Helsedirektoratet har sendt på høring utkast til veileder for kommunens oppfølging av brukere med store og sammensatte behov. Veilederen er utarbeidet på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet. Innholdet i veilederen tar utgangspunkt i beskrivelse av utfordringer og forslag til tiltak primærhelsemeldingen, Meld.St. nr. 26 "Fremtidens primærhelsetjeneste".
Det er ikke tvil om at ledelsen av de kommunale helsetjenestene trenger å forbedres i tråd med intensjonene i primærhelsemeldingen. Det er behov for bedre samarbeid mellom aktørene som skal bistå pasienter med store og sammensatte behov, det er behov for sterkere vektlegging av funksjon fremfor diagnoser, og dette kan bare oppnås gjennom tjenester som ikke er basert på spesialisert omsorg.
Vi mener likevel veilederen må videreutvikles på flere punkt.
I høringsutkastet er angivelsene av hvem som er å regne som «brukere med store og sammensatte behov» meget upresise. Det er videre en stor svakhet at det ikke er gjort forsøk på å angi hvor stor del av pasientene som følges opp i primærhelsetjenesten som vil omfattes av denne veilederen. Flere steder får man inntrykk av at målgruppen kan bli så stor at dette vil medføre økt ressursbruk i primærhelsetjenesten uten at høringsutkastet drøfter hvilke konsekvenser dette vil ha. Det er heller ikke gjort rede for kvaliteten på de metodene som foreslås for identifisere pasienter med store og sammensatte behov. Rapportering av diagnoser i den kommunale pleie- og omsorgstjenesten som er samlet i IPLOS-registeret er i dag svært mangelfull. NFA vil advare mot å bruke dette registeret for å finne pasienter med store og sammensatte behov.
Omtalen av målgruppen i høringsutkastet er på flere steder så utydelig at det er vanskelig å forestille seg at veilederen vil komme til nytte. Når man for eksempel skriver at målgruppen kjennetegnes av at «symptomer og faktorer er vevd sammen» kan man rett og slett ikke forvente at lesingen av veilederen vil bidra til bedre hjelp for noen som helst.
Høringsutkastet skiller i liten grad mellom høyvolum hverdagsmedisin hvor flere aktører er involvert og personer med tunge, sammensatte utfordringer. Dette må utbedres i den endelige veilederen.
Pasienter med store og sammensatte behov er en vesentlig ingrediens i enhver allmennpraksis og vektlegging av funksjon fremfor diagnoser, og «hva er viktig for deg?» fremfor «hva feiler det deg?» er velkjente allmennmedisinske prinsipper. Fastlegene bør nok også i fremtiden spille en sentral rolle i tjenestetilbudet til målgruppen. Det er derfor påfallende at fastlegetjenestens rolle i teamene og organisering av fastlegetjenesten i så liten grad er tatt inn i høringsutkastet.
Høringsutkastet sier i det hele tatt lite nyttig om hvilke organisatoriske endringer skal anvendes for å realisere bedret oppfølging av pasienter med store og sammensatte behov. At ledere skal være rollemodeller og at det skal etableres «rutiner for rapportering fra tjenestene til ledernivå̊ om medvirkning både på individ- og systemnivå̊» slik det står å lese på side 14 er ikke til hjelp. Høringsutkastets formaning om «tett samarbeid mellom fastlegen og de øvrige tjenestene i kommunen» er betimelig, men NFA etterlyser konkrete forslag til hvordan organiseringen av fastlegetjenesten og den kommunale ledelsen av denne tjenesten skal styrkes i tråd med veilederens analyse.
NFA mener at den kommunale helsetjenesten i alle kommuner må organiseres med en medisinsk faglig kompetent helseleder som innehar nødvendige virkemidler for å kunne lede både i avtale- og ansattlinjen. Når de kommunale medisinske tilbudene består av en blanding av avtalebaserte virksomheter og virksomheter eiet av kommunen (både avtale- og ansattlinje) vil dette kreve en særskilt lederkompetanse, og særskilte virkemidler for å koordinere de ulike delene tjenestene.
Mange pasienter med psykisk utviklingshemming og andre pasienter i bofellesskap lider i dag på grunn av mangelfull ledelse av de kommunale tjenestene. Disse pasientene har uten tvil store og sammensatte behov. Fastlegene opplever ved utallige anledninger at samarbeidet med det stedlige pleiepersonalet er for dårlig organisert. Videre, når fastlegen forsøker å gi beskjed om behovet for tettere samarbeid om en eller flere av disse pasientene, så er ledelseslinjene for å implementere forbedringer så mangelfulle at fastlegene gang på gang ser at tjenestene forblir mangelfulle.
Til slutt kan vi ikke se at påstander og formaninger om bruk av velferdsteknologi hører hjemme i denne veilederen. Ledere i kommunene trenger ikke en overordnet instruks om å bruke teknologiske hjelpemidler til pasientene.
Med vennlig hilsen
Petter Brelin Stefan Hjørleifsson
Leder Styremedlem