Årets årsmøte er i skrivende stund nettopp overstått og bedømt ut fra Facebook-oppdateringer, bildedokumentasjon og personlige meddelelser per telefon og sosiale medier, var det også i år en vellykket affære. Som jeg savnet å være der! Årsmøtet er noe helt spesielt og det rykket i gynekologfoten etter å sette seg på første fly eller tog og få med seg det gjenstående hver gang jeg hørte noe fra gjengen i Stavanger. Jeg har sagt det mange ganger, men sier det igjen: Alle LiS må tilstrebe å få med seg et årsmøte eller tre så tidlig de kan i karrieren - det er så inspirerende! Min grunn til ikke å være der i år var ikke vaktarbeid eller problemer med finansiering slik det ofte kan være for den gjennomsnittlige LiS. I år hadde jeg verdens beste alternative beskjeftigelse årsmøtedagene: jeg øvde meg i å være mamma.
Planen min da jeg var tidlig gravid i våres, var å troppe opp høygravid i Stavanger og få med meg det alltid nyttige FUGO-forkurset med påfølgende generalforsmaling og formøte, fulgt av dager med spennende innlegg og hyggelige og givende sosiale møter selve årsmøtedagene. Med termin 6.november burde jo den slags være innen rekkevidde, tenkte jeg, og så for meg andre høygravide i full aktivitet inntil de fødte komplikasjonsfritt og greit en dag eller to over termin.
Slik gikk det ikke. Noen ganger kommer livet i veien. Et vanligvis velplanlagt liv må settes på vent og man må akseptere det skjebnen bringer. For min del betød det svært tidlig vekstrestriksjon, og forløsning av en ultraliten jente i svangerskapsuke 34+5 på grunn av preeklampsi med påfølgende oppfetingsuker på nyfødtintensiv. Takket være kyndig medisinsk oppfølging både før og etter forløsning, endte det hele lykkelig slik det oftest gjør når man er så heldig at man bor her i landet.
Mitt tilfelle er langt fra unikt. Jeg representerer en veldig gjennomsnittlig pasient på fødeavdelingene rundt om i landet – slike vi ser og behandler hver eneste dag på jobb. Jeg har sett lignende pasienter i andre deler av verden der det har gått fryktelig ille både med mor og barn. Det gjør en takknemlig for å være født inn i nettopp dette samfunnet.
Kunnskap teller. Å møte fagpersoner som er dedikerte og kan sine saker - det være seg leger, sykepleiere eller jordmødre, er basen som alt hviler på. Det er ikke en selvfølge. Å plutselig være pasient har også bekreftet noe jeg alltid har oppfattet som viktig: Vennlighet teller. Man er sårbar når man er pasient – uansett utgangspunkt. Å møte mennesker man føler vil en vel, er lydhøre og er opptatt av at det går godt med en selv og det dyrebare man bærer i magen eller har liggende på CPAP på nyfødtintensiv, føles like viktig som all verdens medisinsk og kirurgisk kunnskap når man er midt i det.
Ikke altavgjørende, men uendelig befriende når det fungerer: Kontinuitet teller. Alle sier litt forskjellig. Å kunne forholde seg til et så lite antall behandlere som mulig er gull verdt for den enkelte pasient og jeg kan ikke skjønne annet enn at det også må være tidsbesparende for behandlerne og dermed kostnadseffektivt.
Dette er kan hende selvfølgeligheter. Jeg nevner det likevel fordi det har en moral i fagpolitisk sammenheng: For å inneha godt med kunnskap, trengs tid avsatt til å tilegne seg denne kunnskapen. Ikke alt kan læres i praksis. Vi må ha tid til å lese oss opp – både på det nyeste innen faget, men også repetere basiskunnskap. Vi må ha tid til å reise på gode kurs. I tillegg til avsatt tid, trengs luft i hverdagen. Å stå på skuldrene til de som har erfaringer og kunnskap det tar lang tid å oppnå må til dersom vi skal utvikle faget videre og ikke miste verdifull erfaring som ”sitter i veggene”. For å lære og lære bort, trengs overskudd. Vi kan ikke løpe rundt som piska skinn i et evinnelig kjør. Da ender man med å gjøre mye halvveis og på automatikk. Ikke minst er kanskje vennlighet det første som ofres dersom man kjøres for hardt over lengre tid. God ledelse og god planlegging er nødvendig for å finne tid til annet enn det mest prekære når mange oppgaver skal fylles. God planlegging må også til for å oppnå kontinuitet. Det har alltid undret meg at vi ikke klarer å organisere oss bedre.
OUS, Ullevål, vant utdanningsprisen i år. Alt er ikke perfekt der heller, men det jobbes målrettet for stadig forbedring innenfor trange rammer. Det var en fortjent pris og jeg oppfordrer alle avdelinger og ledere til å kappes om neste års utdanningspris. Ved å gi rom for læring får man fornøyde, innsatsvillige, gode LiS som blir den solide overlegekollegaen dere ønsker dere når dagens LiS blir spesialister. Ikke minst gir det de de legene vi ønsker å behandles av når vi selv må sette det vanlige livet på vent og akseptere at skjebnen bringer sykdom og behov for hjelp!