Kapittel 10 i helse- og omsorgstjenesteloven av 2011 omhandler tvunget tilbakehold i institusjon uten eget samtykke i inntil tre måneder (§ 10-2), tvunget tilbakehold av gravide i institusjon (§ 10-3), og tvunget tilbakehold i institusjon på grunnlag av eget skriftlig samtykke i inntil tre uker (§ 10-4).
Helsedirektoratet har sendt på høring en veileder som har til formål «å bidra til riktigere bruk av tvang ved å beskrive hvordan bestemmelsene i kapittel 10 skal forstås og anvendes.» .
Mange fastleger er nok lite kjent lovverket angående tvangstiltak på dette området, og de er sjelden initiativtakere. Men noen ruspasienter med svært alvorlige konsekvenser av sin rusmiddelbruk faller mellom alle stoler hvis det først og fremst er pårørende og politi som melder til sosialtjenesten om at behovet for tvangstiltak kan være tilstede. Noen av disse pasientene kan ha kontakt med sin fastlege, og NFA mener at fastlegen sannsynligvis oftere bør være initiativtaker enn hittil har vært tilfellet. Det er viktig at fastleger kjenner til muligheten og hvem som forvalter saksbehandling og innleggelse, og det bør fremgå meget tydelig i veilederen at helsepersonell kan være initiativtaker. Dette bør fremheves i større grad i kapittel 3.1.
NFA har inntrykk av at unge menn med svært alvorlig rusing fortsatt i mindre grad fanges opp enn unge kvinner i samme situasjon, slik det påpekes i Rokkansenterets rapport «Tvang overfor rusmiddelavhengige» fra 2010. Fordommer, manglende kompetanse eller ressurser, eller andre årsaker til dette vil kun bli utbedret hvis problemet vies helt tydelig oppmerksomhet, og dette bør gjøres mer eksplisitt i kapittel 3.2.
Kapittel 2.5 om taushetsplikt er bra, men for langt. Hovedbudskapet bør løftes fram.
Det er gledelig at veilederen fremhever at også når vurdering og eventuelt gjennomføring av tvangstiltak er igangsatt av andre, bør fastlegen involveres. Før, under og etter tvang er det viktig med samhandling mellom første og andrelinjetjenesten, og fastlegens fagkompetanse kan sammen et langvarig tillitsforhold mellom fastlege og pasient være av vesentlig betydning blant annet for å sikre gode vurderinger av behovet for ulike helsetjenester.
Veilederen gir noe motstridende signaler angående bruk av midlertidige vedtak. Kapittel 4.3.1 åpner for mer bruk, mens tidligere i veilederen argumenteres det for mindre bruk.
Med vennlig hilsen
Petter Brelin Stefan Hjörleifsson
Leder Styremedlem