Norsk forening for otorhinolaryngologi, hode- og halskirurgi

Audiologi

Utredning av hørselstap hos voksne

(Audiologisk utvalg/utvalg for kvalitetssikring ØNHF 2011, oppdatert 2016).

Innledning

For utredning av hørselstap hos voksne brukes nivådiagnostiske målemetoder som dels er psykoakustisk basert og dels objektive. En skal skille mellom hovedtypene konduktive (mekaniske) og sensorinevrogene, men også søke å differensiere i større grad.

Metoder

Basert på sykehistorie og klinisk undersøkelse vil en kunne velge et testbatteri som i størst mulig grad skal lede til et mest mulig nøyaktig resultat. Testbatterier beskrevet i kapittelet ”Aktuelle hørselstester”.

Psykoakustiske tester

Disse metoder krever et samarbeid mellom pasienten og den som utfører testen. Dette samarbeidet er avhengig av en god veiledning og instruksjon slik at pasienten forstår oppgaven. Det vil alltid være feilmarginer og disse varierer mellom de forskjellige målemetodene. Rentoneaudiometri, luftledning er vanligvis en meget nøyaktig test med test-retest SD ned mot 2-3 dB, men også her kan det forekomme større feil. Benledning har vesentlig større feilmargin, og innføring av maskering kan medføre ytterligere redusert kvalitet i målingene, spesielt hos de som har vansker med samarbeidet. Å forstå tale er kanskje hørselsystemets viktigste oppgave. Taleaudiometri, med måling av maksimal taleoppfattelse brukes hyppig, men har en ganske svak pålitelighet.

Objektive tester

Disse kan være impedansmålinger, otoakustiske emisjoner og elektrofysiologiske tester, for eksempel ABR. Her kreves normalt ingen større grad av samarbeide, bortsett fra at pasienten skal være rolig og avslappet, men kvaliteten og nøyaktigheten kan være dårligere enn ved rentoneaudiometri, luftledning.

Diagnostikk

Luftledning rentoneaudiometri vil angi graden av hørselstap og ikke noe mer. Ved en vellykket benledningsmåling kan en skille mellom konduktive og sensorinevrogene hørselstap. Ved utredning av mellomørelidelser vil impedansmålinger være et viktig verktøy ved siden av den otoskopiske vurdering. Et tympanogram vil kunne gi viktig informasjon om trommehinne-elastisitet og mellomøretrykk og om det eventuelt finnes væske i mellomøret, men ikke alle mellomørelidelser vil kunne avdekkes med et tympanogram. En utløst stapediusrefleks indikerer at signalgangen i refleksbuen er intakt mens en utslukket refleks i utgangspunktet ikke sier annet enn at det finnes en defekt et eller annet sted i buen, enten på afferent eller efferent side. Her vil sykehistorien være viktig å ta med i vurderingen. Taleaudiometri kan brukes til forskjellige oppgaver som nivådiagnostikk (hvor ligger skaden?) og funksjonell diagnostikk (hvordan klarer pasienten å oppfatte tale i forhold til normalthørende?).

Utredning av sensorinevrogene hørselstap krever ofte bruk av elektrofysiologiske tester og i tillegg kanskje otoakustiske emisjoner og stapediusrefleks. Det vil vanligvis være aktuelt å skille mellom cochleære og mer sentrale (retrocochleære) lidelser. Normale otoakustiske emisjoner og dårlig hjernestammesvar kan indikere en mer sentral årsak slik vi finner det ved vestibulære schwannomer. Det finnes også andre muligheter for sentrale årsaker, og både auditiv nevropati, AN (indre hårceller, hørselsnerve) og auditiv prosesserings-sykdom, APD (hjernestamme – cortex) vil kunne gi et tilsvarende bilde. Utredning av sentrale tilstander er krevende og det kan være behov for psykoakustiske tester (for eksempel tale i støy). Dessuten kan sentrale elektrofysiologiske tester (CRA : N100-P180 og kognitiv elektrofysiologi: MMN-P300) være aktuelle.

Det kan være vanskelig å skille mellom forskjellige cochleære lidelser, og anamnesen vil her spille en vesentlig rolle. De fleste sensorinevrogene hørselstap er presbyacusis eller støyskader, og her vil anamnesen kunne gi en viktig indikasjon.