Helsedirektoratet har sendt på høring et utkast til veileder for vurdering av leger i spesialisering. NFA vil berømme direktoratet for et godt utkast til veileder. Ikke minst ser vi at det er tenkt klokt om sammenhengen mellom veiledning (både planlagt veiledning og ad hoc veiledning som også kalles supervisjon) og vurdering av utdanningskandidater, og om forutsetningene for at vurderingene vil ha den tilsiktede regulerende og pedagogiske (formative) effekten.
NFA vil i det følgende kommentere noen av kapitlene i høringsdokumentet. I våre kommentarer vil vi holdes oss til begrepet veileder, uten å skille mellom planlagt veiledning og ad hoc veiledning (supervisjon).
Kapitlene 2.4 og 2.5
Her fremheves det at veiledere som skal vurdere utdanningskandidatenes kliniske ferdigheter må observere utdanningskandidatene i klinisk arbeid. Det påpekes at dette forutsetter at det kliniske arbeidet på sykehusene organiseres slik at veileder og utdanningskandidat begge er tilstede på samme sted for at veilederen skal kunne observere og vurdere utdanningskandidatens arbeid, og at dette kan være utfordrende ettersom leger på sykehus i svært mange situasjoner utfører sitt arbeid uten at andre leger er tilstede. Men den samme utfordringen vil også i høyeste grad gjøre seg gjeldende i allmennpraksis. Allmennleger utfører de aller, aller fleste av sine oppgaver alene. Arbeidet i den «travle kliniske hverdagen» i allmennpraksis vil altså måtte omorganiseres slik at veileder kan observere utdanningskandidatens arbeid over tilstrekkelig lang tid for å kunne vurdere kandidatens kliniske ferdigheter.
NFA vil også påpeke at underkapitlene Begrunnelse og Praktisk under så vel 2.4 og 2.5 utelukkende fokuserer på kommunikasjonsferdigheter. Det går ikke an å utelate å omtale andre kliniske ferdigheter enn dem som har med kommunikasjon å gjøre. Denne feilen må selvsagt utbedres.
Kapittel 4.2
I dette underkapittelet anføres at veileder bør gi tilbakemelding på form og innhold i epikriser og journalnotater. Her bør det selvfølgelig også stå henvisninger.
Kapittel 7.1
Alle som driver med veiledning og vurdering av kompetansen til leger under opplæring trenger opplæring i dette. Den innledende ordlyden i dette kapittelet må derfor endres fra „skal tilbys“ til „skal få“. Og på samme måte som veilederen omtaler helseforetakenes arbeid for å ivareta opplæringen av veiledere i spesialisthelsetjenesten må veilederen også gjøre rede for hvordan den tilsvarende oppæringen av veiledere for utdanningskandidater i allmennemedisin skal ivaretas.
NFA mener at pedagogisk opplæring på lengre sikt bør integreres i utdanningen av alle leger, både i grunnutdanningen ved universitetene og i den innledende opplæringen av alle som starter medisinsk spesialistutdanning (LIS1). Begrunnelsen for dette er for det første at medisin er en særdeles „kunnskapsintensiv“ profesjon der opplæring i stor grad foregår i mester-svenn-relasjoner, og at behovet for livslang læring tilsier at alle leger før eller siden vil måtte veilede mindre erfarne kollegaer. For det andre trenger pasienter svært ofte råd og veiledning, og veiledningskompetanse er derfor en vesentlig del av de kommunikative ferdighetene leger trenger i klinisk arbeid.
Med vennlig hilsen
Petter Brelin Stefan Hjørleifsson
Leder Styremedlem