Norsk gynekologisk forening

2005

FUGO-lederen; oktober 2005

v/Elisabeth Wik: I skrivende stund sitter jeg på Hurtigruten. Bruker restferie og tar turen fra Oslo til Kirkenes, med stopp på utvalgte steder.
17. august 2011

Passerer Astri om kvelden i Kristiansand, Elisabeth en ettermiddag i Stavanger, Bjarte en sen kveld i Bergen, Henrik i de tidlige morgentimene i Ålesund (de timene når du ser frem til at natten nærmer seg slutten, men CTG´en på fødestuen ikke har tenkt å gi deg fred før vakten er helt slutt, eller barnet er forløst...). Det går enda noen dager før Heidi i Tromsø og Grete i Hammerfest er passert.

Tenker på at jeg på turen passerer mange steder der det er kollegaer på vakt døgnet rundt. Nettopp tilbake i jobb på etter mammapermisjon og vel ferdig med første nattevakten på lang tid, slår det meg at det er jammen en bra jobb legene i faget vårt gjør! I tider med avisoppslag som noen ganger har hold i sannheten og noen ganger har lenger avstand til sannheten enn avstanden mellom Oslo og Kirkenes, er det viktig å huske på at jobben vi gjør, til alle døgnets tider, gagner både de gravide og ikke-gravide kvinner og alle de små som fødes der vi jobber. Når du vekkes av callingen kl 04.27 etter en kort halvtime i sengen; tenk da at for kvinnen du gir en hånd der og da kan det bety den store forskjellen enten for dagen i dag eller for livet fremover! - så går det kanskje bittelitt lettere å hoppe opp av sengen

Gratulerer til Stavanger med vel gjennomført Årsmøte! Forstår godt at det har gått med mange og lange dager både til forberedelser og gjennomføring. Det virket som det var relativt bra oppmøte av leger i utdanningsstillinger også. NGF registrerte for første gang i år, hvor mange leger i spesialistutdanning som hadde meldt seg på til møtet. FUGO følger spent utviklingen videre dersom det fortsatt ikke blir støtte fra Utdanningsfond III til møtet.

Gratulerer også til Elisabeth Magnussen (St Olavs hospital) og Yngvild S. Hannestad (Haukeland Universitetssykehus) med prisene de fikk for beste foredrag innen hhv obstetrikk og gynekologi! De presenterte begge solide og gode foredrag på en forbilledlig måte!
Når vi nå har hatt "valg" på nye FUGO styremedlemmer, må jeg ta med noen ord om "valget". Som dere ser, skriver jeg "valg" i de hermetegnene der det hører hjemme. Jeg vet ikke om det noen gang har vært ordentlig valg for å få satt sammen ett nyt FUGO-styre. I beste fall har man til Årsmøtet klart å finne frem til (ved hjelp av "spørre-og-håpe-på-postivt-svar"-metoden) det antall nye styrerepresentanter man trenger.

Det sitter 6 utdanningskandidater i FUGO-styret. Vi ønsker primært å ha styremedlemmer fra alle 5 helseregionene. Vi har så langt klart å dekke inn 4 av de 5 regionene og jobber med å få med en representant fra helseregion Øst. Vi er avhengige av at medlemmer som er interesserte i å delta, tar kontakt med oss. Send en e-post til oss hvis du har lyst, eller hvis du kjenner en kollega som kunne ønske å ta på seg et styreverv. Så - hansken er kastet; er det noen som kan hjelpe oss med den siste kandidaten vi mangler; representanten fra helseregion Øst?!

I dette nummeret av Gynekologen, har Mariann Eidet portrettert Cathrine Reimers, som nylig er kommet tilbake fra Kongo, etter oppdrag der for Leger Uten Grenser. At det er ett skrikende behov for legehjelp i uviklingslandene, enten det dreier seg om de akutte krisene, som jordskjelvkatastrofen i Pakistan eller tsunamikatastrofen i Asia eller de mer "kroniske" katastrofene som høy barne- og mødredødelighet som det er i mange land - Det er noe alle vet! Vi kan selvfølgelig ikke alle kaste loss og dra samtidig; hvem skulle da hjelpe pasientene her hjemme? Men noen av oss bør kanskje våge å la tanken om en periode innen bistandsarbeid slå rot - og ikke la den fare med en gang den har kommet inn under huden vår. Sysler du med tanken, men våger ikke helt å tenke den fullt ut? Ta kontakt med noen du kjenner som har jobbet ute, eller med organisasjonene som sender ut leger. Da får du ofte realistisk og grei info og gjerne en prat med noen som har "vært der" - både i fasen der man skal bestemme seg for om man skal reise eller ikke og hvordan det har vært å være ute på oppdrag.

De fleste av de som har jobbet med bistandsarbeid, sier at man får mye igjen for arbeidet - på så mange plan!
Så gjenstår det å se om arbeidsgiver har vilje og fleksibilitet nok til å gi permisjon til dem som våger seg på oppdraget! (det er slett ikke en selvfølge i disse budsjett-fokuserte tider...)