Om oss
Den gjeldende europeiske definisjonen av fagområdet fysikalsk medisin og rehabilitering ble vedtatt på møte i oktober 2003 in the Physical and Rehabilitation Medicine Section of the European Union of Medical Specialists (UEMS)
“Physical and rehabilitation medicine (PRM) is an independent medical speciality concerned with the promotion of physical and cognitive functioning, behaviour, quality of life (activities and participation) and with the prevention, diagnosis, treatment and rehabilitation management of people with disabling medical conditions and comorbidity across all ages.
Specialists in PRM have a holistic approach to people with acute and chronic conditions, examples of which are musculo-skeletal and neurological disorders, amputations, pelvic organ dysfunction, cardio-respiratory insufficiency and the disability due to chronic pain and cancer.PRM specialists work in various facilities from acute care units to community settings. They use specific diagnostic assessment tools and carry out treatments including pharmacological, physical, technical, educational and vocational interventions. Because of their comprehensive training, they are best placed to be responsible for the activities of multiprofessional teams in order to achieve optimal outcomes.”
Denne danner utgangspunktet for den norske definisjonen av fagområdet:
Fysikalsk medisin og rehabilitering er en medisinsk spesialitet som omfatter diagnostikk, behandling og rehabilitering hos personer med lidelser i bevegelsesapparatet og andre som har eller står i fare for å få langvarig funksjonshemning.
Ut fra den europeiske definisjonen kan fagområdet også defineres slik:
Fysikalsk medisin og rehabilitering er en medisinsk spesialitet som omfatter forebygging, diagnostisering, behandling og rehabilitering hos personer som på grunn av medisinske lidelser har eller står i fare for å få langvarig funksjonshemming. Spesialiteten skal fremme fysisk og kognitiv funksjon, atferd og livskvalitet (aktiviteter og deltakelse).
Spesialister i fysikalsk medisin og rehabilitering søker ved sitt arbeid å forebygge funksjonstap og fremme funksjon, aktivitet og deltagelse hos personer med akutte og kroniske lidelser i muskel-/ skjelettsystemet, nervesystemet, sirkulasjonssystemet samt ved kreftsykdommer og kroniske smerter. Funksjonsvurderingen er sentral i faget og benyttes i diagnostikk og som grunnlag for senere behandling og rehabilitering.
Den tverrfaglige arbeidsformen er sentral og unik for faget. Organiseringen i tverrfaglige team er en sentral og grunnleggende del av arbeidet, og det tverrfaglige team er et nødvendig verktøy for å kunne drive spesialisert medisinsk rehabilitering.
Informasjon, opplæring, brukermedvirkning og personlig ansvarliggjøring er sentrale elementer i behandling og rehabilitering som ellers også omfatter medikamentell behandling, opptrening, fysisk aktivitet, tilpasning av tekniske og ortopediske hjelpemidler og tilrettelegging i det omkringliggende miljø, inkludert forhold relatert til arbeidsliv.
Faget innebærer rehabilitering av pasientgrupper som også behandles og følges opp i andre spesialiteter, og samarbeid med spesialister innen en rekke andre medisinske fagområder er nødvendig. Sentrale samarbeidende spesialiteter er allmennmedisin, nevrologi, nevrokirurgi, ortopedi, psykiatri, geriatri og revmatologi. Samarbeid med andre faggrupper står også sentralt.
Spesialiteten bygger på kartlegging av kroppsstruktur/- funksjon, aktivitet, deltakelse, personlige faktorer og omgivelsesfaktorer ved klinisk undersøkelse og supplerende undersøkelser.
Dette danner grunnlag for
Fagets natur tilsier at det er mange tilstander som ikke lar seg beskrive ved tallvariabler eller kan uttrykkes ved konkrete målinger. Det er imidlertid viktig at det nasjonale fagmiljøet utarbeider kvalitetsindikatorer som nyttes ved evaluering av effekt av behandling og rehabilitering. Forskning og fagutvikling bør være integrert i virksomheten ved alle utdanningsinstitusjoner, og skal være en sentral del av virksomheten ved gruppe I – avdelinger.
