Styreleders spalte

I forrige leder delte jeg noen tanker med dere omkring våre holdninger og hvordan vi og vårt fag kan oppfattes av våre pasienter; om vår nye generasjon og deres krav og forventninger til oss. I denne lederen ønsker jeg å inspirere til diskusjoner omkring skader og skadesaker, og hvor står vi som leger i forhold styrende myndigheter. Hvilken innflytelse har vi eller bør vi ha på vår egen hverdag_?

Vi lever i en risikofylt verden. Ulykker skjer daglig. Våre sykehusavdelinger er en del av verden, og ulykker vil derfor også skje på sykehus. Selv om ny teknologi utvider våre diagnostiske muligheter, muliggjør nye behandlingsformer og øker sikkerheten, er den ikke optimal. I tillegg kommer tolkning av resultat og symptom som ofte krever raske avgjørelser. Marginene for feil er ofte snevre, og feilbehandling kan oppstå med dramatiske følger. Få feil ligger i hensynsløshet, vegring eller dårlig arbeide. Helsepersonell tilstreber hele tiden å behandle pasientene slik de selv ønsker å bli behandlet. Terskelen for å gjøre feil ligger svært høyt, og årsakene til feilbehandling er ofte komplekse hvor den enkelte helsearbeider bare er en del av årsaken. Alt helsepersonell er opptatt av høy faglig standard, kvalitetssikring og pasienttrygghet.

Oppstår "nestenulykker" og småfeil må man kunne melde fra uten å bli anklaget for noe. Man må bli tatt vare på slik at rutiner kan forbedres og alvorlige ulykker kan unngås. Bedring og samordning av rutiner fører til bedre sikkerhet. I vårt møte med pasient og pårørende – når en skader og uventede komplikasjoner oppstår - må vi ha mot til å være ærlige, for det pasienten ofte etterlyser er nettopp: "Hadde han bare beklaget eller forklart….". Glem ikke at vår medisinske utvikling og nye teknologi har gjort vårt fag til en høyrisikobransje. Vår oppgave er å ta avstand fra unfallenhet og gjøre et samvittighetsfullt arbeid i tråd med god medisinske retningslinjer og standarder. Da står vi sterkt.

Samfunnet er i stadig endring. Økt byråkratisering, økt krav til produktivitet, skriftlig dokumentasjonsplikt og kvalitetskontroll for alt helsepersonell har ført til en stadig økende arbeidsmengde med skrivearbeid og dataregistrering. Dette fjerner helsearbeideren fra pasienten. Fra styrende myndigheter finnes det svært liten forståelse for publikums og vårt krav om mer tid til samtale og informasjon. Mens administrasjonens oppgave er å tenke økonomi og produksjon er vår oppgave å tenke pasientbehandling og kvalitetssikring. For bare få år tilbake var administrasjonen en støttefunksjon for legene og den medisinske virksomheten. I dag er det hele snudd om. Nå er det administrasjonen som styrer legene. Vi er blitt bindersflyttere ved at flere og flere administrative funksjoner har blitt tillagt oss. Som avdelingssjefer har vi likevel en unik mulighet til å snu denne negative trenden. Vi kan (kreve og) opprette støttefunksjoner som ekstra sekretærhjelp, hjelp til økonomiske utlegninger etc. Avdelingssjefen vil da få større mulighet til å arbeide også med faget. Hans økonomiske inntjening som deltager i deler av den kliniske hverdag, vil langt oppveie kostnadene ved ansettelse av for eksempel en sekretær i ½ stilling som avlaster avdelingssjefen.

Helsepersonell og leger kan, og må, arbeide effektivt for å påvirke lov- og regelendringer. Vi må samlet ta aktivt del i debatter og påvirke politikere og myndigheter. Jeg har sett mang en advarende pekefinger. Jeg har sett mang en opprørt lege. Jeg har sett mang en frustrert og oppglødd lege som har kritisert avgjørelser. Men det har alltid skjedd etter at avgjørelsen er tatt - og i kantina! Vi må støtte leger som ønsker å gå inn i lederstillinger, støtte deres troverdighet, hjelpe til med gode argumenter og skape allianser. Vi må bruke mindre energi på avgjørelser som allerede er tatt, og mer energi på oppgaveløsning på et tidlig tidspunkt i prosessen og i forkant av avgjørelsene. Misunn ikke og kritiser ikke sykepleiere som får jobbene som avdelingssjefer. Gi dem honnør! De tar initiativ og lederansvar! Legene sitter tilbake og klager og kritiserer uten en gang å ha søkt på stillingene!

Utvikling skjer med eller uten våre meninger og synspunkt. Skal vi som leger være med på å bestemme, må vi komme på banen. Sammen sitter vi inne med en meget bred kompetanse og stor kunnskap. Fortsatt har vi tid til å være med på å utvikle helsevesenet i den retning vi ønsker. Fortsatt er vi opinionsledere med stor impakt. Publikum forventer en aktiv holdning fra legen. Det forventer også de styrende myndigheter, og vår fremtid avhenger av den. Vi må alle ta et tak! Vi, som leger, må ta på oss ansvaret og oppgaven som ledere, og vise oss tilliten verdig gjennom interesse for den enkelte medarbeider og pasient, gjennom våre holdninger og vårt engasjement. Vi må ta det lederansvaret som forventes av oss!

­

Jeg ønsker hver enkelt av dere en riktig god sommer!

Beste hilsen

Oddvar