Det er slett ingen liten sak å bli valgt som leder til Legeforeningens utvalg for kvalitet og pasientsikkerhet, som det helt riktig heter. Utvalget er det sentrale input-organet mot legeforeningens sentralstyre og blant annet de personer som sitter i Det Nasjonale Pasientsikkerhets programmet.
- Hvordan får man en slik jobb, Christian, spør vi oss?
Jeg ble foreslått av Marit Lieng. Jeg har blitt med i en rekke arbeidsgrupper og utvalg de siste årene og har blitt mer og mer opptatt av kvalitetsforbedringsarbeid og pasientsikkerhet. Marit (og flere andre) har fått med seg at jeg jobber en god del med dette. Vi på St. Olavs har de siste årene utviklet sterkt fokus på kvalitetsforbedringsarbeid og bruker samme system («Model for improvement»/Forbedringsmodellen) som Legeforeningen fremmer. Jeg har ledet en rekke kvalitetsforbedringsprosjekter i avdelingen og delvis på St. Olavs (implementering av «Trygg Kirurgi»-sjekkliste.
Men dette er bare starten av en lang liste med viktige verv, blant annet er det disse han kan smykke seg å ha vært Styremedlem og senere leder av FUGO (Forening for utdanningskandidater i Gynekologi og Obstetrikk) og LiS-representant kirurgiske fag i FaMe-gruppen,. Han er fremdeles representant Gynekologi Midt-Norge i NOIS-referansegruppen (Folkehelseinstitutt), medlem av Auditgruppen for maternelle dødsfall (NGF), medlem Kvalitetsindikator «Infeksjon og antibiotikabruk» (Helsedirektorat) og kirurgisk representant i den nasjonale referansegruppen for kodeverk (HDir/eHelse).
Christian sier: Jeg tror at kombinasjonen av alle disse verv og at jeg har god kunnskap til Pasientsikkerhetsprogrammet, kvalitetsforbedringsarbeid og metodikken bak det samt arbeid med kvalitetsindikatorer og noe erfaring fra tidligere verv har ført til at Marit synes at jeg er en god kandidat.
- Det er en imponerende liste, synes vi. Hvorfor takket du ja til denne nye utfordringen?
Jeg synes at det er veldig spennende og givende å jobbe med kvalitetsforbedring og pasientsikkerhet. Vi har hatt stor suksess med de forbedringsprosjekter i vår avdeling og har oppnådd betydelige forbedringer som kommer pasienten til gode. Samtidig er metodikken som står bak det hele ganske enkelt å forstå og jeg prøver å motivere alle å se på egne resultater og egen drift for å se om ikke ting kan forbedres. Ofte lykkes man med dette og ikke alle forbedringsidéer trenger utredning med ROS-analyser som går over måneder og år.
Da jeg takket ja til å være med i utvalget så jeg for meg å være vanlig medlem. Så kom eposten fra Audun Fredriksen, som er fagsjef i Legeforeningen, at presidenten Marit Hermansen har bedt meg om å lede utvalget. Audun kjenner meg fra før gjennom mitt arbeid med kvalitetsforbedring og pasientsikkerhet og således vet Legeforeningen godt hva jeg står for. Jeg måtte ha litt betenkningstid før jeg takket ja til vervet, men når jeg leste gjennom mandatet, så fant jeg ut at jeg har vært involvert i arbeidet med så mange forskjellige oppgaver som tangerer utvalget (Pasientsikkerhetsprogrammet, kvalitetsindikatorer, forbedringsarbeid) at jeg følte at jeg er muligens en egnet kandidat. Det hjalp også at jeg fikk mye støtte for det fra min sjef Pepe Salvesen. I tillegg virker det betryggende at tidligere leder for Kvalitetsutvalget Ellen Deilkås er fremdeles med, så jeg føler meg trygg at jeg får hjelpen som jeg trenger.
- Hvor må man ha studert for å bli så motivert for å gå det skrittet videre, utenfor ren pasientbehandling? Nå er vi virkelig spente!
Jeg er tysk og har studert i Aachen i Tyskland, RWTH Aachen. 4. året var jeg utvekslingsstudent i Trondheim, noe som jeg er veldig glad for, både siden jeg da fant ut at jeg ville bli gynekolog. Helt TOP undervisning her, i hvert fall sammenlignet med undervisning i gynekologi i Tyskland – hvor man på uketjenesten får beskjed at gynekologi er et så «spesielt fag» at man som student kunne egentlig likegod komme tilbake fredag ettermiddag og få signaturen at man ha vært der siden verken leger eller pasienter vil ha med student.
Christian dro tilbake til Tyskland for å fullføre studiet, men ble bitt av Norges-basillen, som så mange andre. Etter noen kortere opphold, som for eksempel som sommervikar på St. Olavs, kom han helt tilbake til Norge i 2005, hvor han fikk sin første jobb som assistentlege.
- Du avla en tysk doktorgrad i mellomtiden. Kan du fortelle hva temaet var?
Jeg sammenlignet blant annet holdningen av norske og tyske studenter ang. psykiske og psykosomatiske lidelser under studiet.
Etter noe over 2 år på Gyn på Levanger og et år på Kirurgen, som del av spesialiseringen, dro jeg rett til Trondheim- i utgangspunktet bare tiltenkt som gruppe 1-opphold. Jeg var noe skeptisk mot «subspesialisering» på de store sykehus, men det gikk ikke mange måneder før jeg fant ut at jeg er en ganske dedikert fødselslege og jeg har stort sett vært på Føden siden jeg kom til Trondheim og er overlege der siden 2011.
- Du blir 40 i år. Hvor og hvordan har du tenkt å feiere?
Ja, jeg har nettopp fylt 40 år. Som dedikert lege var jeg selvsagt på vakt på sykehuset denne dagen J. Egentlig hadde det mest praktiske hensyn – jeg hadde fått besøk av min familie fra Tyskland og da passet det egentlig bedre å ha fri på dagtid og kunne være sammen med de. Og så visste jeg at jeg skulle noen dager senere reise med gode venner og tvillingene mine på skiferie til Alpene og da følte jeg ikke at jeg hadde behov for noe mer feiring.