Norsk gynekologisk forening

Veileder i fødselshjelp (2020)

Placenta

Annetine Staff - OUS-Ullevål og Rikshospitalet (uxnnaf@ous-hf.no)
Ane Moe Holme- OUS-Rikshospitalet
Gitta Turowski (patolog) - OUS-Ullevål
Karianne Wiger Gammelsrud (mikrobiolog) - OUS-Ullevål
Regine Barlinn (mikrobiolog) - OUS-Rikshospitalet
Vera Ernsting - Sykehuset Innlandet
17. februar 2020

Sammendrag anbefalinger

Nivå III-IV/Level 4-5:

  • Vi anbefaler undersøkelse av placenta med ultralyd ved rutine-ultralydscreeningen i svangerskapet (uke 17-20) for å avdekke placenta previa
  • Dersom tvillingsvangerskap: vi anbefaler ultralydundersøkelse uke 11-14 for å avklare chorionisitet og svangerskapslengde (se kapittel; Tvillinger)
  • Vi anbefaler at placenta undersøkes og beskrives makroskopisk av jordmor eller gynekolog etter alle fødsler
  • Vi anbefaler mikrobiologisk undersøkelse av placenta utføres ved manifest/mistenkt infeksjon, premature rier/prematur fødsel med mulig infeksjonsårsak og intrauterin fosterdød
  • Vi foreslår at placenta sendes til patologisk anatomisk undersøkelse ved alle fødsler der det har vært maternelle og/eller føtale komplikasjoner i svangerskap og/eller fødsel, samt ved placentære komplikasjoner (slik som velamentøst navlesnorsfeste, retroplacentære hematom etc) 
     

Nivå I-III:

  • Vi anbefaler ikke rutinemessig utskraping/uttørking av livmoren etter keisersnitt eller vaginal fødsel (Ib-III)
     
     

Søkestrategi

Ikke-systematisk søk og oppdatering av forrige veileder. Oppdateringer er gjort ved bruk av oppslagsverkene Cochrane Reviews, ”Up to date“, ”Best Practice“ og ut fra forfatternes erfaring fra eget klinisk- og forsknings-arbeide.
 

 

Kapittel-innhold

  1. Klinisk undersøkelse av placenta i svangerskapet (ultralyd og biomarkører)
  2. Retningslinjer for placentaforløsning og avnavling
  3. Estimering av blodtap etter vaginal fødsel
  4. Abruptio placentae
  5. Placenta som diagnostisk hjelp ved tvillingsvangerskap
  6. Undersøkelse av placenta postpartum (makro- og mikroskopisk)
  7. Mikrobiologisk undersøkelse av placenta etter fødsel
     
     

 

1. Kliniske undersøkelser av placenta i svangerskapet

1.1 Ultralyd

A)    Tidlig ultralyd (uke 11-14) tilbys ikke som rutineundersøkelse i Norge, men er det anbefalte tidspunkt for å vurdere placenta mhp chorionisitet samtidig med svangerskapslengde ved tvilingsvangerskap, se kapittel; Tvillinger.
 
B)    Screening- ultralyd (UL): I Norge tilbys rutine-UL i uke 17-20 og gjøres hos nesten alle gravide (se kapittel Ultralydundersøkelse i den alminnelige svangerskapsomsorgen, for fostervurdering). For placenta-undersøkelsesdelen anbefales:

  • Å beskrive placentas plassering, spesielt med hensyn på å avdekke placenta previa og placentas relasjon til eventuelle tidligere sectio-arr (fremrevegg-placenta).

  • Ved mistanke om previa og/eller invasiv placenta: å vurdere grad av innvekst i og gjennom uterinvegg, se kapittel Invasiv placenta, placenta previa og vasa previa

  • Ved previa i uke 17-20: Kontroll av placentas leie i uke 32, samt på nytt om placenta er invasiv, se kapittel Invasiv placenta, placenta previa og vasa previa

  • Å notere placentas beliggenhet i forhold til evt submukøse myomer da retroplacentære myomer er assosiert med økt risiko for antepartum blødning, abruptio, PPH (postpartum blødning), preterm fødsel og IUGR (føtal tilveksthemming). (1) Risiko for IUGR er liten, men vi foreslår å vurdere oppfølgning med tilvekstkontroller dersom placenta ligger sentralt over et stort myom (200 ml/ 6 cm i diameter).

 
C) Vaginalblødning og/eller mistanke om abruptio placentae: Ultralydundersøkelse kan være til diagnostisk hjelp ved vaginalblødning i svangerskapet, men bør ikke prioriteres dersom livet til mor eller foster er truet. Dersom tiden tillater, kan man gjøre skånsom undersøkelse med vaginalprobe og farge-Doppler. Dette kan gi informasjon for vurdere om det foreligger blod/koagler bak placentavev og eventuelle vasa previa.
 
D) Mistanke om tilveksthemmet foster, dysfunksjonell og/eller overtidig placenta: Se Intrauterin veksthemming for Doppler-undersøkelser av arteria umbilicalis. Pulsatil indeks (PI) er et indirekte mål på motstanden mot blodstrømmen i placenta og er nyttig i vurdering av placenta-funksjon.
 

1.2 Biomarkører

Rutinemessig bruk av biomarkører for å vurdere placentafunksjon er ikke innført i noen land, men i flere land, deriblant Norge, vurderes dette innført. Maternelle sirkulerende proteiner som sFlt-1 og PlGF er assosiert med placentafunksjon og endrede nivåer er assosiert med vekstretardasjon, prematur fødsel og preeklampsi (se kapittel Hypertensive svangerskapskomplikasjoner og eklampsi). Disse testene brukes i noen land alene eller sammen med UL av arteria uterina og andre kliniske markører som screening for preeklampsi-risiko tidlig i svangerskapet. Videre brukes testen som hjelp for å diagnostisere eller avkrefte preeklampsi, se kapittel Hypertensive svangerskapskomplikasjoner og eklampsi, men kost-nytte-effekten i en lavrisiko-populasjon er ennå ikke avklart.
 
