Et blikk på overskriftene gjennom denne perioden viser stor bredde i faglig innhold og tilbakemeldingene til redaksjonen tyder på at bladet leses med stor interesse av mange kolleger.
Vi lever i paradoksenes tid, også innen faget: Spesialiseringen av indremedisinen, med krav om høyspesialisert kompetanse, fordypning og fare for fragmentering. Samtidig domineres hverdagen av mye som er felles gods, ikke bare knyttet til legeprofesjonen generelt som kommunikasjon, empati og omsorg for det hele menneske, men felles utfordringer for den indremedisinske pasienten på tvers av grenene.
Noen eksempler, som godt kunne flerfoldiggjøres. Livsstilsfaktorer som alkohol, røyking, fysisk inaktivitet og overvekt som disponerer for mange indremedisinske sykdommer. Røyking er dominerende risikofaktor for KOLS og lungekreft og øker risikoen for aterosklerotiske hjerte-/karsykdommer dramatisk. Mindre tenker vi kanskje på at røyking også øker risikoen for type 2 diabetes med minst 50% og er en viktig risikofaktor for endokrin oftalmopati ved Graves’ hypertyreose.
Røyking er heldigvis på retur, men er fortsatt alt for utbredt, særlig i utsatte grupper for eksempel de med lav utdannelse. Overvekt og fedme fortsetter å øke og foreløpige tall fra HUNT4 undersøkelsen slått opp i dagspressen indikerer at 60-70% av den voksne befolkningen nå har overvekt eller fedme. Det øker ikke bare forekomsten av diabetes og risikoen for hjerte-karsykdommer, men også for søvnapne, non-alkoholisk steatohepatitt og flere kreftsykdommer.
For det andre, er en fellesnevner for mange indremedisinske sykdommer kronisiteten og viktigheten av godt organisert, langvarig og sammenhengende oppfølging. Og ikke minst, betydningen av motiverte og samarbeidende pasienter, god egenbehandling og etterlevelse av forskrevet behandling. Manglende «adherence» til medikamentell behandling er skremmende ofte årsak til behandlingssvikt, for eksempel ved hypertensjon og diabetes. Det utfordrer oss til god informasjon, motiverende holdning og fokus på kommunikasjonen i konsultasjonen.
Det siste fellestrekket for flere indremedisinske sykdommer jeg vil nevne her er betydningen av inflammasjon i patogenesen for mange og ganske ulike sykdommer og implikasjonene for behandling. Fra å være infeksjonsmedisinerens og revmatismelegenes hjemmebane har inflammasjon og immunreaksjoner blitt sentrale i hematologi og onkologi og er stadig mer aktuelle i årsakskjeden ved insulinresistens, type 2 diabetes og aterosklerose.
Eksemplene over peker på viktige berøringspunkter mellom noen spesialiteter og på muligheter for å lære av hverandre på tvers av spesialitetene. Dessuten åpner dette perspektivet for å ta i bruk behandlingstiltak fra ett område på helt andre områder. Vi har også sett hvordan for eksempel immunologisk kreftbehandling gir uventede immunmedierte endokrinologiske bivirkninger.
Indremedisineren har vært en høyt prioritert satsning for Norsk indremedisinsk forening og en viktig felles arena for mange spesialiteter gjennom 10 år. Vi vil fortsatt satse på dette tidsskriftet, og tror den skriftlige versjonen fortsatt ønskes av mange i vår digitale tidsalder. Vi håper våre medlemmer vil bruke bladet – både til personlig informasjon og læring, men også ved å hjelpe oss til å utvikle det til å bli enda bedre og mer aktuelt.
Med vennlig hilsen
Kåre I. Birkeland
Leder, NIF