Spesialistutdanningen foregår ved godkjente utdanningsinstitusjoner som er avdelinger for fysikalsk medisin og rehabilitering og noen private virksomheter. Hovedutdanningen er 4 år, hvorav 18 måneder skal være tjeneste ved gruppe I – institusjon, og minst 12 måneder ved sengeavdeling. Tjeneste på sengeavdeling må innbefatte primærrehabilitering etter sykdom eller skade. Lege i spesialisering må få kjennskap til alle deler av institusjonens virksomhet ved rotasjon. Det er minstekrav til teoriundervisning og krav om regelmessig veiledning. Sideutdanning på 1 år skal tas innen nærmere definerte spesialiteter. Det er obligatoriske kurs i spesialistutdanningen, og det er utarbeidet sjekkliste for faget. Det vises ellers til spesialistreglene for faget og generelle bestemmelser for spesialistutdanningen.
Alle leger i spesialisering skal i utdanningsperioden ha fått et grunnlag av kunnskaper, ferdigheter og holdninger som sikrer en nasjonal standard av faget, som er i tråd med europeisk standard (UEMS).
Det vil være behov for spesialister i fysikalsk medisin og rehabilitering på alle nivåer i helsetjenesten. Faget utøves på avdelinger for fysikalsk medisin og rehabilitering tilknyttet helseforetak, både i annen- og tredjelinjetjenesten. Noen arbeider ved opptreningsinstitusjoner, helsesportsentre, kompetansesentre for funksjonshemmede, innen idrettsmedisin og ved spesialinstitusjoner innen arbeidsrettet rehabilitering. Det fins private klinikker, spesielt i forhold til muskel- og skjelettproblematikk. Spesialiteten har også en plass innen trygde- og forsikringsmedisin. Forebygging av skader og sykdommer hører naturlig inn under spesialiteten, som for eksempel ulykkesforebyggende arbeid, forebygging av belastningslidelser, livsstilsykdommer og hjerte-/karlidelser. Det gjør også bruk av fysisk aktivitet som virkemiddel ved opptrening etter sykdom og skader og som forebyggende og helsefremmende tiltak.
Spesialisten skal ha kunnskap om sentrale definisjoner, begreper og metoder innen
fysikalsk medisin og rehabilitering. Som grunnlag for diagnostikk og funksjonsvurdering skal lege i spesialisering tilegne seg kunnskap om akutte og kroniske muskel-/skjelettlidelser, lidelser i det sentrale og perifere nervesystem, hjerte-/karsystemet, det respiratoriske system, følgetilstander etter skader i nervesystemet og muskel-/skjelettapparetet samt medfødte tilstander som innebærer funksjonssvikt i de samme organsystemer. Hun/han skal ha innsikt i undersøkelsesmetodikk på funksjonsnivå for de ulike tilstandene, og undersøkelsesmetoder på aktivitetsnivå og deltakelsesnivå, og også kjenne til spesielle undersøkelsesmetoder tilpasset definerte pasientgrupper. Spesialisten skal kunne gjennomføre behandling og rehabilitering i forhold til de aktuelle lidelsene, ha kunnskap om ulike kartleggingsverktøy innen fysisk og psykisk funksjon, og ha nødvendig kjennskap til medikamentell behandling, ulike behandlingsalternativer når det gjelder trening/fysisk aktivitet, tekniske og ortopediske hjelpemidler, relevante trygdeytelser. Han/hun bør også kjenne til prinsippene for kognitive behandlingsmetoder. Spesialisten skal ha nødvendig fagkunnskap for å kunne utferdige spesialisterklæringer i trygde- og forsikringsøyemed.
Lege i spesialisering skal selvstendig og på faglig forsvarlig måte være i stand til å utarbeide journal og utføre diagnostikk, funksjonsvurdering og evaluering av rehabiliteringspotensiale, og utarbeide en behandlings- og rehabiliteringsplan. Utredning, behandling og rehabilitering skal gjennomføres i et tverrfaglig team der det er indisert, og LIS må få opplæring i å lede tverrfaglig team. Ved behov skal det utarbeides individuelle rehabiliteringsplaner i samarbeid med pasienter. LIS skal kunne utarbeide epikriser med relevante opplysninger. Effekt av behandling og rehabilitering skal evalueres. LIS skal kunne gi nødvendig opplæring til pasient og pårørende og til annet helsepersonell.