NICE (2) og ISSHP (3) guidelines inkluderer høy PlGF eller høy PlGF/sFlt1 ratio som et hjelpemiddel til å utelukke preeklampsi-utvikling (se kapittel Hypertensive svangerskapskomplikasjoner og eklampsi), der det klinisk foreligger en viss mistanke, men anbefaler ikke slike tester for å bekrefte diagnosen, da kost-nytte-effekter ennå ikke er klarlagt.
 

 

2. Retningslinjer for placentaforløsning og avnavling (4-8)

2.1 Ukomplisert fødsel (vaginal eller sectio)

Aktiv forløsning av placenta reduserer risiko for postpartum-blødning, fastsittende placenta og anemi etter fødsel og anbefales ved alle fødsler, se også kapittel Postpartumblødning. Ved aktiv forløsning av placenta forløses placenta innen 30 minutter i 98 % av fødslene.
 

Definisjon av aktiv forløsning av placenta
1)    Profylaktisk administrasjon av Oxytocin innen 1 minutt etter barnet er født
2)    Kontrollert drag i navlesnor
Sen avnavling er gunstig for den nyfødte ved normale svangerskap og fødsler. Tidlig avnavling bør derfor ikke være en del av aktiv placentaforløsning.
 
Ved sectio kan placenta hentes ut manuelt eller forløses med kontrollert drag i navlesnor med eller uten samtidig uterusmassasje. Kontrollert drag i navlesnor ift manuell forløsning gir mindre endometritt, mindre blødning, mindre anemi etter fødsel og kortere sykehusopphold.
 
Rutinemessig uttørking av uterinkaviteten med duk etter placenta er fjernet har ikke vist noen fordeler ved elektive keisersnitt hos kvinner med lav infeksjonsrisiko (Ib) (9). Uttørking av uterinkaviteten etter vaginal fødsel har heller ikke vist å ha noen fordeler ved vaginale ukompliserte fødsler (III). (10) Flere randomiserte studier har undersøkt nytten av utskraping av uterinkaviteten (fjerning av decidua; ved keisersnitt eller vaginal fødsel) ved alvorlig preeklampsi (11-13) Resultatene har vært motstridende, men en stor RCT fra 2017 viste ikke raskere klinisk bedring.(13) Vi anbefaler derfor ikke rutinemessig utskraping ved preeklampsi.
 

2.2 Retinert (fastsittende) placenta (ved vaginal fødsel)

Definisjon retinert placenta: Uforløst placenta 30 minutter etter at barnet er født til tross for aktiv placentaforløsning.
 
3 ulike typer fastsittende placenta:
1.     Trapped placenta – placenta har løsnet fra uterinveggen, men er ikke forløst på grunn av trang cervix
2.     Fastsittende placenta – placenta sitter fortsatt fast på veggen men er enkelt å løse ut manuelt
3.     Placenta accreta/increta/percreta – patologisk innvekst i livmorveggen. Det er kun mulig å løsne placenta vaginalt dersom innveksten er begrenset til mindre områder. Se eget kapittel Invasiv placenta, placenta previa og vasa previa

Viktige risikofaktorer for retinert placenta er preterm fødsel, tidligere sectio, preeklampsi, dødfødsler, velamentøs navlesnorsfeste, tidligere fastsittende placenta, uterusanomalier, tilveksthemming

Håndtering av retinert placenta dersom ikke alvorlig blødning:

  • Ved retinert placenta etter 30 minutter anbefales det å vurdere om placenta logger løs («trapped placenta»), evt. om man skal iverksette tiltak for å forløse placenta. Videre foreslås det at placenta skal være forløst innen 1 time ved termin-fødsel og innen 2 timer ved preterm fødsel. Etter den tiden øker faren for endometritt og større blødninger.
  • Klinisk undersøkelse og eventuelt ultralyd for å se om placenta ligger løs (trapped placenta) eller er festet til veggen.
  • Tiltak ved fastsittende placenta som kan utføres på fødestue: Kontrollert drag i navlesnor, Credés håndgrep, tøm urinblæren, stillingsendringer mor, tøm navlesnoren for blod, vurdere å gi Oxytocin ved manglende kontraksjoner, vurdere å gi Nitroglycerin for å relaksere og dilatere cervix. Andre lite dokumenterte tiltak som foreslås inkluderer akupunktur/ispose på magen/ legge barnet til brystet.
  • Dersom ikke enkel forløsning av placenta: Vurder iv-tilgang, pretransfusjonsprøve og gjøre klar væske.
  • Vær obs. på skjult blødning (mulig stort blodvolum i vagina eller bak en retinert placenta).
     

Håndtering av retinert placenta dersom alvorlig blødning:

  • Iv-tilgang, pretransfusjonsprøve og gjør klar væske.
  • Placenta må forløses snarlig, tilkall hjelp og følg retningslinjer som ved alvorlig postpartum-blødning, se kapittel Postpartum blødning.
  • Credés håndgrep forsøkes på fødestua, evt. manuell uthenting av placenta under tilstrekkelig analgesi og på operasjonsstue (dersom mulig).
     

Manuell uthenting av placenta

  • Utføres på operasjonsstue med adekvat analgesi (dersom mulig)
  • Legg inn permanent urinkateter
  • Placenta fjernes manuelt ved å følge navlesnoren gjennom vagina, cervix og nedre uterinsegment med en hånd. Den andre hånden holdes over fundus og støtter denne. Placenta fjernes ved at fingrene føres fra side til side mellom placenta og uterinveggen til placenta er løs.
  • Nitroglycerin kan benyttes ved kontrahert cervix
  • Syntocinondrypp (Oxytocin 50 IE i 500ml NaCl) gis ved atoni/manglende uteruskontraksjon (150 ml/t: infusjonshastighet etter blødningsgrad)
  • Ultralyd-kontroll kan være nyttig per- eller postoperativt ved mistanke om retinerte placentarester.
  • Ved mistanke om rester bør det kun gjøres revisio dersom pasienten har symptomer (blødning, infeksjon osv), fordi det terapeutiske utbyttet ellers er uklart pga risiko for komplikasjoner. (14) Revisio med curette må utføres skånsomt med stor, stump curette (ikke skarp), for å unngå å skade endometriet. Stor ringtang kan også være et bra verktøy. Utralydveiledet vakumaspirasjon ved rester postpartum som et alternativ til curettage/utskraping med butt curette bør kun brukes under spesielle forhold pga perforasjonsrisiko.
     
