NGF¢ s årlige møte for avdelingsoverleger og dets endelikt.
v/Bjarne Løkvik
Oddvar Sviggum har bedt meg skrive om avdelingsoverlegemøtene:
Styret i NGF, den gang under Unnis Kirstes lederskap, tok initiativ til å invitere alle avdelingsoverlegene i landet til å møtes. Årsaken var at styret følte, og fikk tilbakemelding fra, flere avdelingsoverleger om at det var et følt behov for slike møter. Problemene var sikkert ikke større eller verre den gang enn nå, men, det var et behov for å samordne seg og dele problemene sine med andre. Viktige saker var avdelingsledelse, rekruttering til faget og mangel på kvalifiserte søkere til ledige stillinger rundt om i landet.
7. mai 1993 ble det første møtet arrangert i Oslo. Hovedtemaet var spesialistutdannelsen på avdelingene og rekruttering til faget. Deltakerne fant at dette var nyttig og ønsket å fortsette med slike møter som en årlig tradisjon.. Siden er det avholdt 8 møter hvor aktuelle og viktige felles problemer har vært tatt opp og bredt diskutert. Det har aldri vært noe å si på engasje-mentet og temperaturen i debatten, men sakligheten har likevel alltid vært stor.
Ved de siste møtene har deltakelsen vært synkende og styret i NGF har følt det slik at aktualiteten og behovet for slike møter ikke lengre er til stede i den grad som det var i 1993. Hvorfor det er blitt slik kan man grunne over, årsakene er sikkert mange. Nye tider og andre behov blant annet. Avdelingsoverlegetittelen er påvei ut, det nye tittelen er avdelingsleder og det behøver slett ikke være lege som innehar denne stillingen lenger, kfr. pågående debatter og stridigheter. Økonomien både i sykehusene og i NGF tilsier at det kan være vanskelig å arrangere slike møter. Det er sikkert multifaktorielle årsaker som vi sier på vårt språk, - men, jeg undrer på om noe av engasjementet vårt er blitt borte?
Andre symptomer kan tyde på det, så langt jeg forstår er det også vanskeligere nå enn tidligere å få med kollegene på revisjonsarbeidet med Veilederne. Det er kanskje ikke så rart, vår forening har vært inne en svært aktiv og ekspansiv periode som har krevd mye av oss alle. Som for andre gjelder sikkert også for oss at det er tid for oppgang, vedlikehold og nedgang, - det vi må vokte oss for er stagnasjon!
Det sittende styret i NGF, og det kommende, har en vanskelig oppgave med å opprettholde og skape engasjement hos medlemmene. Men, oppgaven er ikke umulig og, den er viktig for faget som helhet, om enn utviklingen medisinsk sett vil utvikle seg uavhengig av NGF.
Avdelingsoverlegemøtet i 2001 viser seg å bli det siste, da styret i NGF nå har besluttet å ikke avholde flere. Etter hvert vil sikkert andre former for nødvendig samarbeid finne sin plass. Det vil alltid være et behov for å samråde seg. Vi har mange felles problemer og mindre enn tidligere tiders tror jeg knapt de blir. Håpet mitt er at engasjementet vårt ikke forsvinner!