Sommeren er kommet til de fleste deler av landet og sommerferien står snart for døren. For de fleste betyr det noen uker med ro og avveksling – også for leger. Men for legene (og andre helsearbeidere) betyr det også at noen må stå igjen på jobb, dekke vaktene, dekke arbeid på sengeposter og alt som må til får å holde helsevesenet gående gjennom sommeren. For noen kolleger kan det være et fint avbrekk fra den daglige dont med poliklinikk eller prosedyrer.
Men mange kolleger kjenner på et ekstra stress ved å jobbe på travle sengeposter om sommeren samt ha vakter for pasientgrupper som det er lenge siden man har hatt kontakt med. Forgreningen av faget innen alle spesialiteter fortsetter med uforminsket styrke og slik har det vært lenge. De fleste av oss har stadig mer spesialisert dagarbeid, og kan nok kjenne på et visst ubehag med å ha vakter for et bredt pasientgrunnlag. For hver høytid og hver sommer, er man litt lenger unna pasienter man føler seg helt komfortable med å behandle – samt ha vakt for.
Det gjelder selvsagt mange spesialiteter, men det er nok de indremedisinske og kirurgiske spesialitetene som tar hovedtyngden av spesielt vaktbelastningen i høytider og ferier. Hva er det som skal til for å holde denne vaktberedskapen ved like? Foreløpig driftes vaktene på norske sykehus av erfarne kolleger med dobbel spesialitet; både indremedisin/kirurgi og en av de tidligere grenene, nå hovedspesialiteter. Men om noen få år, vil det være en god del som ikke har dobbel spesialitet og neppe generell indremedisin. Hvem skal da dekke disse vaktene? Vi er en liten gruppe som har startet å bekymre oss for det. Men foreløpig har ikke sykehusene tatt denne nye virkeligheten inn over seg. Men det bør de. En løsning er å gjøre det lettere å ta dobbel spesialitet, både generell indremedisin/kirurgi og en annen hovedspesialitet. For tiden er det ikke lagt til rette for det. Og dessuten finnes det ikke mange stillinger for spesialister i generell indremedisin eller generell kirurgi. Om man har behov for generalister på vakt, bør man ha et fornuftig dagarbeid til disse, utenom vakt.
En annen løsning er at vaktene dekkes av andre etablerte spesialiteter, for eksempel akutt- og mottaksmedisin, eller geriatri. Eller at man jobber for å etablere en ny spesialitet som har hovedfokus på de akutte og sammensatte lidelsene, og mindre fokus på å jobbe i akuttmottak – kanskje akutt indremedisin blir en ny spesialitet. En tredje løsning er å gjøre del 2 (LIS 2) av de medisinske og kirurgiske spesialitetene så robust, at det er tilstrekkelig til å dekke vakter med bredt pasientgrunnlag. Foreløpig er det ting som tyder på at LIS 2 ikke er så robust som man kan håpe på. En fjerde løsning er å lage et etterutdanningsprogram som kan holde et bredt spekter av spesialister vaktkompetente gjennom hele arbeidskarrieren. En form for etterutdanning vil trolig uansett komme i løpet av noen år.
Legeforeningen diskuterte ny spesialistutdanning på Landsstyremøtet i mai: «Spesialistutdanning – Har vi fått en kvalitetsreform?». Det var en engasjerende og svært interessant debatt om den nye spesialistutdanningen. Jeg oppfordrer alle til å logge seg på Legeforeningen.no og se debatten i opptak. Temaet bør engasjere alle - spesialistutdanningen vil være med på å forme helsevesenet i mange tiår fremover. Også hvem som skal gå vakter på sykehusene. Og hvilken kompetanse de skal inneha.
Og med det ønsker jeg alle en riktig God Sommer!
Hilsen Trond Vartdal