     

3. Estimering av blodtap etter vaginal fødsel (15,16)

Estimering av blødning etter fødsel er vanskelig og oftest unøyaktig. Objektive verktøy for å kvantifisere blodtap inkluderer visuelle hjelpemidler som illustrerer korrelasjoner mellom bilde av blod på ulike overflater og faktisk målt blodvolum, kalibrerte kontainere til oppsamling og vekt av blodig materiale fratrukket tørrvekt. Ingen metode har vist seg mer korrekt enn andre 15,16. Tap av andre væsker enn blod vil påvirke estimatet ved alle metodene. Vi anbefaler at man vurderer kliniske tegn og symptomer på stort blodtap sammen med hastigheten av blodtapet i tillegg til estimert blodtap for å forebygge og tidlig diagnostisere stor post-partum blødning,16 se kapittel Postpartum blødning.
 
 

4. Abruptio placentae (17-23)

Abruptio («løsning») placentae er definert som for tidlig løsning av placenta fra maternell decidua. Abruptio fører til en retroplacentær blødning som kan være akutt eller kronisk. Det kliniske bildet varierer fra mildt, med en begrenset partiell løsning, til livstruende ved store eller komplette placenta-løsninger. Insidensen er ca 0,3-1%, men høyere om man baserer seg på histopatologisk undersøkelse.(17,24)
 
Risikofaktorer: De fleste abruptio placenta er idiopatiske. De vanligste risikofaktorene er kronisk hypertensjon og preeklampsi, tidligere abruptio, røyking, inflammasjon og infeksjon, uterine misdannelser, placentasvikt (oligohydramnion og fostertilvekst-hemming), tidligere keisersnitt, PPROM (preterm prematur ruptur av fosterhinner), flerlingesvangerskap, polyhydramnion, multipara, høy maternell alder, myomer, og trombofili. Traume mot den gravides mage er også en risikofaktor (se under).
 
Klinikk: Antepartum er mistanke om abruptio basert på kliniske tegn og funn.  Vaginalblødning og/eller magesmerter er de vanligste kliniske symptomer. Dersom placenta har en posterior plassering, kan abruptio føre til lave ryggsmerter i stedet for magesmerter. Pga irritasjon av myometriet av retroplacentær blødning kan abruptio føre til økte uterinkontraksjoner, og derfor en hard og palpasjonsøm uterus. Dersom løsningen skjer sentralt retroplacentært behøver ikke vaginalblødning å være et av de kliniske tegnene. CTG-forandringer forekommer ved påvirket foster og mors vitalia kan være på virket ved stor løsning og DIC-utvikling. (22,23) Etter kraftig traume mot magen er det viktig å overvåke mors klinikk og fosterlyd i forslagsvis i 4 timer ved normale stabile funn hos mor og foster. (21)
 
Diagnostikk antepartum: Løsning av placenta er en klinisk, ikke ultralydbasert diagnose. En normal ultralydundersøkelse kan ikke utelukke abruptio placentae pga lav sensitivitet av ultralydundersøkelsen. Ultralydutseendet er avhengig av hvor lang tid det er siden blødningen skjedde og hvor stor den er. Maternelt blod under placenta ("retroplacentært hematom") og/ eller hinner kan av og til sees ved ultralyd. Fersk blødning kan sees som hyperekkogene områder, mindre ekkotett etterhvert som koagelet organiseres. Ved lysering av koagelet blir ekkobildet ofte heterogent.(22,23)
 
Den kliniske nytten av å teste for føtomaternell blødning ved å kvantifisere føtalt hemoglobin i mors blod er liten, da det er dårlig korrelasjon mellom testresultat og funn av abruptio.(22,23)
 
Differensialdiagnoser til abruptio placenta inkluderer: tegningsblødning, placenta previa, randsinus-blødning, uterusruptur, vasia previa og blødning fra cervix.

Diagnostikk postpartum: Diagnostikk av abruptio placenta er ikke alltid enkel etter forløsning av placenta heller, da det mange ganger kan være vanskelig å skille fra forandringer som skjer normalt ved fysiologisk løsning av placenta etter fødsel. Diffus retroplacentær blødning, uregelmessige intervilløse tromber eller blødning og villøs stromal blødning kan oppstå ved normal løsning av placenta etter forløsning, eller representere reell abruptio, som ikke alltid ble klinisk anerkjent (19). Slike funn må sammenholdes med det kliniske bildet (22).   Dersom blødningen har pågått/stått en tid, kan man se impresjoner/ groper i maternelle placenta-flate og fasthengende koagler, og mikroskopisk kan man se begynnende tegn til organisering. Akutt og komplett løsning av hele placenta kan ofte være vanskelig å påvise makroskopisk eller mikroskopisk. Diagnosen baseres da ofte på kliniske funn.
 

Behandling av mistenkt abruptio: (22,23)

Uansett svangerskapslengde:

  • Sørg for iv. tilgang, overvåk BT, puls, volum inn og ut, og fosterlyd
  • Ta Hb, hct, trombocytter, leukocytter og full DIC-status
  • Gi væske, blodprodukter hvis behov. Behandlingsmål: Hb over 10 g/dl.
  • Gi anti D-immunoglobulin til rhesus-negative mødre
  • Gi Tranexamsyre tidlig i forløpet ved akutt stor blødning.
     

Etter fødsel ved abruptio placenta: uterus kontraherer ofte dårlig etter fødsel ved abruptio, vær derfor liberal med uterus-massasje og uterotonika etter fødsel.
 
