Norsk forening for otorhinolaryngologi, hode- og halskirurgi

Rhinologi

Undersøkelse av nesen

(Rhinologisk utvalg/utvalg for kvalitetssikring, oppdatert 2015).

Undersøkelse av nesen inngår som en obligatorisk del ved ordinær ØNH-status.

Undersøkelse av nesen skal minimum inkludere:

  1.  Inspeksjon av ytre nese
  2. Rhinoscopi anterior
  3. Rhinoscopi posterior

Formål:

Diagnostikk av funksjonsreduksjon ved anatomiske avvik, posttraumatisk reaksjon, slimhinnepatologi.

Benigne/maligne ekspansive prosesser

Blødninger

Fremmedlegemer

  • Ved inspeksjon av ytre nese beskrives form og stilling (sadeldeformitet, «hump», deviasjon av benet/brusk vinkel etc.), evt. hudaffeksjon (ytre nese og/eller vestibulum nasi). Ved å løfte opp apex nasi avdekkes evt. septumdeviasjon, occlusjon av vestibulum nasi.
  • Det vurderes tilstand av columella, ala nasi med Cottles manøver og evt. asymmetrier ved neseinngangen, samt vurdering av septums fremkant
  • Ved rhinoscopia anterior utføres dette med nesespekel og makroscopisk innsyn, men kan også supplere med mikroskop. Ved markert hyperemi/ødem av neseslimhinnen bør det legges avsvellende overflateanestesi med adrenalin på gazestrimler eller bomullspinner i 5-10 minutter før undersøkelsen gjentas.
  • Rhinoscopia posterior: En «screeningundersøkelse» av det epifarayngeale rom. Kan dog være vanskelig å få god oversikt.
  • En stiv scopi av nesecaviteten med 0 eller 30° optikk er ofte nødvendig og prinsipielt anbefalt for å få en god oversikt over de intranasale forholdene. Ved spesifikk patologi i det epipharyngiale rommet kan standard undersøkelsen suppleres med transnasal epipharyngoscopi eller med en rhinopharyngoscopi via munnen med 70 eller 120° optikk.
  • CT nese/paranasale sinus. Dette gjøres hovedsaklig ved mistanke om patologi intransal og i bihulesystemet som f.eks. kronisk rhinosinusitt med eller uten polypper. Ved mistanke om patologi i fremre skallegrop og ved utredning av endret luktesans bør MR foretrekkes. Ved ensidige prosesser bør det suppleres med MR for å kunne spesifisere patologi nærmere (soppinfeksjon, papillom, malignitet).
  • Ved infeksjonsgenese kan en foreta bakterie prøve fra intranasalt sekret.
  • Det kan tas histologisk prøve fra neoplastisk vev i nesen eller fra neseslimhinne. Neseslimhinne biopsier foretas for å diagnostisere f.eks.generaliserte sykdommer som primær ciliedyskinesi eller vasculittforandringer (Granulomatøs Polyangitt, Churg Strauss syndrom).
  • Akustisk rhinometri/rhinomanometri.
  • PNIF (Peak Nasal Inspiratory Flow)
  • Luktetest.

Utvidet diagnostikk

Endoskopi av nesen og det epifaryngeale rom: bør være en obligatorisk tilleggsundersøkelse ved spesifikk anamnese og ved tilfeldige, uklare funn gjort ved fremre/bakre rhinoskopi. Naso/epifaryngoskopi utføres med stive skop, Ø 2,7/ 4 mm. Et orienterende innsyn kan primært gjøres før det anlegges overflateanestesi for å kunne vurdere den aktuelle slimhinnestatus, for eksempel med hensyn på grad av hyperemi, ødem og sekresjon. Deretter anlegges overflateanestesi med tetrakain/adrenalin på strimler eller bomullspinner (se ovenfor). Elementer som bør vurderes er vestibulum nasi, gulvet i nesecaviteten, concha inferior, epipharynx med tubeostier, meatus medius og recessus sphenoethmoidale, laterale nesevegg og meatus superior.

Røntgendiagnostikk: Konvensjonell røntgen for å avdekke bihulepatologi kan ikke lenger anbefales. CT diagnostikk gir nøyaktig svar og fremstiller anatomiske forhold veldig tydelig. Dessuten må det alltid foreligger en CT med coronar rekonstruksjon før en bihuleoperasjon. Lavdose-protokoll CT er på mange plasser tilgjengelig. Trenger man bildediagnostikk for å stille diagnosen bør man velge lavdose CT. MR bør foretrekkes hos barn og ved andre pasienter der man vil unngå stråling.

Akustisk rhinometri: Gir opplysninger om volumer og minste tverrsnittsareal i fremre nesekavitetene. Bør gjøres før og etter avsvelling for å kunne vurdere slimhinnekomponenten. Spesielt nyttig som før-/etterundersøkelser ved kirurgisk og medisinsk behandling.

Rhinomanometri: Gir forholdet mellom luftvolum ved inspirasjon/ekspirasjon og trykkforskjell mellom fremre og bakre nesen. Egnet for å kunne vurdere patologi i bakre nesekavitet.

PNIF (Peak nasal inspiratory flow) gir på en enkel måte et mål for luftpassasje gjennom nesen. Verdien gis som den beste av 3 etterfølgende målinger. Kan gjennomføres unilateralt og bilateralt.

Luktetest: Flere "smell kits" er tilgjengelige for en differensiert undersøkelse av luktesansen.