Denne veilederen henvender seg til ansatte i helsetjenesten som kommer i kontakt med pasienter, brukere og deres pårørende. Formålet med veilederen er å styrke pårørendes evne til å støtte den syke, og bevisstgjøre helsepersonell om pårørendes egne behov i en vanskelig situasjon. Dette siste er særlig viktig der barn og unge er pårørende.
NFA er enig med direktoratet i at arbeidet med pårørende er viktig og trenger økt oppmerksomhet. Vi ser imidlertid ikke at en veileder er et egnet virkemiddel. Vi minner om at veiledere rettet mot helsepersonell som møter pasienter skal være konkrete, lett tilgjengelige, og gi hjelp ved oppslag, uten omfattende lesning Denne veilederen oppfyller ikke disse kravene. Vi betviler at det er mulig å lage en god veileder om dette temaet.
Vi synes veilederen inneholder mye overflødig tekst. Noen steder finnes tekst vi oppfatter som selvfølgeligheter eller banaliteter. Det finnes juridiske betraktninger som er unødige for en situasjon der omsorgen for pasient og pårørende er det viktigste.
NFA vil peke på at fastleger har en særlig viktig rolle når det gjelder identifisering av nærmeste pårørende. Vi har erfaring for at det i enkelte situasjoner kan det fremkomme motstridende opplysninger om dette. Fastlegen har ofte kjennskap ut fra langvarig kontakt med pasienten. Informasjon om familiesituasjonen er viktig ved henvisning til sykehus når man ser behov for spesielle tiltak rettet mot pårørende eller der man ser at disse vil utgjøre en viktig ressurs for pasienten. Fastlegen har et særlig ansvar når det gjelder kartlegging av omsorg for barn.
I kapittel 4 omtales støtte til pårørende. Helsepersonell oppfordres til å bidra med psykososial støtte og informasjon i akutte situasjoner/kriser og ved langvarig sykdomsbelastning. Denne føringen reflekteres i tariffen for fastlegepraksis der det er fastsatt egen takst for nødvendig samtale med pårørende.
Det oppfordres til at pårørende kontakter egen fastlege for hjelp til egne behov. Av og til kan det være behov for at pårørende sykmeldes, men da kun når den pårørende har egen diagnose som tilfredsstiller sykmeldingskriterier.
Den pårørende har anledning til å søke kommunen om omsorgslønn. Vurderingen skal skje i samarbeid mellom kommune, omsorgsyter og eventuelt omsorgsmottaker. Prosessen er ofte tungvinn, og kartlegging har vist at det er ulik praksis kommunene imellom.
Pårørende også mulighet for å søke arbeidsgiver om velferdspermisjon. Her råder også store ulikheter i praksis. Dette gjør at helsepersonell har vansker med å gi god veiledning om hvilke rettigheter den enkelte har.
NFA mener det bør utarbeides et regelverk som gir mer enhetlig praksis hva gjelder pårørendes muligheter for å ta seg av sine nærmeste.
Vi vet at belastningen på pårørende gir økt risiko for sykdom. Bedre betingelser for pårørende må ses som et forebyggende tiltak.
Kommunene har i dag lite tilbud om hjelp i hjemmet. Vi foreslår å bedre mulighetene for praktisk støtte til småbarnsfamilier sykdom hindrer omsorgsevnen for barn.
Kompetanse om pårørendearbeid omtales i kapittel 6. Det anbefales at helseforetak og kommuner har en oppdatert og lett tilgjengelig oversikt over lokale støttetiltak for pårørende. Noen kommuner har gode tilbud til eksempelvis kreftsyke eller demente og deres pårørende. Informasjonen om de ulike tiltakene er imidlertid ofte noe tilfeldig. NFA etterspør en enhetlig praksis i kommunene med publisering av hvilke tilbud som er tilgjengelige.
Med vennlig hilsen
Petter Brelin
Leder
Lina Linnestad
Styremedlem