Behandling av abruptio ved forskjellige svangerskapslengder:

  • Ved levende foster til termin (≥37 uker) og mistanke om abruptio: initier forløsning. Dersom stabil mor og upåvirket barn kan vaginal forløsning gjennomføres, mens ved fosterstress bør keisersnitt vurderes.
  • Ved svangerskapslengde under 34 uker og stabil mor og barn: konservativ behandling med overvåking av mor og foster kan vurderes. Husk lungemodning til foster, se kapittel Preterm fødsel.
  • Ved avdødt foster og abruptio er det høy fare for disseminert koagulasjon (DIC) hos mor. Bestill blod i beredskap og overvåk DIC-status. Vaginal fødsel anbefales hvis ingen andre kontraindikasjoner.



Fig. 1: Placenta med retroplacentær blødning ( ).
 
 

5. Placenta som diagnostisk hjelp ved tvillingsvangerskap

Placenta vil kunne gi viktig informasjon om tvillingsvangerskap, slik illustrasjonene under viser.
 
           

a                                                    

b.   

Fig. 2: Dichorial-Diamniotisk tvillingplacenta, adskilt. a: Illustrasjon: To placenta (dizygotisk) ligger implantert langt fra hverandre i uterussengen (Sort: decidua, grønn: chorion, blå: amnion; blå baby skisse: gutt, rød baby skisse: jente); b: Makroskopisk formalinfiksert tvillingplacenta: To adskilte placenta med tykk skillevegg.
 
 
     
a                                                                                        

b


Fig. 3: Dichorial-Diamniotisk tvillingplacenta, sekundær fusjonert. a: Illustrasjon: To placenta (dizygotisk) ligger tett sammen i uterussengen og vokser sammen (sekundær fusjonert); b: Fersk, sekundær fusjonert tvillingplacenta med tykk skillevegg; c: Formalinfiksert sekundær fusjonert tvillingplacenta. Morkakene kan skilles langs skilleveggen.
 
  
a                                                                                      


 


Fig. 4: Monochorial-Diamniotisk tvillingplacenta (primær fusjonert). a: Illustrasjon: En placenta, fostre av samme kjønn ligger i hver sin amnionsekk, men deler chorion; b: Fersk placenta med tynn skillevegg; c: Formalinfiksert placenta: to lag amnion, ett lag chorion. Morkaken er primær fusjonert og kan ikke skilles.
 
 
           
                                                                                     

b                                                                    


Fig. 5: Monochorial-Monoamniotisk tvillingplacenta. a: Illustrasjon: En placenta, to fostre av samme kjønn deler amnionsekken og chorion; b: Tvillingplacenta med injisert tusj: Navlesnor tvilling 1: rød tusj i en arterie, blå tusj i venen; Navlesnor tvilling 2: gul tusj i en arterie, grønn tusj i venen; c: Gul og rød tusj i et kar som tegn på arterio-arteriell karanastomose mellom tvilling 1 og 2 (krets markert). (Prosedyre bokført i e-håndboken og standardisert på OUS-Ullevål, indisert på alle monochoriale tvillingplacenta med klinisk ikke balansert føto-føtal transfusjon.)
 
 
 
Tab. 1: Tvillingplacenta: Kategorisert etter chorionisitet, zygositet og kliniske funn i graviditet (ultralyd) og etter fødsel.
 

 

6. Undersøkelse av placenta postpartum (makro- og mikroskopisk)

6.1 Makroskopisk beskrivelse av placenta etter fødsel

Vanlig makroskopisk undersøkelse anbefales alltid og gjøres av jordmor eller gynekolog rett etter fødselen og dokumenteres i journal. Undersøkelsen bør gjøres samme dag og helst innen 30 minutter etter fødselen. Placenta kan oppbevares i kjøleskap over helgen, og skal merkes med mors data. Se spesielt etter infarkter, infeksjonstegn, abruptio placenta og annen patologi.

Placentas vekt registreres og dokumenteres i journal. Gjennomsnittsvekt ved termin er 500 gram (+/- 60 gram). Etter noen timer reduseres vekten med 10 % fordi blodet renner ut fra det intervilløse rom. Ved formalinfiksering (skjer som regel ved patologisk avdeling) øker vekten med 10 %.

Måling av placenta kan skje i to perpendikulære akser, i tillegg til måling av tykkelse. De fleste placentaer er skiveformede, rund-ovale. Ved termin er gjennomsnittsdiameter 22 cm og tykkelse sentralt 2,5 cm.
 

Fig. 6: Fersk placenta med måleakser.
 
 
Hinnene undersøkes ved å la placenta henge etter navlesnoren. Hinnene holdes opp mot lyset for å se etter kar eller biplacenta. Fargen på hinnene beskrives. Det sees etter om hinnene er intakte. Avstanden mellom hinnerift og placentakant måles (oftest > 10 cm).

Navlesnorens lengde registreres. Den varierer, men vanligvis ca. 60 cm til termin. En tynn navlesnor med diameter på < 1 cm er oftest korrelert til små barn og vekstretardasjon. Lang navlesnor kan korrelere med navlesnorskomplikasjoner som ekte knuter og strangulasjon rundt fosterdeler.

Antall kar i navlesnoren registreres, oftest tre. Én enkelt arterie (dvs. kun to kar i navlesnoren) kan være assosiert med misdannelser og tilveksthemming, men kan også sees ved helt normale graviditeter. Funisitt (betennelse i navlesnoren) og omfalovaskulitt kan sees som hvite sirkler rundt navlesnorskarene.
 

Fig. 7. Normal navlesnor-tverrsnitt som viser tre kar (to arterier markert med rød pil, en vene, markert med blå pil). Umbilikalvenen transporterer oksygenrikt blod fra placenta til fosteret, mens umbilikalarteriene transporterer oksygenfattig blod fra fosteret til placenta.
 
Navlesnorsfestet skal beskrives. Ideelt er navlesnoren festet sentralt eller lett eksentrisk på den føtale siden. Kjennetegn av en velamentøs festet navlesnor er at karene forløper ubeskyttet av Whartons’ Jelly i hinnene. Karene er utsatt for mekanisk irritasjon og kan rupturere under fødselen.
 
           
                                           

b                                    


Fig. 8: Navlesnorsfestesteder. a: Sentral (gul stjerne), marginal (grønn stjerne); b: Velamentøs festet navlesnor med kar som forløper ubeskyttet av Whartons’ Jelly i hinnene (markert med gul ring); c: Aberrant kar forløper isolert fra navlesnoren (markert med gul ring). b og c har økt fare for karruptur under fødselen eller ved mekanisk skade.
 