Lege i spesialisering skal kunne vise evne til forståelse av pasientens situasjon, og ha respekt for pasientens integritet og rett til medbestemmelse. LIS skal oppøve evne til dialog med pasient og pårørende og kunne gi adekvat informasjon. Møte med pasienter som må leve med en varig skade eller funksjonshemming og deres pårørende, kan stille ekstra store krav til evne til lydhørhet og dialog. Det er viktig med respekt i tverrfaglig samarbeid og i utveksling av kunnskap med andre faggrupper og spesialiteter. LIS skal lære å vise skjønn i forvaltning av offentlige økonomiske støtteordninger. Pasientene skal få informasjon om sine rettigheter, og de medisinske vurderingene som gis til offentlige instanser skal være faglig velbegrunnet.
Spesialistutdanningen foregår ved godkjent utdanningsinstitusjon der det skal foreligge generell utdanningsplan, plan for internundervisning og individuell utdanningsplan for den enkelte lege i spesialisering. Avdelingen skal ha et utdanningsutvalg bestående av ferdige spesialister og representant for LIS. Utdanningsutvalget har et særskilt ansvar for å følge opp avdelingens spesialistutdanning.
Lege i spesialisering vil i klinisk tjeneste under løpende supervisjon av spesialist få erfaring med ulike pasientkategorier. LIS må få nødvendig kunnskap innen begge områder av fagfeltet, dvs. både fysikalsk medisin med vekt på muskel-/skjelettlidelser og rehabilitering. Sjekklisten skal benyttes underveis i hele spesialistutdanningen. Den er et nyttig redskap for LIS også for å holde oversikt over hvilke deler av fagfeltet som er gjennomgått og hvilke som gjenstår. Den er nyttig for veileder, medisinsk-faglig ansvarlig for avdelingen og for andre som har undervisningsansvar overfor LIS. Ut fra denne type dokumentasjon vil en kunne se progresjonen til LIS og eventuelle mangler i utdanningen. Attestert sjekkliste skal vedlegges søknad om spesialistgodkjenning og er en nødvendig del av grunnlaget for spesialitetskomiteens vurdering av søknaden.
Lege i spesialisering skal ved begynnelsen av tjenesten ha fått oppnevnt veileder som er spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering. Det bør tilstrebes at LIS har samme veileder hele tiden han/hun er på samme avdeling/institusjon. Veiledningen bør komme i gang i løpet av en måned. Den skal gjennomføres regelmessig og bør i alle fall i første del av utdanningsforløpet være månedlig. Veileder skal hjelpe LIS med å planlegge utdannelsen i henhold til spesialistreglenes formelle krav, drøfte faglige, etiske og menneskelige problemer som LIS møter i sitt arbeid, gi råd og støtte underveis. LIS bør oppfordres til – sammen med veileder - å reflektere over egen lærestil og engasjement i faget. Veileder skal i samarbeid med avdelingens ledelse foreta en løpende evaluering av LIS og forsøke å innrette veiledning slik at den best mulig fyller de behov den enkelte LIS har. I dette ligger også en vurdering av egnethet, som bør tas opp etter relativt kort tid. Det vises til www.legeforeningen.no /Utdanning og fagutvikling/Spesialistutdanning/Anbefalte retningslinger: Vurdere om tjenesten til LIS vil bli attestert som tilfredsstillende utført.
Lege i spesialisering skal i samarbeid med veileder utarbeide en individuell utdanningsplan. Den skal i hovedsak inneholde de formelle kravene til spesialiteten, den faglige bakgrunnen til LIS, utdanningsbehovet, planlagt progresjon, samt hvordan LIS kan få gjennomført utdanningen. Planen er gjensidig forpliktende i forholdet mellom legen og utdanningsinstitusjonen. LIS er selv ansvarlig for progresjonen i spesialistutdanningen, men veileder er ansvarlig for å assistere og følge opp planen for å bidra til en optimal utdanning. Plan for rotasjon som sikrer deltakelse i alle deler av virksomheten skal inngå. Avdelingens utdanningsutvalg skal være kjent med de individuelle utdanningsplanene og ta rimelig hensyn til alle leger på avdelingen når det planlegges utdanningstiltak som kurs, internundervisning, deltakelse i forskning og fagutvikling. Eventuell deltakelse i forskning bør beskrives i utdanningsplanen.
