Norsk forening for otorhinolaryngologi, hode- og halskirurgi

Audiologi

Idiopatisk plutselig sensorinevrogent hørselstap

(Audiologisk utvalg/utvalg for kvalitetssikring ØNHF 2011, oppdatert 2016)

Innledning:

Defineres som et hørselstap (HT) som inntrer innen 3 dager, og affiserer 3 eller flere påfølgende frekvenser i audiogrammet (≥ 30 dB). Hørselstapet er vanligvis ensidig, men kan være bilateralt. Vurderes som øyeblikkelig hjelp. Som navnet antyder er årsaken ukjent, men i valget blant flere årsaker står virusetiologi sterkest. Insidensen for plutselige, idiopatiske, sensorinevrogene hørselstap er ukjent, men anslås til ca 5-20 personer per 100.000 per år.

Diagnose:

Diagnosen baserer seg på anamnese og ØNH undersøkelse med otomikroskopi, hvor man ikke finner holdepunkter for andre årsaker til hørselstap. Ledsages ofte av tetthetsfølelse i øret samt tinnitus. Det gjøres rentone- og taleaudiometri. Ved ensidige hørselstap må man utelukke retrocochleær/cerebral årsak hvor MR undersøkelse av tinningben og cerebrum bør utføres. Ved vertigo vil også vestibulare undersøkelser være aktuelle.

Differensialdiagnoser:

Immunologiske/autoimmune, infeksiøse, traumatiske, neoplastiske, sirkulasjonsbetingede og metabolske årsaker. Morbus Meniere, perilymfatisk fistel.

Behandling:

Siden årsaken er ukjent har behandlingsforsøk vært rettet mot antatte årsaker. Det finnes per i dag ingen sikker effekt av behandling, men mange velger å forsøke steroider (prednisolon) og/eller antiviral (aciklovir, valaciklovir) behandling i en 10-14 dagers periode. Behandlingsoppstart bør skje snarest etter symptomdebut, og har liten effekt senere enn 4 uker etter sykdomsdebut. Doseringsforslag varierer (f. eks. peroralt 60 mg prednisolon daglig med gradvis nedtrapping). Varsomhet bør utvises ved pasienter med gastritt/magesår, glaukom, diabetes, tuberkulose og gravide.

Enkelte studier har også vist forbedret hørsel ved bruk av hyperbar oksygen behandling innen første 2 uker etter sykdomsdebut.

Oppfølging:

Cirka 2/3 deler av pasientene opplever spontan bedring, oftest tidlig i forløpet. For å dokumentere endringer i hørsel samt vurdere eventuelle behov for rehabilitering, bør pasientene følges opp med kontroll av audiometriske tester i 1 år (f. eks etter 2, 6 og 12 mnd.)