 
Føtal side av placenta (apikal flate) kalles også chorionplaten. Den er glinsende, dekket av amnion. Gulhvite plakk av subchorialt fibrin kan sees under overflaten. Chorionarterier krysser over vener, dvs. arteriene ligger nærmest amnionsiden.


Fig. 9: Placenta med tusj markerte kar. Arterier med gul injisert tusj krysser over venene som er merket med mørk tusj.
 
 
Maternell side av placenta (uterine flate), kalles også basalplaten og er vanligvis dekket av et tynt gråhvitt lag av decidua (det omdannete endometriet i svangerskapet), blod og fibrin. Her fester/implanterer placenta i uterussengen. Det er viktig å vurdere om den maternelle flaten er hel og at det ikke mangler vev. Den maternelle siden vurderes best ved at placenta legges på et fast flatt underlag med den føtale siden ned. Manglende decidua kan tyde på placenta accreta. Gråhvite avleiringer er vanligvis fibrinplakk og kan tyde på infarkt, knappenålstore flekker kan tyde på forkalkning.
 

Fig. 10: Formalinfiksert placenta. Maternell flate med gråhvit tynn hinne (decidua), og fibrinplakk (gul krets markert).
 

 

6.2 Når bør placenta sendes til patologisk anatomisk undersøkelse?

Funn ved undersøkelse av placenta kan ha betydning for forståelsen av utfallet i det aktuelle svangerskap. Placenta kan vise funn som har gjentagelsesrisiko for neste svangerskap, som kan være viktig for planlegging og oppfølging ved senere graviditeter. I tillegg kan slik undersøkelse ha betydning for en rettslig vurdering av et uønsket svangerskapsutfall. Forskning på placentas rolle for senere helse hos barnet hatt stor vitenskapelig betydning for å forstå sykdomsutvikling gjennom fosterliv, barndom og til voksen alder. Vi anbefaler: Ved intrauterin fosterdød/perinatal død/nyfødt med lav Apgarskår anbefaler vi at placenta alltid sendes til histologisk undersøkelse som ledd i den generelle utredningen.
 
Placenta foreslås undersøkt av patolog også ved alvorlige maternelle og/eller neonatale komplikasjoner. Det vil si ved tilveksthemming, infeksjonstegn, preterm fødsel eller vannavgang, preeklampsi/eklampsi, abruptio placentae, unormal placentering/retinert placenta, eller svulster. Man kan vurdere å sende placenta ved maternell metabolsk sykdom. Flerlingsplacenta bør sendes ved behandlet eller ubehandlet føto-føtal transfusjon eller ved komplikasjoner nevnt over. Det er viktig at placenta undersøkes i en patologiavdeling med spesialkompetanse i slike undersøkelser og vurderinger. Patologifunnene rapporteres standardisert med en vurdering, som korrelerer patologiske funn med kliniske problemstillinger på en lett forståelig måte. (25,26)
 
Relevante kliniske opplysninger er helt nødvendige for at patologen skal kunne tolke makroskopiske og histologiske funn i riktig patofysiologisk sammenheng. Placenta utvikles i første trimester og modnes sammen med barnet til fødsel. For å kunne sammenligne funn med placentautviklingen og-modningen som forventet, er det viktig at kliniker oppgir informasjon om svangerskapslengde. I tillegg kan det være nyttig for patologen å få informasjon om barnets vekt, Apgarskår, mors sykdom før og under svangerskapet, samt kliniske problemstilling. (27)
 
 

6.3 Klassifikasjon av klinisk relevant placentapatologi

En patologisk-anatomisk klassifikasjon av placentapatologi med klinisk relevans, er foreslått av en norsk arbeidsgruppe i 2012. (25)


Tab. 2: Forenklet placentaklassifikasjon i ni diagnose-kategorier, med hovedfokus på klinisk relevans.
 
Informasjon om de ulike diagnosekategoriene (25)
 

6.3.1 Normal placenta i henhold til gestasjonsalder

Placenta utvikles i de første tre ukene av svangerskapet og modnes sammen med fosteret til fødsel. I løpet av de første tre ukene er primære, sekundære og tertiære villi utviklet. Etter det, skjer en anatomisk forgrening (ramifikasjon) av det villøse tre, en proliferasjon og modning av de føtale karene, det villøse stroma og trofoblasten. Ved mikroskopisk undersøkelse av placenta vurderes modningsbildet mot angitt gestasjonsalder. Placentas nettovekt i gram og areal (placenta disk størrelse) i cm2 sammenlignes med referanseverdier for svangerskapslengden. Fra og med uke 37 - 38 kan man normalt se lette iskemiske forandringer i placenta mikroskopisk, uten at det har klinisk betydning.
 
 

6.3.2 Placenta med chorioamnionitt

Chorioamnionitt forårsakes oftest av oppadstigende infeksjon med mikroorganismer fra vagina, og er som regel akutt. Akutt chorioamnionitt bekreftes histologisk, og spesifiseres og graderes som maternell inflammatorisk respons (inflammasjon i membranen) og føtal inflammatorisk respons (inflammasjon i navlesnor og forgrenende kar i chorionplaten) i henhold til internasjonale kriterier. (26,28) Histologisk grad av chorioamnionitt samsvarer ikke nødvendigvis med alvorlighetsgrad av infeksjon klinisk. Dette kan ha sammenheng med forårsakende agens. Kun meget få fostre med placenta som viser histologisk chorioamnionitt har tidlig neonatal sepsis. Symptomatisk intrauterin maternell infeksjon skyldes vanligvis endometritt (deciduitt) som kan være, dog sjeldent, assosiert med chorioamnionitt. Alvorlig chorioamnionitt med føtal skade kan forekomme uten maternell feber. Maternell feber er heller ikke ensbetydende med infeksjon (sees ofte ved epidural). Histologisk akutt chorioamnionitt ved premature fødsler kan være assosiert med prematur ruptur av membraner (PROM) både som årsak til og resultat av chorioamnionitt.
 
