Aldersdiskriminering utenfor arbeidslivet handler om mennesker som ikke får de muligheter og rettigheter som andre har eller får tilgang til på grunn av deres egen høye eller lave alder. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets (BLD) har fått utarbeidet en rapport om temaet. Utvalget bak rapporten (tre jurister) anbefaler at det opprettes et særskilt vern i lovs form mot diskriminering pga alder, utover det generelle vern mot enhver diskriminering som ligger i grunnlovens § 98 og i menneskerettsloven, og det spesielle vern mot diskriminering av eldre innenfor arbeidslivet som ligger i Arbeidsmiljølovens kap. 13. Utvalget mener at et diskrimineringsvern på grunn av alder også utenfor arbeidslivet vil utgjøre et viktig, grunnleggende menneskerettslig vern, bygget på et prinsipp om likebehandling. Utvalget vurderer at innføringen av et slikt vern vil få betydning for alle som i dag risikerer å bli, eller opplever seg utsatt for, ulovlig forskjellsbehandling på grunn av alder, og at innføringen vil kunne bidra til en holdningsendring i samfunnet når det gjelder spørsmål om aldersdiskriminering. Utvalget foreslår følgende lovtekst: Diskriminering på grunn av alder er forbudt», alternativt en mer utførlig tekst.
NFA støtter forslaget om et utvidet vern mot diskriminering på grunn av alder. Diskriminering på grunn av alder alene bør være forbudt. De fleste aldersgrenser, både høye og lave, innen for helse-, omsorg- og trygdelovgivningen vil kunne stå seg mot kravet til saklighet, men gjennomgangen som utvalget har gjort viser at ikke alle aldersgrenser har noen begrunnelse, og noen fremstår som usaklige.
Krav til saklighet
Juridisk skilles det mellom saklig og usaklig forskjellsbehandling. Kravet til saklighet betyr at aldersgrenser skal begrunnes når det gjelder formål og nødvendighet. Det skal også være forholdsmessighet mellom det som ønskes oppnådd, veid mot konsekvensene for de som rammes av aldersgrensen. Innenfor helse- og omsorgtjenestene kan aldersgrenser være begrunnet f.eks i å unngå fysisk og psykisk skade eller i å oppnå en ønsket fordeling av samfunnets ressurser. I de tilfellene der man er i tvil om aldersgrenser er saklige, bør det spørres: Finnes alternative virkemidler? Kan individuelle vurderinger av funksjonsevne erstatte automatiske aldersgrenser?
Det er få eksempler på høye aldersgrenser i helselovgivingen. Likevel har Ombudet veiledet i saker der eldre ikke har fått det samme behandlingstilbudet som yngre pga lokalt innførte aldersgrenser i en kommune, en bydel eller i et tiltak fra spesialisthelsetjenesten. Andre eksempler er at kompensasjon fra staten til kommune for særlig ressurskrevende tjenester til kommunale brukere bortfaller når brukeren fyller 67 år, og at den øvre aldersgrensen for å få støtte til aktivitetshjelpemidler til funksjonshemmede er 26 år.
Prioritering
Rapporten gjør oppmerksom på at prioriteringsforskriftens § 2 har en implisitt aldersgrense, som legger opp til at det er vanskeligere å tilfredsstille lovens krav ved høy alder, herunder ved vurderingen av "hensyn til livslengde" og " forventet nytte". Prioriteringsutvalgets rapport «Åpent og rettferdig – prioriteringer i helsetjenesten» diskuterte om alder bør ha egenverdi ved prioritering. Utvalget foreslo tre overordnede kriterier for prioritering i norsk helsetjeneste: Helsegevinstkriteriet, ressurskriteriet og helsetapskriteriet. I tillegg vurderte utvalget følgende tilleggskriterier: alder, mangel på alternativt tiltak, bidrag til innovasjon og sjeldenhet. Utvalget konkluderte med at i den grad de fire tilleggskriteriene representerer relevante hensyn, er disse hensynene allerede ivaretatt av de tre hovedkriteriene. De fire nevnte kriteriene burde derfor ikke tillegges selvstendig vekt, og telle som tilleggskriterier på linje med de tre hovedkriteriene. Samtidig mener prioriteringsutvalget at alder, mangel på alternativt tiltak, bidrag til innovasjon og sjeldenhet kan påvirke prioritet via hovedkriteriene. Utvalget skriver på s. 101:
“Utvalget mener at alder i seg selv ikke er relevant som kriterium for prioritering og ikke vektlegges bør i seg selv. Det betyr også at alder per se aldri bør ekskludere noen fra behandling. På denne bakgrunn mener utvalget at det ikke er grunnlag for noe eget alderskriterium som skal gå utover de tre hovedkriteriene.
Utvalget mener imidlertid at indirekte aldersprioritering kan være akseptabelt i den grad det følger av en riktig bruk av de tre hovedkriteriene. Utvalget mener også at alder kan være en nyttig og legitim indikator i anvendelsen av disse kriteriene. Alder bør imidlertid kun brukes som indikator i den grad det kan begrunnes ut fra de tre hovedkriteriene. Det følger av dette at alder ikke bør brukes som indikator alene, og at det ikke er grunnlag for absolutte aldersgrenser for tilbud om offentlige helsetjenester.»
Dagens lovgiving
Utvalget hevder at et er nedfelt som et grunnleggende prinsipp i helselovgivningen at pasienter ikke kan diskrimineres pga alder. Stemmer dette? Av helseforetaksloven § 1 fremgår direkte at helseforetakenes formål er å yte gode og likeverdige spesialisthelsetjenester til alle som trenger det når de trenger det, uavhengig av alder, kjønn, bosted, økonomi og etnisk bakgrunn. I Helse- og omsorgstjenesteloven er ikke alder nevnt spesielt, men det står i § 3.1 at «Kommunens ansvar omfatter alle pasient- og brukergrupper, herunder personer med somatisk eller psykisk sykdom, skade eller lidelse, rusmiddelproblem, sosiale problemer eller nedsatt funksjonsevne» og i § 4.b at «Kommunen skal tilrettelegge tjenestene slik at den enkelte pasient eller bruker gis et verdig tjenestetilbud». I pasient- og brukerrettighetsloven heter det i § 1 at «Lovens formål er å bidra til å sikre befolkningen lik tilgang på tjenester av god kvalitet». De to sistnevnte lovene nevner altså ikke alder spesielt. Hvis pasienter som mener seg diskriminert på grunn av alder vil fremme en klage, kan de overfor helseforetakene henvise spesielt til punktet om alder i helseforetaksloven, mens de ovenfor kommunehelsetjenesten må henvise til de generelle formuleringene om like rettigheter og likhet for loven.
Med vennlig hilsen
Marit Hermansen May-Lill Johansen
Leder styremedlem