Helsedirektoratet har sendt på høring en revidert utgave av den nasjonale veilederen for masseskadetriage. Førsteutgaven ble utarbeidet som et direkte resultat av hendelsene på Utøya 22. juli 2011, hvor en så behovet for en felles masseskadetriageveileder til bruk for alle nødetatene og forsvaret. Nasjonal kompetansetjeneste for prehospital akuttmedisin (NAKOS) har stått for en kunnskapsgjennomgang, og har laget en omfangsrik kunnskapsoppsummering som sendes ut som en referanse sammen med den nye veilederen. Et hovedmoment i den reviderte veilederen har vært å gjøre systemet for masseskadetriage enklere, gi klarere føringer for når masseskadetriage bør brukes og ikke brukes, å skille mellom primærtriage og sekundærtriage samt å samordne sivile og militære retningslinjer. For det andre vektlegger den reviderte veilederen at barn og voksne i alle aldre nå skal triageres etter samme algoritme.
Norsk forening for allmennmedisin (NFA) har ikke mange forslag til endringer, men vil få lov å komme med noen få forslag til forbedringer:
Norske allmennleger vil møte veilederen først og fremst i forbindelse med obligatoriske kurs i akuttmedisin og legevaktmedisin, samt som del av lokale beredskapsplaner som de fleste steder har innarbeidet den gjeldene veilederen. Veilederen er høyaktuell ved tverretatlig trening på masseskadesituasjoner, og i ytterste konsekvens kan det være behov for å kjapt konsultere veilederen dersom en masseskadesituasjon skulle oppstå. Det er derfor lagt vekt på at veilederen skal være kort og konsis. Ved behov for å trenge dypere inn i stoffet, henvises det til den svært gode og tekstrike kunnskapsoppsummeringen fra NAKOS; ”Masseskadetriage - en kartlegging av triagesystemer for håndtering av alvorlige hendelser og katastrofer". I veilederen henvises det også til Nasjonal traumeplan for ytterligere informasjon. I den ferdige versjonen, som bør gjøres tilgjengelig både på papir og elektronisk, bør det i den elektroniske versjonen være en klikkbar lenke til disse ressursene.
En masseskadehendelse er en hendelse med et stort antall skadde hvor behovet for behandlings- og transportressurser overskrider tilgjengelig kapasitet. I innledningen beskrives på en grei måte hvilke vurderinger som ligger til grunn for at en fraviker prinsippene for triagering i ulykker og hendelser som rammer færre. Det vi savner i det foreliggende dokumentet, er en omtale av HVEM som beslutter om en skal fravike vanlige triageringsprinsipper og oppskalere til dette nivået beregnet på store masseskadehendelser og katastrofer. Er det lokal helsemyndighet som først får informasjon om hendelsen og skjønner at dette overskrider tilgjengelige ressurser, AMK eller hovedredningssentralen?
Allerede i dokumentets innledning dukker et par akronymer opp. For det første nevnes CBRNE-hendelser. For mange vil det være kjent at CBRNE er en fellesbetegnelse på hendelser som omfatter kjemiske stoffer (C), biologiske agens (B), radioaktive stoffer (R), nukleært materiale (N) og eksplosiver (E) med høyt farepotensiale, men for førstegangsleseren som skal sette seg inn i masseskadetriage, ville det være fint om en tok seg til å forklare begrepet - enten i en ordliste i starten eller som en del av et forord.
Noe senere i dokumentet dukker SALT-begrepet opp. SALT triage er en algoritme som står for Sort, Assess, Lifesaving Interventions, Treatment/Transport. Dette begrepet burde også forklares. Lenger ut i dokumentet dukker det opp andre akronymer som burde forklares på samme måte.
Kapittel 2 System for traumetriage er som resten av teksten, kortfattet og instruktiv. Teksten ledsages av instruktive og tydelige figurer.
På side 9 hvor de ulike kategoriene forklares i tekst og figurer med de ulike fargekodene, står det nederst på siden en fotnote; ”de som er livløse, bør tildekkes med et ullteppe”. Siden (ull)tepper ikke alltid vil være tilgjengelig i en slik situasjon, bør det holde å skrive ”livløse tildekkes”.
Til forskjell fra triagesystemer for ordinær drift, har masseskadetriage en hastegrad for livløse pasienter og hastegraden ”Grå”/«Avvente» for pasientene som har så livstruende skader at det ikke er forenelig med overlevelse i den gitte ressurssituasjonen. Denne kategorien drøftes spesielt i veilederen og vi synes teksten her er opplysende.
I kapittel 3 er det en grundig gjennomgang av primær masseskadetriage basert på SALT-algoritmen med sine to trinn, grovtriage og individuell triage - hvor voksne og barn behandles likt. Det nevnes noen spesielle utfordringer med barn som ikke alltid vil klare å opptre på samme måte som voksne med hensyn til å motta ordre etc i slike situasjoner. Det er ikke enkelt å få skille barn og voksne fra hverandre når de er i familie med hverandre - å forsøke å triagere etter de samme prinsippene uansett alder, blir likevel det eneste logiske. En del utfordrende sider ved håndtering av barn blir på en god måte drøftet i veilederen.
Under avsnitt 3.3 heter det: ”Avhengig av tilgjengelig utstyr og kompetanse anbefales det at man prioriterer å stanse store ytre blødninger, åpner luftveien med enkle luftveismanøvre, vurderer 5 munn-til-munn innblåsninger hos barn som ikke puster, avlaster eventuell trykkpneumothorax og gir relevant motgift ved en CBRNE-hendelse.” Siden det kan være annet personell enn trenet helsepersonell som leser veilederen og skal anvende de beskrevne prinsippene, burde ”å stanse store ytre blødninger” komme etter å sikre frie luftveier - for å understreke viktigheten av frie luftveier og respirasjon som de livreddende tiltakene med høyest prioritet. Jo mindre trenet personellet er i å vurdere traumepasienter, jo lettere er det å overvurdere betydningen av en iøyenfallende blødning og stå i fare for å bli opphengt i å stanse blødning fremfor å sikre åndedrettet. Det samme gjelder for tekstboksen under figuren som beskriver Trinn 2: Livreddende tiltak hvor sikring av luftveier bør komme før ”stanse store ytre blødninger”.
I samme figur, utenfor bokstav B, står det ”Ubesværet pust?”. Det kan vurderes om ”Unormal respirasjon” vil kunne gi mindre rom for tolkning - og følgelig misforståelser.
I siste kapittel omtales merking og dokumentasjon. Veilederen kommer med anbefalinger og råd, men stiller ikke krav om en viss type merking og setter handling fremfor dokumentasjonsarbeid i første del av en masseskadesituasjon. Dette er vurderinger som vi er helt enige i.
Med vennlig hilsen
Marte Kvittum Tangen Ståle Onsgård Sagabråten
leder styremedlem