Ved chorioamnionitt kan placenta se helt normal ut makroskopisk, evt. ha en matt overflate med ugjennomsiktige membraner. Membranene kan også være grønngult misfargede (økt mekoniumavgang), ha purulent eksudat og lukte vondt. Slik misfarging er sjelden før uke 30, men vanlig ved overtidige svangerskap. Føtal overflate av placenta, membranene og navlesnoren kan være grønnlig misfargede, ødematøse og slimete, eller mørkere ved lengre varighet av mekonium eksponeringen. Mikroskopisk diagnostiseres mekonium-misfarging ved at man finner mekonium-makrofager (makrofager med fagocytert mekonium/gulbrunt granulert materiale) i hinnene og chorion. Mekonium-makrofager i decidua kan brukes som et estimat på asfyski varighet, lengre enn 24 timer.
 
 
6.3.3 Placenta med villitt og intervillositt

Villitt og intervillositt kan ikke ses makroskopisk. Kronisk villitt diagnostiseres mikroskopisk ved funn av lymfocyttinfiltrater og/eller plasmaceller og makrofager i det villøse stroma (fosterets kompartiment), evt. kombinert med intervillositt (betennelsesceller og histiocytter med makrofager intervilløs, i mors kompartiment). Mikroskopisk inndeles villitter i to generelle grupper: 1) de med påvist viral infeksiøs etiologi (blodbåren /transplacentær) fra mor med f.eks CMV, herpes simplex, syfilis, parvovirus B19 eller toxoplasma) og 2) de uten morfologisk tegn til virusinfeksjon (villitt med ukjent etiologi, VUE). VUE kan skyldes morfologisk ikke-identifisert virusinfeksjon. Maternell immunreaksjon mot paternelle gener og/eller assosiasjon med autoimmunsykdom er diskutert. Etter utbredelse og intensitet deles villitt og intervillositt histologisk i høygradig og lavgradig. De høygradige villittene kan ha mellom 50 og 75% gjentagelsesrisiko og kan korrelere med alvorlig føtal vekstrestriksjon og intrauterin fosterdød. (25,29)
 

6.3.4 Placenta med maternell sirkulasjonsforstyrrelse

Maternell karpatologi er den hyppigste årsak til placentasvikt og kan være relatert til preeksisterende maternell vaskulær sykdom som hypertensjon, immunologisk sykdom, trombofili og vaskulitter eller den kan være nyoppstått i svangerskapet som ved preeklampsi. Den maternelle sirkulasjonssvikten kan også være relatert til lokale forhold i uterus som implantasjon i områder med arr etter sectio eller myomer. Infarktene kan sees makroskopisk på placentas snittflate og skyldes subtotal eller total stenosering/okklusjon i maternelle (deciduale) kar. Ofte er placenta mindre enn normalt, både i nettovekt og areal. Placenta har stor reservekapasitet og kan kompensere i tilgrensende områder. Lette iskemiske forandringer i placenta sees normalt ikke før de siste ukene før termin og i overtidsplacentaer.
 
Infarkt (kotyledoninfarkt) defineres som velavgrenset område med iskemi. Størst klinisk betydning har infarkter som er lokalisert sentralt i placenta, spesielt der infarktet er under navlesnorsfestet. Et infarkt identifiseres makroskopisk etter ca. ett døgns iskemi, gamle infarkter er gråhvite med fast konsistens og utvikles i løpet av en uke.
     
                                                        b 
Fig. 11: Placenta snittflate med kotyledoninfarkt (merket med gul sirkel). a: Ferskt infarkt: Velavgrenset areal med mørk blodstuvet snittflate; b: Gammelt infarkt: Velavgrenset areal med gråhvit snittflate.

 
6.3.5 Placenta med føtal sirkulasjonsforstyrrelse

Sirkulasjonsforstyrrelse i føtale kar kan ses histologisk som okklusjon, forårsaket av føtal koagulopati eller navlesnors-komplikasjoner, som ekte knuter eller økt tvinning. Karforandringene ved føtal vaskulopati kan være fokale eller multifokale, av lav grad eller høy grad. Mikroskopisk kan man finne avaskulære og fibrøse villi. Føtal vaskulopati kan være assosiert med føtal vekstrestriksjon, og cerebrale symptomer eller senkomplikasjoner som cerebral parese hos barnet.

 
Fig. 12: Placenta med navlesnor som viser økt tvinning (hypercoiling). Mørke partier med blodstuvning (rød pil) kan histologisk vise tromber.
 
6.3.6 Placenta med modningsforstyrrelse

Adekvat modning for svangerskapslengde er viktig for fosterets utvikling. Med normal modning øker antall terminale villi (endetotter med små diametre), som påvirker utvekslingsoverflaten mellom mors og fosterets blod. Modningsforstyrrelse kan forlengre diffusjonsavstanden mellom mors og barnets blod, som påvirker barnets ernæring og oksygenering. Umodenhet av føtalt endotel kan påvises immunhistokjemisk.(30) Modningsforstyrrelser i placenta kan korrelere med klinisk maternell metabolsk sykdom, som diabetes og overvekt.(30)

 

6.3.7 Placenta med morfologiske funn som kan tyde på feilutvikling

Mikroskopisk kan man se store villi med bisarr arkitektur og trofoblast-invaginasjoner og inklusjoner av varierende grad. Det fremheves at slik morfologiske funn er ikke diagnostisk for feilutvikling.
 

6.3.8 Placenta med implantasjonsfeil

Implantasjonen/placenteringen er avhengig av de anatomiske forhold i uterus der blastocysten fester seg dag 5 ½ til 6 etter befruktningen.
 
Ved placenta accreta (se kapittel Invasiv placenta, placenta previa og vasa previa) er villøst placentavev festet direkte på den uterine veggmuskulatur, uten mellomliggende decidua i større eller mindre områder. Ved increta og percreta vokser placentavevet henholdsvis ned i myometriet eller gjennom det ut til serosa. Ved percreta kan villi også invadere blære og rektum. Placenta kan for øvrig være helt normal med normalt stort barn og normalt svangerskap. For å diagnostisere placenta accreta mikroskopisk er det nyttig med immunhistokjemisk undersøkelse med antistoff mot glatt muskel actin på snitt tatt fra maternelle flate på grensen mot opprevne områder.
 
