Helsedirektoratet (Hdir) sender på høring en retningslinje som gir anbefalinger for behandling og rehabilitering både i spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten. Retningslinjen skiller seg fra andre retningslinjer på feltet i tråd med direktoratets nye metodikk for utvikling av retningslinjer. Helsedirektoratet har lagt vekt på at den ikke skal ha et «lærebokpreg», og at den derfor ikke fullt ut skal beskrive en tjeneste, eller gi føringer for hvordan en tjeneste skal organiseres, og heller ikke oppgave- og ansvarsforhold mellom og innad i tjenestene.
- Formen må gjøres mer tilgjengelig og oversiktlig, med oppsummeringer og tydeligere index/søkefunksjon.
- Vi ønsker at det kommer frem fra retningslinjen at fastlegen må involveres på et tidlig stadium for å sikre god samhandling når pasienten ikke er på institusjon.
Generelle kommentarer
Norsk forening for allmennmedisin (NFA) er svært opptatt av at nye retningslinjer som skrives skal være mest mulig kortfattet og brukervennlig. Det betyr for oss at det har en stor verdi om retningslinjen inneholder en kortversjon, eller er organisert slik at det viktigste kommer først, samt at det er lett å finne fram. Kliniske eksempler er nyttig. Denne retningslinjen fremstår som relativt tung å lese og mye tekst, til tross for målsetningen om et nytt og moderne uttrykk. Dette utkastet inneholder ikke grafiske utforminger med fakta bokser, det vil selvfølgelig hjelpe på inntrykket når det er på plass. Retningslinjen er skrevet med oppsummeringspunkter etter hovedteksten, det synes vi er positivt.
Fra et allmennmedisinsk ståsted så er det vanskelig å se fastlegens rolle i denne problematikken utfra denne retningslinjen. I innholdsfortegnelsen er det ingen punkt som omtaler primærhelsetjenesten, og det eksisterer ingen avsnitt som omtaler hvilken rolle fastlegen og primærhelsetjenesten skal ha.
Det er brukt mye plass innledningsvis til å forklare forkortelser og sentrale begrep. Man bør tilstrebe å bruke færrest mulig forkortelser og fremmedord i en retningslinje, og hvis det er behov for nærmere forklaring på begreper utover det som står i teksten bør dette legges tilslutt som et vedlegg i retningslinjen. Disse begrepene ser vi på som selvfølgelige å ha forkunnskaper om hvis man jobber i fagfeltet, og burde ikke nødvendig å forklare i en retningslinje. Eksempler på det er agonist, antagonist, elektiv, epikrise, interaksjon, intravenøst osv.
Innledning og metode
Her er det gjort godt rede for mandat og arbeidsform. Innfallsvinkel med mange gode spørsmål sikrer praksisnært utgangspunkt. Når det gjelder kunnskapssyn og kunnskapsgrunnlag fungerer figuren veldig godt. Vi etterspør større tydelighet på at det dreier seg om et felt der kompleksitet råder grunnen, og at generalisert og ”dokumentert” kunnskap derfor i mindre enn vanlig grad er gyldig; derav enda tydeligere at skjønnsbruk og individualiserte løsninger er nødvendig. Det bør fremheves at dette behandlingsfeltet sjeldent har ett fasitsvar.
Ulike tjenestenivå – oppgaver og roller
Fastlegeperspektivet vil være forankret i ”kommunens oppgaver”, men vi savner en konkret omtale om fastlegens ansvar og oppgaver som et eget underkapittel som man finner igjen i innholdsfortegnelsen.
Bolig er nevnt som en avgjørende faktor. Vi mener den er helt avgjørende for en fungerende behandling og oppfølging i primærhelsetjenesten. Ordnede økonomiske forhold er også en forutsetning som er like viktig.
Anbefalinger:
6.1 Psykososiale forhold:
Her fremkommer flere avsnitt som overlapper hverandre. NFA vil heller ønske seg det fremstilt som en mer samlet tekst med punktvise anbefalinger som oppsummerer tilslutt.
6.2 Søvnbehandling: Dette er en problemstilling som ofte overlates til fastlegene, særlig i etterkant av den akutte avrusningen. Her ønsker NFA seg mer konkrete anbefalinger og tiltak. Dette må gjerne gjøres i form av kasuistikker og faktaboks med hvilke medikamenter i hvilke doser og kombinasjoner som anbefales. Anbefalingene som kommer til slutt her oppleves som mangelfulle.
6.4 Oppfølging: Fastlege er ikke nevnt når det gjelder oppfølging av pasienten verken før eller etter behandlingen i spesialisthelsetjeneste, dette mener vi bør komme inn i teksten. Det bør anbefales at fastlege involveres på et tidlig tidspunkt.
Seksuell orientering:Teksten om seksuelle minoriteter foreslås endret til følgende
Det foreslås at behandleren bidrar til å skape et klima der pasienten kjenner seg trygg på å tematisere sin seksuelle orientering. Det viktigste legen/behandleren kan gjøre for å legge til rette for åpenhet, er å aldri ta for gitt at en pasient er heteroseksuell.
Dette begrunnes i forskningsbasert kunnskapsgrunnlag om at heteroseksuell orientering blir tatt for gitt med mindre det motsatte markeres spesielt.
Med vennlig hilsen
Marit Hermansen Nina Wiggen Harald Sundby Mari Bjørkman
Leder styremedlem ref. gr. rus og avh. Medisin ref. gr. for lesbisk og homofil