Det nye veiledningsmaterialet er et av tiltakene i Helsedirektoratets handlingsplan for forebygging av selvmord og selvskading 2014 –2017.
Veiledningsmateriellet retter seg i første rekke mot tjenesteutøvere og ledere i kommunale helse- og omsorgstjenester som har et ansvar for å forebygge, avdekke, avverge og følge opp personer med selvmordsatferd og personer som utsetter seg selv for selvskading. Materiellet omtaler kommunenes muligheter for å avdekke og sette i gang tidlig intervensjon og oppfølging. Det inneholder også råd og veiledning om hvordan kommunene kan organisere arbeidet internt og styrke samhandlingen mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten.
Norsk forening for Allmennmedisin mener det er klokt med et nasjonalt fokus på dette området. Dette er et viktig arbeid. Mange kommuner trenger hjelp og inspirasjon til å håndtere arbeidet mot selvskading og selvmord. Særlig de kommuner som opplever opphopning av selvmord over et begrenset tidsrom trenger kunnskapsbaserte, konkrete råd for tiltak. Vi tror dessverre at materiellet vil ha begrenset verdi i det praktiske arbeidet i kommunene.
Vi lurer på om arbeidsgruppens sammensetning kan forklare hvorfor dokumentet ikke føles vedlig relevant. Arbeidsgruppen har hatt lite representasjon fra kommunene. Sammensetningen reflekterer stor tro på kompetansesentrene og deres evne til å sette seg inn i kommunal virkelighet. Slik vi forstår det har det kun vært en representant - en psykolog - for en liten, ganske spesiell kommune i arbeidsgruppen. Det er ingen fastleger eller representanter for større og mer representative kommuner. Dette får en konsekvens for hvordan den kommunale kompetansen oppfattes og hva man tar med i materiellet. For fastleger som arbeider med pasienter med selvmordsatferd jevnlig og som kjenner feltet godt fremstår veilederen og veiledningsmateriellet som relativt enkelt med få nye og nyttige elementer.
Slik som dette fremstår vil nok dette materialet først og fremst være egnet for folk med begrenset erfaring og kunnskap om feltet. For personer som kommer i kontakt med pasienter som er truet av selvskading, selvmord eller selvmordsforsøk kan enkelte av rådene i materiellet være nyttige. Samlet sett er vi allikevel i tvil om rådene i sin nåværende form er gode. Det legges blant annet opp til at hvem som helst kan gjøre vurderinger av pasienten. Det gis råd og veiledning til alle som er i kontakt med slike pasienter om hvordan de skal vurderes og om de er i ferd med å planlegge eller gjennomføre selvmord eller selvskading. Vi tror dette kan være uheldige råd. Personer som ikke har erfaring med eller kunnskap om vurdering av suicidale pasienter bør henvise pasienten til helsepersonell med slik erfaring. I kommunene er det fastlegen som er et kompetent og forutsigbart tilbud. Vi tror at dette materiellet hadde blitt bedre dersom fastlegens rolle i tilbudet til disse pasientene hadde vært tydeligere beskrevet. Psykolog beskrives som et likt tilbud, vi vil minne om at så ikke er tilfelle. Kommunale psykologer har i enkelte kommuner individuell behandling med erfaring og mulighet til å vurdere disse pasientene, men de fleste kommuner har ansatt psykologer på systemnivå. Mange kommuner har enda ikke tilbud om psykolog.
Vi ønsker også å kommentere enkelte spesifikke forhold i veiledningsmateriellet. Det beskrives at planer for selvmords oppfølging og selvmordsforebyggende bør publiseres på kommunens nettsider for å orientere befolkningen. Vi tror at dette er en overvurdering av kommunale nettsiders kommunikative kraft og vil anbefale at man kommuniserer budskapet via fastlegekontor, psykiatritjenesten og lignende institusjoner der man treffer mange innbyggere i relevant kontekst.
Vi synes nok også at direktoratet kunne spare seg den litt truende holdningen i setningen : "den som velger løsninger som avviker fra helsedirektoratets anbefalinger, må være forberedt på å kunne dokumentere og begrunne sin valg". Vi forstår en slik holdning innenfor et fagfelt med mange, konkrete og stringente anbefalinger som er godt vitenskapelig dokumentert. I dette dokumentet virker det paternalistisk og signalisere liten tiltro til de som arbeider med dette i kommunene.
Direktoratet har også et avslappet forhold til egen dokumentasjon. Vi vil minne om at referanser må brukes kun når de er relevante for den konteksten referansen er angitt å gjelde for. Referanse nummer 49 oppgis relevant for primærhelsetjenesten i sammenheng med norsk selvmordsforebygging. Her refereres et amerikansk materiale om kontakt med primærhelsetjenesten. Helsevesenet i USA og Norge er så forskjellige at denne undersøkelsen neppe kan sies å ha overføringsverdi til norske forhold.
Dessverre finner vi at det fremlagte materiale er lite imponerende, ikke Inspirerende og lite konkret.. Fraværet av tydelige krav til kommunene sammen med utydelig, til dels diffuse beskrivelser av dagens kommunale virkelighet gjør dette dokumentet lite nyttig.
Med vennlig hilsen
Petter Brelin
Leder