En placenta med invasiv vekst kan gi blødning som kan bli livstruende dersom man forsøker å fjerne denne manuelt. Ofte er accreta-komplekset vanskelig å påvise prepartum. Ved ultralyd kan det være økt mistanke dersom den vanlige hypoekkogene sonen mellom placenta og myometrium mangler eller dersom det foreligger flere store eller irregulære lakuner inn mot maternell side. Placenta accreta er et økende klinisk problem på grunn av global stor økning i keisersnitt-frekvens.
 
Placenta previa  (se eget kapittel) skyldes implantasjonen av blastocysten i nedre uterinsegment, med placenta som dekker indre mormunn. Det er økt risiko for placenta previa hos kvinner med tidligere keisersnitt. "Lavtsittende placenta" er definert som at placentas kant ligger mindre enn 2 cm fra indre mormunn. Placenta previa er primært en klinisk/ultralydbasert diagnose, og er assosiert med økt forekomst av placenta accreta.
 
Formvariasjoner på placenta med biplacentaer, varierende navlesnorstilheftning og ulike hinnetilfestninger tyder på grader av implantasjonsproblemer og kan ha store kliniske konsekvenser. Det er imidlertid ikke nødvendig å sende placenta med formvariasjon til histologisk undersøkelse dersom svangerskap og fødsel har vært ukomplisert og barnet er normalt stort med tilfredsstillende Apgar score.
 
Abruptio placentae: se tidligere i kapittelet.

Videre telles velamentøs festet navlesnor og placenta formvarianter som biplacenta, placenta membranacea (mindre enn 5 mm tykt parenchym) og circumvallat placenta til kategorien ‘implantasjonsfeil’. Formvariantene og velamentøst navlesnorfeste kan bli forårsaket av arrvev i uterussengen etter tidligere sectio eller andre inngrep på uterus (asymmetrisk trofoblastmigrasjon). Det kan sees dype og overfladisk implanterte regioner av placenta i kombinasjon, som medfører klinisk en fastsittende placenta. Andre ganger kan det sees en for overflatisk implantert placenta, som kan medføre en for tidlig placenta-løsning.


Fig. 13: Formalinfiksert placenta circumvallata. Føtal flate er mindre enn maternell flate og viser en brem, som ikke er dekket av chorion og amnion (markert med gul strek). I bremmen kan samles blod og fibrin, som kan løfte placenta fra uterussengen, og føre til en løsning.
 

Fig. 14: Illustrasjon: Placenta bilobata: To sammenhengende placentadeler, navlesnor er festet på en av dem.
 

a                                            


Fig. 15: Placenta bipartita. a: Illustrasjon: To adskilte placentadeler med en velamentøs navlesnorfeste mellom begge. b: Formalinfiksert placenta.
 
           
a                                            


Fig. 16: Biplacenta. a: Illustrasjon: Hovedplacenta med navlesnorfeste og en biplacenta med broaktige i hinner forløpende kar. b: Formalinfiksert hovedplacenta med sentralt festet navlesnor og biplacenta.
 
 
 
6.3.9 Placenta med annen patologi / andre lesjoner

Dette er en stor samlegruppe som inkluderer histologiske funn, som benigne (f.eks. chorangiomer) og maligne neoplasier (choriokarsinom), kronisk deciduitt, retensjon/degenerasjon).
 

Fig. 17: Placenta med chorangiomer. Placenta er skåret i skiver og viser en snittflate som er gjennomsatt av knuteaktige lesjoner, rød i farge (blodfylte).
 

 

7. Mikrobiologisk undersøkelse av placenta etter fødsel

Utføres ved:

  • manifest/mistenkt infeksjon
  • premature rier/prematur fødsel med mulig infeksjonsårsak
  • intrauterin fosterdød

Alvorlig perinatal sykdom og mortalitet er ofte assosiert med infeksjon av placenta.
 
Aktuelle agens:
Bakterier: Betahemolytiske streptokokker gruppe B (GBS), E. coli, Gardnerella vaginalis, Listeria monocytogenes, Ureaplasma-arter, Mykoplasma-arter
Sopp: Candida albicans
Protozoer: Toxoplasma gondii
Virus: Cytomegalovirus (CMV), Parvovirus B19, Herpes simplex virus (HSV), Varicella zoster virus (VZV) og Enterovirus. Rubellavirus og Zika-virus kun på spesiell indikasjon.
 
 
Mikrobiologisk rekvisisjon:
Angi kliniske problemstilling samt relevant sykehistorie da dette er avgjørende for analysevalg ved laboratoriet.
Angi om placenta ble forløst ved keisersnitt eller gjennom usteril vagina.
Dersom usikkerhet rundt analysevalg, prøvetakning og/eller forsendelse, kontakt lokal mikrobiologisk avdeling for råd og veiledning.
 
Prøvetaking og forsendelse:
Fra føtal flate: Amnionhinnen fjernes med sterile pinsetter. Ved hjelp av steril skalpell skjæres det 1-3 biter av det underliggende placentavevet. Bitene bør minst være 1 cm i diameter.
Biopsiene sendes i sterilt glass med litt sterilt saltvann (kun nok til å holde biopsien fuktig), helst ett glass til virologiske og ett glass til bakteriologiske/mykologiske analyser.
OBS! Biopsien bør raskt til laboratoriet for optimalisert dyrkning. Dersom sterk mistanke om anaerob infeksjon og forsendelsestid >4 timer, kan man vurdere å utføre penselprøve (dypt) fra placenta og sende på bakteriologisk transportmedium, i tillegg til biopsiene (for å sikre anaerob dyrkning).
I tillegg anbefales EDTA-fullblod fra navlestreng for PCR-analyser og eventuelt IgM- og IgA-antistoffer, dersom det ikke tas annen EDTA-blodprøve fra barnet.
Prøver på formalinløsning egner seg IKKE for dyrkning eller PCR-analyser.
 
