfor en del av hoved dokumentet.
Det benyttes i stor grad forkortelser i denne veilederen, vi mener at man bør unngå å bruke forkortelser som ikke kan forventes å være allment kjente i slike dokumenter.
Det er positivt at henvisningveilederen er lett å finne, og at den inneholder definisjoner og konkrete innspill til hva henvisninger bør inneholde av opplysninger. Den mangler opplysninger om hvilke pasienter som skal henvises til utredning hos spesialist, og det kreves omfattende leting i veilederen for å finne ut av det. I forbindelse med henvisningsveilederen bør det være tilgjengelig en kortversjon som beskriver hvilke pasienter man bør henvise til utredning hos spesialist. Tabellen på side 11 foreslås satt sammen med henvisningsveileder.
Med vennlig hilsen
Petter Brelin
Leder
Nina Wiggen
Styremedlem