Det skal være minimum 90 minutter internundervisning pr. uke. Internundervisningen kan legges opp slik at en gjennomgår de mest sentrale emnene i løpet av en 2-3 års periode. I løpet av utdanningstiden bør alle sentrale emner både innen rehabilitering og fysikalsk medisin dekkes. Leger i spesialisering skal selv stå for deler av undervisningen. Undervisningen bør være variert og gis som forelesninger, ved bruk av kasuistikker og gjennomgang av relevante artikler.
Selvstudium er en viktig del av spesialistutdanningen. Lege i spesialisering bør ha 4 timer pr. uke avsatt til fordypning. Egne litteraturstudier er en nødvendig del av det å tilegne seg en basis av teori og kunnskap og bør inngå i individuell utdanningsplan Det er også viktig å kunne finne litteratur/artikler som er relevante i forhold til eget klinisk arbeid.
Innen fysikalsk medisin og rehabilitering er det 7 obligatoriske kurs som skal sikre et visst nivå av kunnskap i de mest sentrale deler av faget. Minst 5 av kursene skal gjennomføres. De eventuelle 2 kurs man ikke gjennomfører, må erstattes med likeverdige kurs eller spesifikk tjeneste hvor det er dokumentert at tilsvarende kunnskaper er tilegnet. Hvert kurs arrangeres annethvert år. Kursene er frittstående, og det er ikke krav eller anbefalinger om at de bør tas i bestemt rekkefølge. I tillegg til de obligatoriske kursene er det krav om valgfrie, godkjente kurs til et totalvolum på 180 kurstimer. Det vises for øvrig til spesialistreglene inkludert kurskrav på nettstedet www.legeforeningen.no under Spesialistutdanning, og til Kurskatalogen.
Det bør være en gradvis utvikling av kunnskap, innsikt og ferdigheter i løpet av utdanningsperioden. Rekkefølgen for tilegnelse av dette innen de forskjellige områdene av faget vil kunne variere i ulike utdanningsforløp. Relevante etiske problemstillinger bør være et tema gjennom hele spesialistutdanningen.
Det vises til spesialistreglene i forhold annen relevant utdanning. Det er krav om 1 års tjeneste i minst én av nærmere angitte spesialiteter som anses å gi supplerende kunnskaper/kompetanse for arbeidet innen spesialiteten.
Det teoretiske grunnlaget for spesialiteten er de to lærebøkene:
Blant andre bøker kan nevnes:
De fleste tidsskrifter har man tilgang til på internett, via bibliotekene ved landets universiteter eller via Helsebiblioteket.
Relevante tidsskrifter er blant andre:
Nyttig fagkunnskap og tilgang til ”online e-learning” kan finnes på www.euro-prm.org
Evaluering av kunnskaper, ferdigheter og holdninger skal skje fortløpende ved samhandling med og tilbakemelding fra spesialister i avdelingen. Veileder for LIS har et spesielt ansvar for fortløpende evaluering med tanke på progresjon i utdanningsperioden.
Spesialist med ansvar for supervisjon i det daglige bør observere LIS i klinisk arbeid og som leder av tverrfaglig team og gi tilbakemelding på skriftlig arbeid. Hvordan LIS fungerer i tverrfaglig samarbeid vil kunne komme til uttrykk ved tilbakemelding fra legespesialist og samarbeidspartnere i tverrfaglig team. Alle LIS skal ha fått oppnevnt veileder så snart som mulig etter oppstart. Det anbefales månedlige veiledningssamtaler, og evaluering bør gjøres minst 2 ganger pr. år med utgangspunkt i individuell utdanningsplan og sjekkliste.
Avdelingene skal hvert år levere rapport om utdanningen til Legeforeningen. Rapporten vurderes av spesialitetskomiteen. Spesialitetskomiteen tilstreber også å besøke alle avdelinger i løpet av en 4 års periode. Utdanningsutvalget på avdelingen er ansvarlig for fortløpende å evaluere utdanningen, og det anbefales gjennomgang av forholdene 2 ganger pr. år.
Hva synes du om denne siden? Gi oss tilbakemelding