Tolkning av resultat: Resultatet av mikrobiologisk diagnostikk må tolkes med forsiktighet da placenta kan ha blitt kontaminert ved vaginal fødsel.
 

Referanser

1.         https://www.uptodate.com/contents/pregnancy-in-women-with-uterine-leiomyomas-fibroids: UpToDate;  [cited 2019 April 24].
2.         NICE. Hypertension in Pregnancy Overview. National Institute for Health and Care Excellence Pathways. 20172017, last updated 08 June 2017).
3.         Brown MA, Magee LA, Kenny LC, et al. The hypertensive disorders of pregnancy: ISSHP classification, diagnosis & management recommendations for international practice. Pregnancy Hypertens 2018; 13: 291-310.
4.         Begley CM, Gyte GM, Devane D, McGuire W, Weeks A, Biesty LM. Active versus expectant management for women in the third stage of labour. Cochrane Database Syst Rev 2019; 2: Cd007412.
5.         Anorlu RI, Maholwana B, Hofmeyr GJ. Methods of delivering the placenta at caesarean section. Cochrane Database Syst Rev 2008; (3): Cd004737.
6.         Alexander J, Thomas P, Sanghera J. Treatments for secondary postpartum haemorrhage. Cochrane Database Syst Rev2002; (1): Cd002867.
7.         Hofmeyr GJ, Mshweshwe NT, Gulmezoglu AM. Controlled cord traction for the third stage of labour. Cochrane Database Syst Rev 2015; 1: Cd008020.
8.         Weeks A. Retained placenta after vaginal birth. https://www.uptodate.com/contents/retained-placenta-after-vaginal-birth2018
9.         Eke AC, Drnec S, Buras A, Woo J, Martin D, Roth S. Intrauterine cleaning after placental delivery at cesarean section: a randomized controlled trial. J Matern Fetal Neonatal Med 2019; 32(2): 236-42.
10.       Epperly T, Fogarty J, Hodges S. Efficacy of Routine Postpartum Uterine Exploration and Manual Sponge Curettage. The Journal of Family Practice 1989; 28: 172-6.
11.       Magann EF, Martin JN, Jr., Isaacs JD, Perry KG, Jr., Martin RW, Meydrech EF. Immediate postpartum curettage: accelerated recovery from severe preeclampsia. Obstet Gynecol 1993; 81(4): 502-6.
12.       Ragab A, Goda H, Raghib M, Barakat R, El-Samanoudy A, Badawy A. Does immediate postpartum curettage of the endometrium accelerate recovery from preeclampsia-eclampsia? A randomized controlled trial. Arch Gynecol Obstet 2013; 288(5): 1035-8.
13.       Mc Lean G, Reyes O, Velarde R. Effects of postpartum uterine curettage in the recovery from Preeclampsia/Eclampsia. A randomized, controlled trial. Pregnancy Hypertens 2017; 10: 64-9.
14.       Pather S, Ford M, Reid R, Sykes P. Postpartum curettage: An audit of 200 cases. Aust N Z J Obstet Gynaecol 2005; 45: 368-71.
15.       Hancock A, Weeks AD, Lavender DT. Is accurate and reliable blood loss estimation the 'crucial step' in early detection of postpartum haemorrhage: an integrative review of the literature. BMC Pregnancy Childbirth 2015; 15: 230.
16.       Diaz V, Abalos E, Carroli G. Methods for blood loss estimation after vaginal birth. Cochrane Database Syst Rev 2018; 9: Cd010980.
17.       Ananth CV, Keyes KM, Hamilton A, et al. An international contrast of rates of placental abruption: an age-period-cohort analysis. PLoS One 2015; 10(5): e0125246.
18.       Tikkanen M. Placental abruption: epidemiology, risk factors and consequences. Acta Obstet Gynecol Scand 2011; 90(2): 140-9.
19.       Chen AL, Goldfarb IT, Scourtas AO, Roberts DJ. The histologic evolution of revealed, acute abruptions. Hum Pathol2017; 67: 187-97.
20.       Ventolini G, Samlowski R, Hood DL. Placental findings in low-risk, singleton, term pregnancies after uncomplicated deliveries. Am J Perinatol 2004; 21(6): 325-8.
21.       Kilpatrick. https://www.uptodate.com/contents/initial-evaluation-and-management-of-pregnant-women-with-major-trauma?search=abruptio%20placenta%20trauma&source=search_result&selectedTitle=3~150&usage_type=default&display_rank=3#H4171577227[
22.       Ananth CV, Kinzler WL. Placental abruption, pathophysiology, clinical features, diagnosis, and consequences.
23.       Oyelese YV, AM. Placental Abruption. BMJ; 2018
24.       Tikkanen M, Nuutila M, Hiilesmaa V, Paavonen J, Ylikorkala O. Clinical presentation and risk factors of placental abruption. Acta Obstet Gynecol Scand 2006; 85(6): 700-5.
25.       Turowski G, Berge LN, Helgadottir LB, Jacobsen EM, Roald B. A new, clinically oriented, unifying and simple placental classification system. Placenta 2012; 33(12): 1026-35.
26.       Khong TY, Mooney EE, Ariel I, et al. Sampling and Definitions of Placental Lesions: Amsterdam Placental Workshop Group Consensus Statement. Arch Pathol Lab Med 2016; 140(7): 698-713.
27.       Turowski G, Tony Parks W, Arbuckle S, Jacobsen AF, Heazell A. The structure and utility of the placental pathology report. APMIS 2018; 126(7): 638-46.
28.       Redline RW. Inflammatory response in acute chorioamnionitis. Semin Fetal Neonatal Med 2012; 17(1): 20-5.
29.       Athena C, J. RD. Placental pathologic lesions with a significant recurrence risk – what not to miss! APMIS 2018; 126(7): 589-601.
30.       Seidmann L, Suhan T, Kamyshanskiy Y, Nevmerzhitskaya A, Gerein V, Kirkpatrick CJ. CD15 - a new marker of pathological villous immaturity of the term placenta. Placenta 2014; 35(11): 925-31.